Arbeidslinja, tanken om at det skal lønne seg å arbeide i stedet for å leve på offentlige stønader som AAP, sosialstøtt og uføretrygd, blir ofte brukt som argument for ikke å øke trygdesatsene her i landet.
Jeg er enig i arbeidslinja. Det skal lønne seg å arbeide. Arbeider man opp mot full stilling skal og arbeidet gi nok lønn til at en kan leve av det og forsørge seg selv og sine. .
Jeg forstår at det at inntekten øker kan være en motiverende faktor for å få mennesker med det som på fagspråket kalles “restarbeidsevne” tilbake i arbeidslivet. Etter å ha vært ute av arbeidslivet ett år vet jeg hvor mye det å ha en jobb å gå til betyr. Ikke bare økonomisk, men også for det psykiske. Det å ha sin plass, sin oppgave. Det å kunne delta i samfunnet. Jeg håper inderlig at jeg snart er tilbake i arbeid.
Men samme hvor mye en arbeidsgiver betaler meg vil ikke benet slutte å verke. Samme hvor mye det ville ha høynet inntektene mine så ville ikke kroppen min klart å fungere i den stillingen jeg hadde tidligere. Min vei tilbake til arbeidslivet avhenger ikke av hvor mye jeg blir tilbudt i lønn, men at jeg finner en stilling jeg kan fungere i til tross for de helseutfordringene jeg har.
Jeg er altså, nok en gang, enig i arbeidslinja. Jeg ønsker meg ikke et samfunn hvor alle går på trygd. Jeg ser høyresiden ofte beskylder oss som ønsker høyere ytelser til de nederst ved bordet for det. Jeg ønsker meg bare et samfunn hvor alle foreldre har råd til å gi sine barn varm middag hver dag. Et samfunn hvor barn skal føle glede når de blir bedt i bursdag, ikke kjenne på en klump i magen fordi de vet at foreldrene ikke har råd til gave og at de må finne på en unnskyldning for hvorfor de ikke kan komme.
Hvis regjeringen og de andre partiene på høyresida mener at det er mange som går på trygd som bare er late og ikke gidder å arbeide så er jo det problemet man bør ta tak i. Ikke gjøre mennesker som faller utenfor arbeidslivet på grunn av sykdom og skader til en fattig underklasse.
Da jeg gikk fra arbeid til trygd ble lønna mi redusert med over 30%. Det var for meg en relativ stor inntektsreduksjon. Hvis den “bare” hadde blitt redusert med 25% hadde jeg fremdeles gått merkbart ned i inntekt. Arbeidslinja hadde fortsatt vært til stede. Det ville ha lønnet seg å stå i arbeid.
Jeg hadde relativt grei lønn. Jeg klager ikke. Det er mange som har dårligere råd enn oss. Men den samme prosentvise reduksjonen gjelder for alle som blir for syke eller skadet til å stå i arbeid. Også de som tjener langt mindre enn det jeg gjorde.
Jeg forstår ikke at en Arbeiderpartiregjering med åpne øyne kan tvinge syke mennesker ut i fattigdom.
Mange av de som ikke orker å stå i arbeid til de når pensjonsalderen er de med de tøffeste fysiske stillingene. Det man tradisjonelt sett har sett på som vanlige arbeidsfolk. Altså Arbeiderpartiets tidligere kjernevelgere.
Det er et merkelig system her i Norge og flere og flere blir fattige. Uføretrygd og andre ytelser øker aldri proporsjonalt med lønnsøkningene.
Det skal lønne seg å jobbe, men det kan da ikke være mening skapt at å være utenfor arbeidslivet skal være likelydende med å havne i fattigdom?
Det skal lønne seg å jobbe. Og det gjør det. Jeg har likevel problemer med å se at man skal straffes økonomisk ved å bli syk.