Hei Brit!
Håper alt er bra med deg og at jeg kontakter deg via messenger 🙂
Jeg er tilbake i Norge og skal introdusere Fujifilm mammografi og røntgen til Norge.
Mitt spørsmål i dag er; skal du til ECR? Eller vet du om noen du jobber med skal dit?
Jeg skal etterhvert hilse på flere potensielle kunder i Norge, men tenker at du er en bra begynnelse 😀
Klem A
Denne meldingen mottok jeg i går. Avsender er ei som gikk i kullet mitt på Radiografhøgskolen for over 30 år siden. Hadde jeg fått denne meldingen da jeg levde mitt gamle liv, det livet jeg elsket, hadde jeg sikkert visst om noen som skulle på ECR, en internasjonal kongress, og kanskje til og med noen som arbeidet med mammografi. Jeg hadde svart raskt og effektivt på meldingen og i grunn ikke tenkt så mye mer på den i en travel hverdag. Nå har den gnaget i bakhodet i hele dag.
A er to år yngre enn meg, men dog en dame på godt over 50. Hun har fått en ny spennende stilling. Jeg, jeg er liksom på vei ut av arbeidslivet. Gammel og utslitt.
Jeg svarte at jeg ikke arbeidet som radiograf lengre og ikke hadde kontakt med radiografmiljøet. En trenger liksom ikke brette ut livet sitt i all sin elendighet til mennesker en knapt har sett på tretti år.
Neste melding lot ikke vente på seg.
Ah intressant. Er du heltidspolitiker 😉
Heltidspolitiker, tenker jeg og gir fra mg et lite sukk. Hadde det enda vært så vel. Og sånn i teorien kunne jeg jo vært det. Hadde Rødt gjort et brakvalg i Buskerud i forrige stortingsvalg og fått inn to representanter hadde jeg kunne smykket meg med tittelen Stortingspolitiker. Hadde jeg gått fra det livet jeg elsket og til en stilling som Stortingsrepresentant hadde jeg nok ikke følt på den samme nederlagsfølelsen. Men Rødt fikk ikke inn en eneste representant fra Buskerud. Det var nære på, og da hadde jeg i det minste vært første vara til Stortinget. Men neida. Ikke noe spennende politikerrolle på meg.
Så forklarte jeg at jeg måtte gi meg på grunn av helsa. Hver gang jeg sier eller skriver det føler jeg på nederlagsfølelsen. Jeg ville så gjerne ha fortsatt.
Svaret lar ikke vente på seg nå heller
Usj…skjönner at det ikke er så gøy, men sånn som arbeidslivet er nå så blir jo dere som står i frontlinjen utslitt.
A har arbeidet med salg og lignende de siste 12 årene. Sikkert hatt en slitsom jobb med mye reising. Men det er likevel annerledes enn å arbeide i et helsevesen hvor ressursene er holdt på et minimum og det kommet stadig nye krav om å arbeide smartere, løpe fortere. Godt å se at det er en forståelse for det.
Hun har rett, tenker jeg. Det er ikke rart jeg ble utslitt, og når jeg kjenner etter er det ikke det kjøret det var de siste årene jeg lengter tilbake til.
I media har vi i det siste lest mange advarsler om at helsevesenet er i ferd med å knele. Både spesialisthelsetjenesten på sykehusene og kommunehelsetjenesten ute i omsorgsboliger, sykehjem og hjemmetjenesten. Det kommer ikke som en overraskelse. Det er grenser for hvor mye smartere vi kan jobbe hvor mye raskere vi kan løpe. Det har ikke manglet på advarsler fra oss som har representert de ansatte i styrer, arbeidsgrupper drøftinger og forhandlinger. Vi har sagt tydelig fra, men til døve ører.
Når helsevesenet nå er i ferd med å knele er det en varslet katastrofe. De som har forsøkt å varsle har ikke ropt høyt nok til at det har nådd gjennom glavalag med ledelse eller gjennom veggene til styrelokalene. Politikere og andre som bestemmer har ikke evnet å høre, eller de har ikke villet. De har bare fortsatt med mantraet løp fortere, jobb smartere.
Til vi har kommet dit vi er i dag. På kanten av stupet. Selv Helseministeren har gitt opp. “Planlegg alderdommen deres sjøl” er hennes svar på utfordringene hun har fått ansvaret for å løse.
Du bidrar jo også som blogger med min. en oppdatering hver eneste dag, i tillegg til politikken, hvilket jeg må si utgjør en høyst akseptabel dose av daglig utført arbeidsinnsats 😉
Tja, litt må en jo holde seg engasjert med.