Jeg vandret rundt i Hamar i over tre timer i dag mens Eldste Sønn og en kammerat var på togtur. Det var varmt. Temperaturen nærmeg seg 30 varmegrader.

Endelig kom “guttene”, og vi kunne begynne hjemturen.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Men noe var unektelig galt da jeg begynte å rygge.  Eldste Sønn tok en sjekk, og kunne raskt konstantere at jeg hadde punktert. Flatt dekk.

Der gjorde liksom ikke dagen noe bedre.

Håpefulle spurte jeg de ro unge mennene jegxar sjåfør for om de kunneskifte dekk. De har ikke førerkort, men det er jo ingen hindring for ikke å være racere på å skifte dekk.

De ristet på hodet. Ungdommen nå til dags! Jeg kunne skifte dekk da jeg var på deres alder. Men jeg hadde jo førerkort. Og selv om jeg fremdeles kan skifte dekk, i det minste i teorien, føltes det ikke noe fristende å kranbe rundt i grusen på en solvarm parkeringsplass å skifte dekk. Det var bare å ringe NAF.

Og NAF kom de. Etter en time. Den timen føltes både varm og lang.

Biler av i dag lages ikke som i gode gamle dager.  I stedet for normale reservehjul har de nå begynt med noen hjul som mer ligner på trillebårhjul enn noe som hører hjemme på en bil.

“Det der kan du ikke kjøre over 80 med!” opplyste kammeraten med en gang vi løftet hjulet ut av  bilen. Nehei… Jeg stillte meg litt tvilende til det utsagnet  men siden det og sto merket med det på hjulet og mannen fra NAF var enig tok jeg det som god fisk.

Hjemveien ble lenger og tok lengre tid enn forventet. Jeg la opp til en rute med minst mulig motorvei.

Var virkelig sliten da jeg kom hjem. Sånn segneferdig sliten. Kjenner at slike små humper i livet som et flatt dekk stjeler alt for mye energi. Før hadde jeg ikke blitt slått ut av en sånn liten filleting. Den lot seg jo løse med litt venting.

Det har vært litt mye I det siste. Denne evigvarende kampen mot NAV. De som bærer nag eller gammelt hat. Og nå et punktert dekk. Mer skal det ikke til før kjerringa som en gang fiksa alt føler seg totalt på felgen.