I går skrev Vivian om skogen nær boligen hennes som forsvinner. Om skoleveien som har vært en trygg gangvei gjennom skogen nå kommer til å gå gjennom et nytt boligfelt. Og med boliger kommer det biler. En skogsidyll som har betydd mye for Vivian og familien har måtte vike plassen for det noen vil kalle vekst og utvikling.

Vi har og mistet nær-skogen vår.  Ikke den lille hundremeterskogen rett her borte, men den litt større skogen på andre siden av brua.  Da vi flyttet inn her gikk jeg turer der, Fin furuskog, ett nett av stier, Lilletjern og Storetjern.(de heter faktisk det).  Plukket sopp og luftet hunder. Et fint område.

Nå er alle trærne hugget ned på området nærmest oss.  Selv om jeg er lokalpolitiker og pleier å klare å følge med på det meste som planlegges er jeg litt usikker på hvorfor.  Det er vel et par, tre år siden skogen forsvant, men lite annet har skjedd der borte. Jeg er usikker på om det skyldes utvidelse av industriområdet eller utvidelsen av grustaket. Grustaket vet jeg skal utvides, men jeg trodde ikke det var så stort som det området som nå er hugget rent for trær. Industriområdet er et område for vekst og utvikling, men jeg kan ikke si at jeg vet om noen nye aktører som skal på plass på området.
Trærne er borte.
Om det blir grustak eller industri…. Vel, det blir vel omtrent like ille.
All utvikling er ikke av det gode.  Jeg mener at ting jo og kan utvikle seg i feil retning. Slike nær-skoger har en verdi som mange ikke tenker over og er verdt å verne om.