Dere husker at jeg skrøyt av at jeg skulle lage middag? At jeg skulle lage Cannolli og vise dere? Vel. Her ser dere middagen min. Etter at den er spist – igjen.
Det hadde seg sånn at etter å ha sittet på digitale møter halve dagen og så tatt en nødvendig kjøretur så kom kvelden litt raskt. Å starte på en middagslaging som tar et par timer var lite fristende.
Så jeg ba med meg Gamle Gubben Grå på Tonys. Kall det litt forsinket Valentinsdag. Og da skjedde det som skjer litt for ofte når noen setter en tallerken med deilig, fristende mat forran meg. Den forsvinner før jeg husker på å knipse et eneste bilde.
Beklager!
6 kommentarer
Gleda meg i hele dag til å se middagen din..
Nok en gang, Beklager
Da smakte det nok godt.
Og det er det viktigste.
Det er jo det viktigste
Det viktigste er jo å få stilt hungeren. 😄
Et minne renner meg i hu. For mange år siden ble jeg invitert med på middag på en koselig liten restaurant. Det kunne ha blitt en romantisk aften for to om kavaleren min hadde vært mindre snakkesalig. 😊 Jeg var skrubbsulten, mens han hadde munndiare. 😄 Middagen vi bestilte ble servert med noe av den på hver vår tallerken og resten på serveringsfat. Vi ble enig om å dele likt av det som var på fatene. Mens jeg spiste, fortalte han meg den ene historia lengre enn den andre, uten tanke for at han også skulle spise. Omsider stoppet taleflommen opp og det ble hoggende stille et lite sekund før han utbrøt forskrekket: “Spiser du alltid så mye??? Du må være dyr i drift!”
Akk o ve, jeg hadde spist mer enn min del mens jeg hørte på ham. 😄
Det ble med den ene kvelden. 😂
Moralen er: Spis først, snakk etterpå.
🤣🤣ja ja, du fikk i det minste et godt måltid 🤣🤣