Jeg er utrolig glad for at vi har et velferdssamfunn som virker sånn noenlunde. Teorien er at hvis du trenger hjelp og ikke klarer deg selv, så trer felleskapet til og hjelper deg.
Så vet vi at det ikke fungerer helt slik. At mange som virkelig kunne trenge en håndsrekning til tannlegeregninga eller høye boutgifter ikke får det. At minstepensjonistene kunne ha mer å rutte med, at barnefattigdommen brer om seg tross alle fagre ord og løfter.
Men det er ikke det dette innlegget skal handle om – eller på en måte er det jo kanskje det.

Strømregningene har blitt gigantiske det siste året. Det er mange som har senket innetemperaturen langt under behagelige 20 grader, og hvor sovepose og varme tepper har blitt en del av standardpåkledning når de setter seg i godstolen foran TVn en lørdagskveld, Eggkokeren er flyttet fra kjøkkenet til badet. Man tar seg ikke råd til å koke egg til søndagsfrokosten og dusjen bør ikke overstige 3 minutter for at ikke hygienen skal ruinere matbudsjettet. For både mat såvel som drivstoff har blitt vesentlig dyrere det siste året.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Regjeringen har innført strømstøtte. De dekker en del av strømregninga for oss alle.
Jeg mener den kunne ha en annen innretning. Maxpris hadde i mine øyne vært en bedre ordning enn å gi støtte. Gjøre hele befolkningen til mottakere av støtte. Men de valgte denne modellen.
Noe jeg synes er bra med regjeringens modell er at alle får støtte.
Den gis ikke bare til de som søker om den.

For er det noe vi vet så er det at veien til sosialkontoret for å stå der med lua i handa og be om hjelp, blottlegge at en ikke klarer seg selv, den er lang og bratt for noen. Ofte er den veien brattest for de som trenger det mest. De som ikke har noe annet igjen enn stoltheten, stoltheten over å klare seg selv. Du orker noen flere kvelder i sovepose, noen flere dager med vann og brød som helgekos for å slippe å ta turen til sosialkontoret å miste siste rest av stolthet.

Andre tar trappa til sosialkontoret i lette trinn. Vet rutinert hva de skal si og gjøre for at pengene skal komme inn på konto – men det er ikke sikkert den som ordlegger seg best alltid er den som trenger støtten mest.

Mens noen ruller ut soveposen og gjør seg klar til gullrekka på TV en fredagskveld sitter andre på terrassen på hytta skjenker noen seg en god Chablis og gjør seg klar til å entre jacuzzien. I det de løfter stetteglasset til munnen slår en tanke ned i dem; Hvorfor betaler ikke staten strømregninga på hytta mi også? Jo mer de tenker på det, jo mer urettferdig virker det. Hvorfor skal de betale strømmen de selv bruker her på hytta når de får støtte til det hjemme i byen? Ja, for den eneboligen de kjørte forbi nede i veien opp til hytta, Den får garantert støtte. Hvorfor skal det være forskjell på det huset og hytta mi?

Tanken på at det bare er en pengesekk streifer dem ikke. Tanken på at hvis man skal få strømstøtte til bolig og en eller flere fritidsboliger slik blir det nødvendigvis mindre på hver enkelt. Da kan det hende at hun med soveposen nede i den trekkfulle leiligheten må klare seg ute gullrekka på fredagskvelden, Fordi det å se på TV, som jo og bruker strøm, blir en kostnad som kan kuttes til fordel for en varm dusj i uka eller varm mat i helgene.

Vi så det samme under pandemien.
Regjeringen gikk ut med støtte til bedrifter. Tok av fellesskapets midler for å sikre arbeidsplasser.
Bedriftseierne, eller spesielt konsernledelser, jo større firma dess verre, takket for støtten og bevilget seg solide utbytte og feite bonuser. Når de ble kritisert for det stilte de seg uforstående til kritikken.
Det var vel ikke meningen at de skulle gå ned på levestandard og få dårligere økonomi bare fordi det kom en pandemi?
Tanke for at relativt mange av de som mistet jobber eller var permitterte i lange perioder i deres eget firma måtte redusere på nettopp levestandarden så ikke ut til å plage dem nevneverdig. Selv om det ikke var jaccuzzi og Chablis de måtte forsake, men i stedet lå våken og lurte på hvordan de skulle få betalt husleia.

Skal vi ha en velferdsstat, et system som støtter opp om de som virkelig trenger det. Som er der som en selvfølge så du ikke føler at du må gå med bøyd hode å be om almisser den dagen det er du som trenger hjelp, ja da må vi bruke pengene på der det virkelig trengs.
Vi trenger strøm i boligene våre, og staten støtter derfor det til hver enkelt av oss.
Vi trenger ikke strøm på hytta, strengt talt trenger vi ikke hytte. Derfor støtter ikke staten det.
Det er heller ikke statens oppgave å sørge for at investorer og bedriftseiere er sikret et utbytte og feite bonuser også i trange tider.
Og sånn helt til slutt siden jeg er så godt i gang; Felleskapet skal heller ikke betale skatten til stortingspolitikere som ikke vet hvor de egentlig bor eller på andre måter ikke forstår hvorfor de skal bidra å betale inn til felleskapet på lik linje med alle andre.