Jeg har vært I sportsbutikk og kjøpt treningstøy til meg selv. Når skjedde det sist? Garantert ikke etter at jeg gikk på videregående. Seinest i 1986 da jeg begynte på Tinius Olsen på optikk. De treningsklærne  samme hvor lite de eventuelt ble brukt (jeg strøk i gym, sto med et nødskrik etter en solid klage) passer ikke lenger. Og det er ikke bare fordi snittet er utdatert og umoderne.

Treningstøy jeg? De som kjenner meg godt vet at det å trene strider så i mot min natur at dette nesten kan gi meg personlighetskrise. Og nei dette har ikke noe med et litt for seint nyttårsforsett  å gjøre. Heller ikke noe idiotisk veddemål inngått etter litt for mange glass rødvin. At jeg skulle drikke meg så sanseløs at jeg begynner å fable om trening er absurd og utenkelig.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Vel ute av butikken med to fulle bæreposer og to skoesker under armen sjekker jeg med brevet at jeg har fått med meg alt.

• Treningstøy for innendørs og utendørs bruk.
• Joggesko for inne- og utebruk
• Eventuelt andre sko som passer til årstiden. (Sko har jeg,)
• Badetøy (Det har jeg fra før.)
• Arbeidstøy (Det har jeg og)
• Regntøy (Det har jeg og hjemme fra før av)
• Drikkebelte eller, liten tursekk. (Jeg valgte sekk,)

Jo jeg hadde alt. I tillegg slang jeg med noen sokker og en sports-bh.  Sikkert kjekt å ha når det skal trenes. Jeg husker hvordan det tok av i kommentarfeltet da jeg publiserte bilde av meg uten bh for noen uker siden. (Jada jeg hadde genser på meg, men det hjalp lite)

2.600 kroner svidde jeg av på treningstøy!!!! 2.600 kroner! Jeg må være gal!

Nå bærer det hjem for å pakke. I morgen tidlig setter jeg kursen mot et rehabiliteringssenter, og der skal jeg altså være i det man kaller arbeidsrettet rehabilitering i opp til 6 uker.

6 uker med daglig trening! Ikke bare litt trening, men trening fra morgen til kveld 5 dager i uka! Jeg er spent på om jeg i tillegg til en hel haug med kiloer kommer til å miste meg selv, for dette er langt utenfor komfortsonen så vel som personligheten.

Jeg tror jeg har gjort noe som kan minne om trening maks en håndfull ganger siden jeg gikk ut av videregående sommeren 87.

Den ene gangen var da en tidligere kjærest lovte meg en stor cheeseburger hvis jeg ble med på en joggetur. Vi mer gikk enn jogget, men jeg fikk burgeren min.

En annen gang, like etter at jeg hadde truffet Gamle Gubben Grå tok jeg en joggetur fra Sognsvann og til Ullevålseter tur, retur. Jeg har aldri vært så ødelagt etterpå i hele mitt liv! Må ha vært på vårparten 1990.

Den tredje gangen jeg kan komme på var da jeg var på rehabilitering etter kneskaden i 2013. Det var trening ganske så motiverende.  Men det var for å trene opp beinet.  En konkret oppgave. Jeg skulle bli så frisk at jeg kunne ta opp igjen livet og jobben jeg elsket.

Det er vel litt det samme som er målet nå.  Det er bare at nå er det ikke en jobb der fremme som venter på meg.

Neida, jeg er ikke negativ. Bare litt spent. Spent på hva jeg møter.  På hvordan fysioterapeuter og de som skal hjelpe meg er. På Nimi etter kneskaden måtte jeg bli ganske så tydelig før jeg ble hørt på hva som var utfordringen min. Ikke at jeg ikke ville trene, men at to ødelagte albuer ikke kunne brukes til krykkeforflytting av kjerring på godt over 100 kilo.

Jeg fikk god hjelp da. Jeg ble forstått til slutt. Og jeg klarte å trene opp kneet til det ble så bra som mulig. Det går sikkert bra nå og. Jeg blir som regel forstått når jeg bare blir tydelig nok. Men det hadde vært så godt om jeg ble forstått uten å bruke utestemme.