Jeg klikker meg gjennom toppbloggerlista for å finne noe som engasjerer. Et innlegg eller tema som engasjerer nok til at jeg begynner å reflektere. Et innlegg som på en eller annen måte berører meg.
Tro meg det hender jeg må klikke meg gjennom en endeløs mengde av matoppskrifter, tøfler og folk som kanskje, muligens skal slutte å blogge – igjen før jeg finner noe som for meg virker interessant å lese.
I dag måtte jeg til plass 8 og Janne Nordvang  sin blogg for å finne det jeg lette etter.

Janne Nordvang sin blogg om ukas små øyeblikk er fast lesing her i Drømmehuset hver søndag. Jannes fokus på de små hverdagsøyeblikkene gjennom uka er trivelig lesing og får meg ofte til å reflektere over små øyeblikk i min egen hverdag. Men det var ikke derfor dette innlegget festet seg spesielt. Det var innledningen.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Oppstarten på jobb etter sommerferien har av en eller annen grunn vært mer krevende for Janne enn det som er vanlig.  Noe er utmattende og hun er sliten. Hun har nevnt det flere søndager nå, og dette er ei sånn kjerring som ikke klager uten grunn.

Forrige søndag skrev hun:

Jeg skulle gjerne gått rett på de fine små øyeblikkene. Sannheten er at uka har bydd på så mange utfordringer at jeg har hatt litt tungt for å se de små øyeblikkene. De har jo vært der, selvsagt, for uten dem hadde jeg kanskje ikke sittet oppreist akkurat nå. Uten de små øyeblikkene hadde jeg ligget i senga, sovet, lukket øynene og stengt verden ute. Men jeg er sta. I følge noen, kanskje for sta for mitt eget beste. Kanskje er det som det sies, at noen dager hjemme alene, egentid og hvile hadde vært bra, men jeg liker ikke å gi meg. 

Jeg likte ikke det jeg leste forrige helg, for dette er tydelig skrevet av ei dame som er litt vel sliten – og antakelig tror at hun er uunnværlig. Jeg kjenner mange slike mennesker. En gang var jeg en av de.

Denne søndagen skriver hun:

Aller først, takk. Takk for alle meldinger etter forrige søndags blogg. Jeg har lest alle, og tatt til meg gode ord, og gode råd. Jeg vet det, det folk sier. Vet det så godt, hadde sagt det til andre selv. Ta vare på deg selv, helsa først, ingen kan klare alt, brenne lyset i begge ender…alt det der. Jeg vet det. Det viser seg bare svært så vanskelig når det gjelder en selv.

Når jeg snakker til meg selv går det mer i “Den som gir seg er en dritt!” og “Jeg er jo ikke syk, bare sliten!” Jeg ville ikke sagt det til andre, men jo, det er det jeg sier til meg selv. Jeg står på beina altså, hver dag. Tidlig opp, på jobb, møte motbakkene, så rusle hjem, børste støv av frynsete sinn, og komme seg gjennom kvelden og natten. Ta vare på de fine øyeblikkene, for de er mange! Veldig mange.

Igjen er det noe gjenkjennende i det Janne skriver. Og nei, jeg jeg liker ikke det jeg leser bedre denne søndagen.

Jeg er vokst opp med Høvdingens ord Den som gir seg har tapt. Og siden jeg aldri har sett på meg som en taper, eller i det minste ikke ønsker å fremstå som en, har det å gi seg aldri vært noe alternativ for meg.
Jeg bet tenna sammen og sto på, selv når jeg var så sliten at søvnen kom nesten før hodet traff puta. Når kroppen skrek i alle vondtene krummet jeg nakken og gikk på. Det var alltid noe jeg bare måtte ta meg av. Noe som ikke ble gjort hvis ikke jeg gjorde det, trodde jeg. Eller ei vakt som måtte dekkes. Hverdagen måtte gå rundt, og jeg følte stort ansvar for at den gjorde det. Enten det var på arbeidsplassen, som tillitsvalgt eller på hjemmebane.
Slik holdt jeg på til det var helt tomt, og litt til. Helt til Lederen min ba meg gå å sykmelde meg.
Jeg smelte døra etter den samtalen, hjalp en kollega med en CT undersøkelse mens jeg vurderte å søke advokathjelp for å ta lederen. Saksøking var nok mer i tankene mine enn sykemelding.

