Kokkejævel skriver om å bety noe for noen. Det er det han skriver om, egentlig. Selv om han i innledningen skildrer noe som kan minne om et hjerteinfarkt. Dramatiske virkemidler, eller er det bare helsearbeideren i meg som overreagerer?
Han skriver videre at han hadde en lang barndom. At det var mye som ikke var så bra. At han ikke var spesielt godt likt. Kan kjenne meg igjen i det. Barndommen var ikke en rosenhave full av evig solskinn. Ungdomstida frem til jeg gikk ut av videregående var til tider jævlig.
Alle mennesker trenger å bli likt, skriver Kokkejævel. At vi som har blitt mislikt av så mange, så lenge i de årene vi var små og unge kanskje har et ekstra behov for bekreftelse.
Jeg tenker nøye over ordene til Kokkejævel her jeg sitter en tidlig morgen. Kokkejævel er en klok mann, men i dag er jeg ikke helt enig med han.
Alle mennesker trenger å bli likt. Det er jeg enig i. Alle mennesker trenger å bli likt av seg selv. For det var når jeg sluttet å søke etter bekreftelse hos alle andre på at jeg var god nok, jeg fikk det bra.
For jeg sleit litt i de tøffe ungdomsåra. Sleit med at jeg ikke var sånn som alle de andre var. Jeg ville jo så gjerne være en av dem.
Eller ville jeg det?
Jeg reflekterte litt over det der jeg satt på en liten hybel i en fremmed by hvor jeg ikke kjente noen.
Jeg kom til at hvis det ikke hadde vært for alle de andre, alle de andre som syntes jeg var rar, merkelig, prektig, streber ja så var jeg ganske fornøyd med den jeg var. Jeg hadde lyst til å ta skolearbeid og studier på alvor. Jeg var en bokorm. Jeg likte å lese, å lære, studere. Jeg hadde ikke behov for å være sanseløs full, selv om jeg gjerne tok en tur på byen på lørdagskveldene. Mulig hadde jeg andre prioriteringer og andre ting som var viktig for meg enn de nyeste klærne og den flotteste sminken.
Det jeg ønsket var ikke å være en av dem. Innerst inne ønsket jeg ikke å være som dem, jeg ønsket bare å få være meg – i fred!
Og når jeg kom til at jeg ikke ønsket å være som dem, at jeg tvert i mot var fornøyd med å være meg selv, ja da ble det neste spørsmålet om det virkelig var så viktig å få bekreftelse, annerkjennelse fra en gruppe jeg egentlig ikke ønsket å være en del av.
Så i den nye byen, og enda mer da jeg året etter begynte å studere i hovedstaden, var jeg meg. Akkurat slik jeg ønsket å være.
Jeg gikk i de klærne jeg likte. Reindyrka min stil. I flere år gikk jeg så og si aldri i bukse. Jeg var sikkert fremdeles annerledes. Men nå var det plutselig ok. Jeg fikk aksept for den jeg var. Jeg fikk meg kjærest, nye venner, alt det som hører ungdomstiden til. Og jeg hadde det veldig bra.
Mitt råd til ungdommene er finn ut hvem du er, hvem du ønsker å være. Og vær deg selv 100%. Forsøk ikke å leve opp til andres forventninger, men prøv så godt du kan å leve opp til dine egne forventninger.
Det betyr ikke at vi ikke behøver å bety noe for noen.
Men er det bekreftelse, annerkjennelse vi søker når vi ønsker å bety en forskjell i andres liv? Jeg vet ikke.
Mye av livet mitt har jeg brukt på å utøve en forskjell. Som helsearbeider, som tillitsvalgt, som politiker – og selvsagt som mamma, kjærest, hustru, datter. venn….
Men jeg føler ikke at det er for å søke bekreftelse, annerkjennelse eller for å fremheve meg selv. Jeg føler at det mer er et ønske om å bidra, yte, påvirke enn for å fremme eget ego.
Jeg vet jeg er dyp i dag. mange tanker, Men slik er jeg, merkelig, rar, annerledes, unik.
Veldig enig! Man må etter hvert lære å anerkjenne seg selv. Mange vil gå gjennom livet uten å få særlig med bekreftelse fra arbeidsgiver aller andre. Har du lært å være glad i og anerkjenne deg selv, vil du få det mye lettere gjennom livet. Det har vært mye god refleksjon på denne kanalen noen dager nå! Takk!