Menn er menn og damer er på side 19 het det i reklamen for bladet “Vi menn” da jeg vokste opp.
Kanskje var det lettere for gutter og menn da å vite hva som var forventet av dem. Gutter sluttet å gråte i god tid før de begynte i første klasse og begynte aldri igjen. Middagen sto klar på bordet når far kom fra jobb, og hele huset måtte være stille når han sov middag.  Klesvask, husvask, oppvask, foreldremøter og bleieskift tok kvinnene seg av (kanskje ikke akkurat de på side 19). Til gjengjeld var det mannen som tjente penger, klippet plenen, måkte snøen og gjorde alt som hadde med hammer og annet verktøy å gjøre.

Gamle Gubben Grå startet samlivet vårt med en innstillig om at hans rolle var å være Pater familias, et familieoverhode med uinnskrenket makt over ektefelle og barn og bestemmelsesrett over hele familiens formue. Det var slik han var oppdratt, det var slik det var i barndomshjemmet hans på beste Oslo vest.
Han brukte faktisk begrepet Pater Familias i en samtale i begynnelsen av forholdet vårt, noe som fikk meg til å tvile på om dette var riktig mann for meg. Hadde jeg ikke vært så forelsket hadde jeg sikkert avsluttet forholdet der og da.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Det er noe med de holdninger du blir lært som liten, de setter seg liksom i ryggmargen og blir en del av forventningene du har til deg selv.

Store gutter gråter ikke! het det og da vi vokste opp.
Det er et stykke fra de idealene man vokste opp med til å bli en fyr som krøller seg sammen i sofakroken med tekoppen for å snakke om de innerste følelsene sine slik drømmemann-idealet muliges var på 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet.
Ikke det at Gamle Gubben Grå er flink verken med følelser eller tekopp.
Kanskje føler menn i min generasjon på forventningene vi kvinner har til den dype gode samtalen om de innerste følelsene samtidig som de føler på den opplærte forventningen om at menn ikke snakker om følelser, ikke gråter.
Det kan ikke være lett.

Da Gamle Gubben Grå fylle 50 år takket jeg han i talen jeg holdt for den innsatsen han har gjort med klesvask og husarbeid gjennom årene. En innsats som gjorde det mulig for meg å arbeide så mye som jeg gjorde og leve det aktive livet jeg ønsket.
Den talen ble ikke godt mottatt. Gamle Gubben Grå syntes jeg hånte han ved å fremstille han som en tøffelhelt for foreldrene hans og resten av slekta.
Ved litt ettertanke forstår jeg hva han mener.

Svigermor har i løpet av tiden jeg har kjent henne gitt meg kritikk for mye rart.
Jeg har fått bebreidelser over alt fra at jeg ikke har strøket skjorta til Gamle Gubben Grå godt nok, til at jeg ikke har gredd håret hans før vi dro på søndagsmiddag.
Hun har for så vidt rett i begge bebreidelsene. Skjorta var krøllete, jeg hadde overhode ikke strøket den. Men det var da heller ikke mitt ansvar. Jeg kan godt stryke ei skjorte for Gubben, på samme måte som ha kan vaske klær for meg. Men blir ikke klærne mine vasket eller skjorta strøket, så er det vel den som eier klesplagget som har ansvaret for det. Og jeg forventer faktisk at en mann har lært å gre håret før ha flytter hjemmefra. Feil og mangler i barneoppdragelsen får de som hadde foreldreansvaret ta ansvaret for. Jeg er kjærest, ektefelle, partner – ikke mamma for mannen min.

Svigermor og Svigerfar er jo og preget av den tiden de vokste opp i. De er født på 1930-tallet. På den tiden var det vanlig at kvinene var hjemme og tok seg av hus og hjem, barn og matlaging.  Ja LO og Arbeiderpartiet gikk i årene 1925–1937 inn for å fjerne gifte kvinner fra arbeidslivet.
At de har en sønn som ikke klarer å forsørge familien men “bare” går hjemme og vasker tøy mens kona arbeider natt og dag, er aktiv i politikken og helt klart er med på å bestemme hvor skapet skal stå føles sikkert feil.

For selv om Svigermor har tatt høyere utdanning i voksen alder og har hatt en ansvarsfull stilling utenfor hjemmet, er det hun som har hatt ansvaret for hus og hjem. Svigerfar “hjalp til”, men ansvaret var det  kvinnen som hadde.

Bare det å endre den innlærte holdningen til Gamle Gubben Grå fra at han ikke “hjelper meg” meg med husarbeidet men at det er like mye hans ansvar som mitt har tatt tid. Ikke på grunn av vrang vilje, men fordi det tar tid å endre holdninger.

Nå høres det ut som om jeg vokste opp i et hjem hvor full likestilling hersket.
Absolutt ikke. Det var et like innarbeidet kjønnsdelt ansvar for arbeidsoppgavene i mitt barndomshjem som hos Gamle Gubben Grå. I tillegg var Mamma hjemmeværende husmor til jeg begynte på videregående.
Det er en grunn til at Gamle Gubben Grå tilbragte første dagen av pappapermisjonen da vi fikk Datteren  i sagbruket til faren min. Han hadde jo “fri”.

Våre barn skulle vokse opp, oppdras til å bli menn og kvinner av sin tid. Nå er de unge voksne. Hva forventes av unge menn i 2022? Hva slags forventninger har unge kvinner i dag – og hvordan definerer unge menn mannsrollen?
Hvor mye er igjen av de nedarvede holdningene fra oss i generasjonene før dem?

Jeg er 55 år.
Jeg skal ikke uttale meg på vegne av de som starter på voksenlivet nå.
Jeg bare merker meg at Datteren mener at det er menns oppgave å fjerne edderkopper og at Eldste Sønn i går spurte meg om Gamle Gubben Grå hadde skiftet dekk på bilen etter at vi punkterte.

Jeg tror ikke det er så mange forskjeller mellom kvinner og menn som ikke er tillært eller kulturelt betinget- Jeg tror heller ikke at det er så viktig å hviske ut alle skiller.  En mann er like mye mann om han ikke liker å sitte og snakke om følelsene sine, men han mister ikke manndommen eller det maskuline om han gjør det.
Som sagt før. Jeg er ikke så opptatt av  å putte folk i bokser.  Av å tro at bare fordi du er mann eller kvinne så tenker, føler og handler du sånn eller sånn.

Nei, nå må jeg slutte å sitte her å knotte. Jeg har tenkt å slipe ned plata på en skjenk.  Gamle Gubben Grå viste meg hvordan jeg setter i batteriet på slipemaskinen før han dro på jobb. Jeg har jo ikke peiling på slikt. Jeg er jo kvinne….