Hvor mange ganger har jeg ikke stått der og snakket til kollegaer og andre som har vært litt vel slitne; Ta vare på deg selv!, Helsa først. Ingen kan klare alt. Brenne lyset i begge ender.  
Gode råd slik jeg ser det. Men akkurat slik Janne skriver er det mye lettere å råde andre enn å forstå at disse rådene og kan være lure å følge selv.
Jeg var jo bare sliten. Det ville sikkert bli bedre når lønnsforhandlingene var over, grunnbemanningen ble bedre, valgkampen var slutt, landsmøtet hadde vært og jeg var ferdig med julestria.
Alltid hadde jeg en unnskyldning for meg selv for hvorfor det var ekstra mye akkurat nå. Og at det snart ville bli roligere dager hvor jeg kunne tenke på egen helse og ta vare på meg selv.
Men de rolige dagene kom ikke. Var en oppgave utført dukket en ny utfordring opp. Slik gikk dagene, ukene, månedene årene.

Den som gir seg har tapt, krum nakken og gå på. 

Jeg “konkurrerte” en gang med en venn av meg om hvem av oss som var flinkest. Hvem som klarte å jobbe flest timer i døgnet, eller stå på flest timer i døgnet uten søvn.
Vi sendte hverandre gjennom uka flere “oppmuntrende” SMS av typen: 38 timer uten søvn. og Det ble 14 timer på jobb i dag.
Han fikk sitt første hjerneslag da han var noen og 40. Kom seg i arbeid igjen, men måtte kaste inn håndkle på grunn av helsa før han var 60. Akkurat som meg.

Venner som dukket opp på jobben min med slag var ikke nok til å få meg til å gire ned. Selvsagt tenkte jeg tanken på at det kunne vært meg. Men da tenkte jeg Jobb til du stuper. Da er det ingen tvil. Da trenger du en pause. Men så lenge du kan stå på beina holder du det gående. Hvile kan du gjøre når dagene blir litt roligere, eventuelt i grava.

Heldigvis lystret jeg lederen som ba meg ta en tur til legen. Men selv om jeg fikk sykemelding la jeg ikke fra meg ideen om saksøking. Det var bare at jeg var så sliten at jeg ikke orket ta tak i det der og da. Jeg la meg på sofaen for en liten hvil, og sov nesten en hel uke. Eller jeg spiste selvsagt, gikk noen turer med hundene og gjorde litt, men jeg som utrolig mye den uka.

Å ta den sykemeldinga var det dummeste jeg har gjort. eller kanskje det lureste.
Jeg kom meg liksom aldri tilbake for fullt. Fant aldri tilbake til den gode flyten. Sluttet å bite tennene sammen, krumme nakken og gå på.
I stedet begynte jeg å kjenne på hvor sliten jeg var. Hvor vondt jeg hadde i diverse kroppsdeler.  Tenke etter at det kanskje ikke er helt vanlig at man i en alder av 52 har så vondt når man beveger seg at hele ganglaget endres. Og nei, MR og røntgen ga ikke fullgode svar på hvorfor. Ingen quick-fix. Eller å være så sliten hele tiden. Like sliten når jeg sto opp om morgenen som når jeg la meg om kvelden.
Jeg kom meg tilbake i jobb et par ganger. Men formen var ikke den samme, og det endte med nye sykemeldinger etter et halvt års tid hver gang.

Jeg skrev at den første sykemeldinga var det dummeste jeg har gjort, eller kanskje det beste.
Det dummeste fordi det på sikt førte til at jeg i dag ikke lenger lever det hektiske, engasjerende livet jeg elsket og virkelig savner.
Det lureste fordi jeg kanskje hadde hatt enda større helseutfordringer eller rett og slett ikke i live i dag hvis jeg ikke hadde hoppet av det livet jeg levde.

Jeg savner det livet jeg levde, jeg virkelig gjør det. Det er et sårt savn. Men samtidig savner jeg ikke å være så sliten, så irritabel og å aldri ha tid eller overskudd til ting som betyr noe. Som en kaffekopp med Barndomsvenninna, en rolig stund i kurvstolene på trammen sammen med Gamle Gubben Grå.
Jeg har overskudd til å le. Jeg har overskudd til å legge merke til de små øyeblikkene i hverdagen. I mange år var det sjelden man hørte min trillende latter, og jeg visste knapt om det var høst eller vår.

Jeg håper at min historie kan få Janne og alle andre som er så slitne men som tror at Den som gir seg er en dritt til å tenke litt. Til å ta noen grep før de er så slitne som jeg var. Ta noen grep så de klarer å bli i det livet de elsker. Det er ikke et nederlag å lytte litt til egen kropp en gang i blant.

Høvdingen sa alltid at den som gir seg har tapt. Nå er han blitt 92 år, snart 93. Det han formaner meg hver gang jeg snakker med han nå er Ikke stress!! Det sies man blir klokere med årene.