I går fortalte yr at det skulle regne hele dagen. Til dels ganske mye, sånn styrtregn du vet.
Det regnet ikke da jeg skulle ut døra. Lettskyet og sol. Jeg skulle bare en liten tur i sentrale strøk. Ikke langt til fjells eller langt ut i skogen. Jeg så på softshell-jakka i entreen. Den er kjekk i regnvær og vind, og et must på fjellturer. Men du så tung. Jeg er jo ikke typen som vurderer vekt-vest. Så jeg lot de være og strøk av sted med bare ei strikkejakke.

Da jeg kjørte mot der jeg skulle starte turen så jeg mørke skyer i de fleste retninger. Ble litt spennende å se om jeg kom til å komme meg gjennom turen uten å bli “overraska” av varslet regnvær.  Vel, det ville i så fall ikke bli første gangen jeg kom hjem fra tur som ei druknet katte. Forhåpentligvis ikke siste heller.

Annonsørinnhold

Julekalenderne med de beste godbitene

Jeg liker å gå tur i lett regn. Når jeg bare skal gå en liten tur på noen kilometer og så rett hjem er det ikke så farlig om jeg blir litt våt. Jeg har nok av tørre klær hjemme.

Jeg gikk turen min. Det regnet litt like etter at jeg hadde startet. Ikke mye, bare litt lett regn. Jeg stresset litt med å komme opp det mest leirete partiet før det ble så mye regn at det ble glatt. Men når jeg kom opp på toppen og stia ble god og tørr var jeg berga. Da stoppet vel regnet og.  Helt til vi satt i bilen og var på vei hjem. Da kom styrtregnet. Flaks.

Skal man på de lange turene, eller opp på høgfjellet skal man selvsagt være rustet for dårlig vær og ha med det utstyret turen krever.  Men skal man alltid ruste seg ut som om man skal på en ekspedisjon bare for en liten formiddagstur, ja da blir den dørstokken høyere enn den trenger å bli.

Jeg er sånn som gjerne forsøker å dra med meg folk som kanskje ikke er så mye ute på tur med ut i skauen. Jeg er overbevist om at det å komme seg ut litt er godt for kropp og sjel. Spesielt for sjelen, det psykiske.
Det jeg ofte får høre som unnskyldning for ikke å bli med er at de ikke har noe å ha på seg.
Folk har sett så mange bilder av folk i glorete friluftsklær på sosiale medier at de tror det er kleskode for å få slippe inn, eller snarere ut, i skauen.

Jeg får de som regel, etter litt mas, med meg. Vi skal ikke gå langt.  Bare reise opp til tjernet og sitte der og drikke kaffe. Kanskje se etter litt blåbær eller sopp.  Det eneste jeg diskret sjekker når de setter seg inn i bilen er hva de har på beina. Jeg har hatt med meg folk i Crocs og i ballerinasko. Da legger jeg opp turen deretter. God grusvei og sandstrand går greit.
Når de ser at jeg sitter der i bilen i helt vanlige klær, som olabukse og en strikkejakke ser jeg at de slapper litt av.

For meg er ikke det viktigste med å komme seg ut det å trene. Jeg er ikke opptatt av hvor langt jeg går eller hvor fort jeg går. Jeg er opptatt av å være ute. Man kan godt si at det mentale av å komme seg ut er det som er viktigst for meg. Så får det at jeg blir litt sprekere komme som en gledelig bi-effekt.

Den dagen jeg føler for å pakke sekken med alt fra ormtabletter til sokkeksift bare fordi jeg har tenkt meg ut for å se etter litt sopp, blåbær eller sjelefred, ja da kommer jeg til å føle meg gammel.
Da en den impulsive kjerringa som optimistisk drar av sted borte. Kjerringa som ikke krymper i regnvær og som tåler å bli litt blaut på beina.