Jeg skulle ut til Høvdingen i dag. Ringte på forhånd for å forsikre meg om at han var hjemme og avtalte at jeg skulle komme om en drøy times tid. Han bor et stykke fra hovedveien, og kom med sine vanlige instrukser om hvor det var glatt.  Jeg svarte at jeg muligens parkerte litt nede i veien og gikk det siste stykket. Jeg har plundra en del i den siste kneika opp gjennom åra. Like greit å ta bena fatt.  Det er ikke snakk om lange biten. Ett par, tre hundre meter.  Rustet for det meste selv på korte turer valgte jeg å ta med piggsko. Her er kjerring som vet å sikre seg.

Da jeg kom dit jeg hadde tenkt å sette fra meg bilen, sto Høvdingens bil på plassen, og bak rattet satt Høvdingen selv.  Han ba meg sette fra meg bilen min, slik jeg muligens hadde tenkt. (Ville bare sjekke føreforholdene først.) og så sitte på med han opp til huset. “Du hadde sikkert kommet opp, men så slipper du å plundre.”  som han sa. Med Høvdingen bak rattet på pick-upen gikk turen opp bakken lekende lett.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Det ligger en del kjærlighet i å kjøre ned å hente sin godt voksne datter så hun slipper plunder og heft i bakken på glatt føre.

Samtidig… Høvdingen er nittien år.  Vel har han en bil med bedre fremkommelighet enn bilen min, men jeg burde være like mye i stand om ikke bedre til å kjøre på vinterføre enn en mann i nittiåra!

Vel  jeg skulle noen ærend for han, og han kjørte meg selvsagt ned igjen til bilen min. Noe annet kom ikke på tale. Han slapp meg av nederst i veien der jeg hadde parkert. Jeg trodde han hadde tenkt å kjøre motsatt vei av meg bort til en snuplass for å snu og kjøre opp igjen. Men nei. Mannen på nittien år valgte å rygge opp den bakken jeg var så redd for å plundre i, og fordi det ikke er noen snumuigheter før gårdsplassen hjemme, rygge helt inn på gårdsplassen. Veien går bare opp til huset til Høvdingen, så han risikerte ikke å møte noen.  Ikke plundra han heller. Han rygget opp bakken like lekende lett som han en stund før hadde kjørt opp bakken med panseret først.

Høvdingen har alltid vært flink til å kjøre bil, og han har lang erfaring. Likevel blir jeg imponert.  Skrøt litt av  han da jeg kom tilbake etter å ha handlet for han.  Vi ble enige om at det var ikke så mange nittien år gamle menn som hadde gjort det samme.

Og bare så det er sagt, da jeg kom tilbake etter å ha handlet kjørte jeg og helt opp til gårdsplassen. Det gikk helt greit, uten det minste plunder og heft. Ned igjen kom jeg og, like trygt og sikkert. Jeg er ikke så mye dårligere til å kjøre enn en nittiåring.