Jeg lengter etter vår, og er på desperat leting etter hvert minste vårtegn.  Så i formiddag labba jeg av gårde på tur med hundene for å se om jeg kunne finne litt bar og noen gåsunger for å lagelitt pynt til trammen.
Jeg gikk selvsagt ikke på E16, som dette bildet er tatt, men i stedet innover Vågårdsbygda.

Fant noen gåsunger, og var veldig fornøyd med det.  Nå mangla jeg bare litt bar for å få laget den pynten jeg hadde tenkt, og der borte i veikanten sto det og en gran med kvister det gikk an å nå opp til.
Jeg knakk av noen kvister og samlet de til en bukett. Fornøyd og glad skulle jeg ta å knekke av en kvist til, strakte meg litt og satte tyngden litt mer på benet som sto på snøplogkanten.

Den råtne snøen ga etter for trykket av et tresifret antall kjerring-kilo, foten forsvant, og jeg ramla overende i grøftekanten.  Med et hundebånd i hver hånd, to hunder som dro i hver sin retning og en fot som plutselig var forsvunnet ned i et dypt hull av snø var det ikke bare å komme seg opp.
Det er ei grøft akkurat der jeg valgte å  sette foten, og snøen rakk nå godt over kneet.  Og selvsagt var det det “gode” beinet som var begravet.  Det høyere benet mitt er lite brukanes til å sette full tyngde på.  Det gjør vondt, og faren for at det skal gi etter er stor.  Virket heller ikke så veldig lurt å flytte dette beinet opp i grøfta for så å legge full tyngde på det.  Noe sa meg at snøen ikke ville bære så mye mer vekt der heller.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg satt jo på rompa allerede, så jeg forsøkte åta beinet opp igjen fra hullet mens jeg likevel satt der. Det gikk ikke. Foten satt godt fast..  Å skrike etter hjelp, eller sitte der til det dukket opp noen virket heller ikke som en god ide.  Vågårdsbygda er liksom ikke Karl Johan, og en grå tirsdag med lett snødrev kan det i verste fall gå timer mellom hver gang noen skal ut eller inn av bygda. Ikke var det sikkert det var noen hjemme i de få husene i nærheten heller.
Jeg hadde riktignok akkurat møtt en eldre nabo og vekslet noen ord. Men han var 87 år og hadde gått inn igjen for en kaffekopp etter dagens rusletur.  Huset hans lå noen hundre meter unna. Jeg tror ikke han ville høre mine rop, eller være til særlig hjelp.
Det ville og være temmelig flaut og sitte her hjelpeløs i grøfta hvis det mot formodning skulle dukke opp folk. Husk, jeg skal jo liksom inn både i kommunestyret og fylkestinget.  Kjerringa som fikser alt hjelpeløs i ei grøft, nei der gikk grensa!

Så med hendene gravde jeg frem foten.  Den hadde kilt seg fast under noen greiner, men jeg fikk da lirket den ut uten å grave opp hele skauen.
Nå var det bare å komme seg opp i stående stilling.
Med min begredelige kropp er det ikke bare bare å komme seg opp fra bakkeplan.  Det vet jeg av erfaring.
Jeg kom meg da opp, selv om det umulig kan ha vært et grasiøst syn.
Med iskalde hender, (hansker er for pyser), våt buksebak, og en utrolig vond ankel haltet jeg hjem.
Det som var mest skadet var nok stoltheten, men NÅ vil jeg ha vår!