-Når ble en spontanabort i uke 9-10 “å miste et ufødt barn”?

Det er Kokkejævel som har et innlegg med denne tittelen i går.  Han hadde lest spørsmålet på et “nettforum for anonyme kvinner”.  Vi skjønner alle at det er ett av nettrollene på Kvinneguiden som har vært ute og slengt med leppa nok en gang.  Ikke vær så forsiktig Kokkejævel, kall en spade en spade.  De hurpene på Kvinneguiden trenger å få sitt pass påskrevet.  (Ja, jeg har belegg for min påstand.  Jeg har selvsagt vært inne og sjekket…)
Et nettroll, ei hurpe, som kan slenge ut av seg en slik kommentar som svar til noen som støtter åpenheten Kokkejævel og Kjærest har valgt å ha om det å miste et barn tidlig i svangerskapet fortjener ikke fintfølenhet. Går du løs på følelsene til folk med boksehansker, kan du ikke forvente at folk kun klapper forsiktig på deg med silkehansker tilbake.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Spørsmålet når blir et barn et barn kan jo på rent teoretisk grunnlag være interessant. Var det den debatten vedkommende Nettroll ønsket å starte hadde hun startet en tråd om det på Kvinneguiden, ikke slengt ut av seg det sure oppgulpet sitt i en tråd hvor man diskuterer Kokkejævel sin blogg.  Og merk deg det, Nettroll;; Det er Kokkejævel sin blogg som debatteres, ikke Kjærest sin!! Men det er like mye Kjærest du rammer med din iskalde kommentar – og alle andre kvinner og menn som har mistet et barn tidlig i svangerskapet.

Et hjerte som slår er et liv.  Et hjerte som har stoppet og slå er at liv som er over. Det er det samme om det hjertet kun har slått i noen uker, eller om det har slått i nesten hundre år.   For meg er det så enkelt.
Og til deg, kjære Nettroll; som nå sikkert ønsker å starte en abortdiskusjon med meg, så kan vi godt ta den debatten.  Men ikke her, ikke nå.  Ikke i et innlegg som handler om Kokkejævel og Kjærest eller andre som akkurat nå sørger over et barn de har mistet i svangerskapet.  Start en tråd på Kvinneguiden du….

For det var ikke bare et foster i “uke 9 eller 10” Kokejævel mistet.  Det var håpet, forventningen drømmen, det brennende ønske om et barn.  Han var i bunnløs sorg etter barnet han mistet i sommer.  Nå øynet han et nytt håp. Et lys i mørke.  Er det så vanskelig å forstå? Lyden av det bitte lille hjertet som slo som de så på den første tidlige ultralyden var beviset hans på at et barn var på vei.  Og nettopp fordi det var et barn på vei, ble de fulgt opp ekstra nøye av helsevesenet.

I det øyeblikket de så de to blå strekene begynte Kokkejævel og legge planer for dette barnet som var på vei.
Han fant på navn, og la planer for barnedåp. Spurte venner om å være faddere….  De to blå strekene, det lille hjertet som slo på ultralyden var vitner om at livet kom til å gå videre.  Drømmen om framtiden.
Når ultralyden viste at hjertet hadde stoppet å slå, ble tapet ekstra tungt.
Alle vi som en gang har mistet et barn forstår denne sorgen. Er det så vanskelig å forstå for andre?

Selvsagt er ikke sorgen over et ufødt barn like bunnløs som sorgen over et nyfødt barn.  Eller er den det? Hvor nær fødsel må du miste et barn før du har lov til å sørge?  Tiril levde i 4 uker. Anders var dødfødt, etter fullgått svangerskap. Kan noen av Nettrollene på Kvinneguiden fortelle meg hvem jeg har lov til å sørge mest over?
Tiril var jenta som så på meg med kloke øyne. Hele familien hilste på henne.  Hun var med på trilletur på Ringkollen og var med storesøster på turning. Hun fikk et dalende snøfnugg på nesa da hun ble båret fra bilen og inn den siste kvelden. Hun levde og opplevde ting i sitt korte liv.
Anders ble jeg aldri kjent med. Han åpnet aldri øynene.  Men han var helt perfekt.  Mormor og Storesøster fikk se han.  Selvsagt Gamle Gubben Grå og storesøskene, de andre barna våre, likeså  De som ville fikk holde han. Vi hadde han på rommet vårt et døgn før vi tok farvel og la han i kista. Tok mange bilder, fotavtrykk og hårlokk ble tatt vare på.

Tiril hadde et liv, selv om det var kort. Jeg er glad for de opplevelsene hun fikk, selv om hun kanskje ikke forsto noe av trilleturen eller møter med slekta.
Anders fikk jeg ikke gitt noen minner.
I svangerskapene bar jeg på mange av de samme drømmene, la mange av de samme planene..
Mange av de drømmene og planene startet automatisk i hode til Kokkejævel ved synet av de to blå strekene og det lille hjertet som slo.
Sorg måles ikke på en skala fra 1til 10.Sorg er sorg. Og den er forskjellig for oss alle.

Jeg har vært med i sorggrupper for foreldre som har mistet barn. .For en far var det veldig viktig å få tatt med sitt dødfødte barn hjem og “vist han hjemmet deres”  Høres sikkert rart ut for alle som ikke har mistet et barn.  Men for oss som var til stede og hørte han fortelle hvordan han bar sitt døde barn gjennom rommene i hjemmet deres for at han skulle ha vært hjemme, hørtes det bare flott ut.

-Når ble en spontanabort i uke 9-10 “å miste et ufødt barn”?

Et iskaldt spørsmål stilt fra et følelsesløst Nettroll uten empati og evne til innlevelse muligens ondsinnet, stilt for å såre. Kokkejævel er et godt menneske og svarer på en varm og god måte.

Mitt svar til spørsmålsstilleren er “For alle oss med evne til empati og medfølelse er det svaret innlysende.  For mennesker uten de egenskapene vil svaret  på spørsmålet aldri bli forståelig.  Jeg har sluttet å bruke tid og krefter på å forklare idioter ting de ikke har forutsetninger til å forstå.”