Undrenes tid er tydeligvis ikke forbi. Vi er på hytta og Gamle Gubben Grå står opp nå!??! Klokka er ikke riktig 7!!?? Og jeg som trodde jeg skulle få morgenstunden for meg selv. Det gjør ikke så mye, Gubben er ikke drn som bråker mest. Gi han en sigarett så holder han seg i ro. Det skal vel både sigaretter og både en og kanskje to kopper svart kaffe til før han liker å bli snakket til eller føler for frokost. Jeg har god tid til å blogge i fred.
“Regner det som et helvete ute?” spør Gamle Gubben Grå misnodig likt med at han tenner den første sigaretten og dumper ned i lenestolen. Han tenker nok på den ikke alt for trivelige turen vi hadde ut på toalettet før vi gikk og la oss i går kveld. Fra god, nesten for varm hytte var overgangen stor til stuppmørk september natt med kaldt, vått regn som gjorde t-skjorta våt på vei til do. Man sovner i det minste godt etter en slik ekspedisjon.”Nei”, svarer jeg. “Det er opphold. Ser ut til å bli en fin dag!”
Jeg håper det har vært lite regn hjemme på Hønefoss i natt og, tenker jeg. Jeg har akkurat lest toppsakene på nettavisene, og lokalavisa kan melde om at en mann i 70 åra er savnet fra en av våre institusjoner. Sprek fysisk, men ikke i stand til å finne veien tilbake. sktiver lokalavisa. Ut fra hvilken institusjon det er tipper jeg det er en som er der på avlastning. Jeg føler med han som har forsvunnet. Jeg håper de finner han snart. Han forsvant rundt klokka 15 i går. Siste oppdatering på lokalavisa er fra litt over midnatt. Da var han fremdeles ikke funnet. Letemannskapene skulle fortsatte letinga i natt, men mørket gjorde ikke letinga noe lettere.
Jeg så jo selv hvor mørkt og svart det var ute rundt midnatt. Å finne en person i mørket er ikke lett. Man vet jo heller ikke om mannen ønsker å bli funnet, eller om han vil gjemme seg for letemannskapene hvis han ser de. Kan være mye som foregår i hodet på en som har stukket av fra en institusjon. Man vet ikke om han har gått seg en tur, og gått seg bort. Eller om ideen hans var å rømme, komme seg vekk fra et sted han ikke ønsker å være. Komme seg hjem. Samme hva grunnen er føler jeg med den savnede og hans pårørende.
Eldreomsorg ja, i morgen er det møte hvor befolkningen kan få komme med sine innspill på hva som skal skje med Hønefoss sykehjem. Jeg håper folk møter opp og har meninger. Jeg skal dit mest for å lytte.
Men det er viktig at folk får med seg at vi trenger minst 200 nye sykehjemsplasser de neste 12 årene. 200 sykehjemsplasser er hvis vi skal ha en dekningsgrad på 9. En dekningsgrad på 9 betyr at 9% av de over 80 bor på sykehjem. Gjennomsnittlig har norske kommuner en dekningsgrad på 12. Nasjonale føringer anbefaler 25. Vi planlegger for en dekningsgrad på 9. Rådmannen var i sitt saksfremlegg inne på tanken om at vi kunne klare oss ned en dekningsgrad på 7,7 tror jeg det var. I det minste langt nede på 7 tallet.
“Satse på hjemmetjenesten” snakker de så fint om. Men selv med en dekningsgrad på 9, selv om vi bygger de 200 nye sykehjemsplassene, trenger vi en styrking av hjemmetjenesten ned 40 årsverk! Hvor skal vi finne alle de pleierne?
“Alle vil bo hjemme så lenge som mulig.” hører jeg og. Ja, selvsagt vil de det! Og jeg er da absolutt ikke for å stenge folk inne på sykehjem som kunne ha klart seg hjemme på en trygg og god måte. “Alle vil være friske og raske, og bare sovne stille inn når den tid kommer” pleier jeg å svare da. “Men livet blir ikke alltid slik man ønsker. Noen ganger er det ikke mulig å bli boende hjemme. Noen ganger oppleves det ikke trygt nok, enten av den som trenger bistand eller av pårørende som sliter seg helt ut.” Vi kommer alltid til å trenge en god del sykehjemsplasser. En dekningsgrad på 9 mener jeg er et minimum. Jeg skulle ønske vi kunne ligge på rundt 12, på landsgjennomsnittet. Å håpe på en dekningsgrad på 25 mener jeg er urealistisk. Så mange sykehjemsplasser har vi verken økonomi til å bygge eller drive.
Jeg vil ha sykehjem i det nedlagte sykehjemmet. Jeg klarer ikke å se at bygget som var et sykehjem for mindre enn ett år siden nå bare bør jevnes med jorden… Det blir spennende i morgen å se hvor mange som møter opp, og høre hva folk mener.
Sorry, jeg vet at jeg fort snakker på innpust og utpost når det er snakk om eldreomsorg, det engasjerer meg. Men, nå er det tid for frokost her på hytta. Gamle Gubben Grå ser forholdsvis våken ut og har tent stearinlysene på spisebordet! Egg og bacon skal stekes og bordet dekkes. Vi snakkes!
Det er et stort og vanskelig tema ja..
De pårørende blir brukt og blir helt utslitt..De gamle og særlige demente lider av dårlig kosthold, da maten aldri blir spist..De må ha folk rundt seg for å spise. Hjemmesykepleier er innom 4 ganger om dagen a 3 minutter..ikke nok. Det er stor ensomhet, redsel, tristhet og uverdige forhold..
Demente skulle aldri bodd alene, de har et trist liv..
Eldre som er oppgående med klare hoder med kropp som svikter, kan jo bo hjemme hvis hjemmet fungerer ok..
Her kan man ikke sette alle gamle i en sekkepost…La dem BO HJEMME! Men svaret er jo at det er for lite plasser og lang lang ventetid..Det burde ikke vært slik! I Norge…Norge er ikke et bra sted når de behandler mennesker slik tenker jeg…
Jeg ser du blir engasjert du og.
La de som vil og kan bo hjemme så lenge det er trygt og forsvarlig. Eldre og ernæring er et kapittel for seg. At mange ensomme, eldre mistet matlysten er kjent. Ensomhet burde egentlig være diagnose som gir rett til hjelp. Noen å spise sammen med. Noen å ha rundt seg. Være en del av et fellesskap. Jeg tror det kunne forebygge både demens, dårlig ernæring og redusert slmentilstand.
De pårørende strekker seg ofte langt. Noen for langt. De glemmer å ta vare på seg selv.
Du ble ikke omsorgsminister for ingenting i Allansverden 😀
Det er et felt jeg virkelig brenner for…
Det er uten tvil for få plasser i forhold til behovet. Her er det lange avstander og ikke like lett å få hjemmesykepleie og samtidig er det vanskelig å få sykehjemsplass. Det gjør at behovet for hjelp er mye større enn det det er kapasitet til å gi. Det er sørgelig og trist å se og de nærmeste sliter seg ut med å bidra så godt de kan og ha konstant dårlig samvittighet for at de ikke stiller opp så mye som det er behov for. Eldreomsorgen i Norge er dessverre de fleste steder på et nivå som vi ikke kan være bekjent av.
Jeg er på den alderen at mange i min omgangskrets har gamle foreldre. Det er mange som tar et stort ansvar og sliter seg ut, men likevel har konstant dårlg samvittighet for det de ikke rekker eller finner tid til.