I dag morges nevnte Allan Gryxen I innlegget sitt. Litt smisk til Gryxen grunnlegger Gry for å oppnå en eller annen hedersbevisning også i år, går jeg ut i fra.
Da kom jeg til å tenke på at det en gang i tiden var en lignende pris kalt Wixen som alle bloggere med respekt for seg selv var opptatt av på denne tiden av året. Hvor har det blitt av den? Har den helt utspilt sin rolle etter at Fredric Solvang og andre TV-personligheter fikk prisen? At ordet “influenser” liksom ble litt utvidet, for ikke å si utvasket? For alke er vi jo påvirker på ett eller annet vis enten vi opererer på statskanalen i beste sendetid, sitter i regjering eller skriver blogg.
For å motta en Gryxen har jeg forstått at du må beherske bloggformen, altså en langt snevrere ramme, og dermed et mindre antall mennesker som er kvalifisert til en slik pris.
Men tilbake til Wixen. Jeg søker jo litt og ser at den eksisterer fremdeles. Nominasjonene har gått helt upåaktet hen for undertegnede, og jeg har ikke fått med meg en eneste blogger her inne som har mast om å bli nominert. Nå er der for sent.
Vel for meg er dette bare nok et bevis på at Wixen har utspilt sin rolle, nå er det Gryxen som gjelder.
Må man være hyperkristen for å gå i kirka? Det er Monica som stiller spørsmålet i sitt siste innlegg. Svaret på det spørsmålet er klart og entydig: Nei! Man må ikke være verken hyperkristen, eller kristen for å ta en tur i kirken. Gudstjenestene er åpne for alle, og kan være et godt sted å søke ro og ettertanke. Enten du tror litt, mye eller bare er undrende.
Det finnes og mange kirker rundt om i landet som er såkalte “åpne kirker”. Det vil si at kirkene er åpne for at hvem som helst kan gå inn og ha en stille stund der. Jeg benytter meg gjerne av det når jeg er på fremmede steder. I sommer for eksempel var Gamle Gubben Grå og jeg i Sagene kirke. Og ja, Gubben og jeg har vært i en hel haug andre slike åpne kirker. Kirker er flotte kulturbygg som inneholder mye historie.
Så ta deg en tur i kirken enten du et troende eller ikke. Nå mot jul er det jo mange fine konserter å få med seg i våre kirker også.
Jeg var i en forsamling for en tid tilbake. Alle som var tilstede kjente ikke hverandre, så det ble til at vi tok en liten presentasjonsrunde. Den som presenterte seg etter meg sa noe slikt som Jeg heter XXX og er ufør. Jeg reagerte litt på uttalelsen. For det første fordi vedkommende er så mye annet enn uføretrygdet. Hvorfor var det dette vedkommende presenterte seg som? Jeg hadde ikke sagt noe om hvor jeg fikk inntektene mine fra, at jeg gikk på AAP. Jeg fant det lite relevant i den sammenhengen vi var. Eller, jeg hadde vel ikke i det hele tatt vurdert om det var noe jeg skulle ta med i min presentasjon av meg selv. Ikke hadde noen andre av de som hadde presentert seg sagt noe om stilling eller stand heller. Så hvorfor følte vedkommende på et behov for å presentere seg som ufør?
Jeg har en del diagnoser. Noen er jeg født med, andre har jeg pådratt meg opp gjennom årene, men jeg har aldri sett på meg selv som en diagnose. Det tror jeg ikke så mange andre har heller. Hvorfor føler noen at de må bruke diagnoser og helseutfordringer for å presentere seg eller beskrive hvem de er? For vedkommende på møtet er ikke alene om det. Jeg møter stadig mennesker som nevner diagnosene sine sammen med navnet ved første håndtrykk.
Festlige lag har med årene oftere og oftere blitt en samtale om helseutfordringer. Det er helt greit at vi ikke danser på bordene lenger. Jeg har alltid satt mer pris på gode samtaler rundt bordet enn hemningsløs festing oppe på bordet mens andre ligger død-drukne under bordet. Men kan vi ikke ha litt lystigere temaer enn hemoroider, leddsmerter og høyt blodtrykk? Vi er ikke kisteferdige ennå. Vi sitter ikke på gravkanten og dingler med beina. Så hvorfor er vi så opptatte av å snakke om helse, eller aller helst mangel på helse?
På meg virker det som om noen mener at jo flere diagnoser de har jo mer spennende blir de som menneske. Mulig de blir det for en lege eller en patolog, men for venner og familie må det da finnes andre samtaletemaer som er langt mer interessante. Det er lett nok for deg å si, sa noen til meg en gang jeg foreslo å skifte tema. Du som alltid har vært frisk og rask…. Stemmen døde litt bort. Vedkommende kjente meg godt og hadde gjort det lenge. Sannheten er jo at jeg aldri har vært frisk og rask, selv om jeg aldri har sett på meg som syk. Ja, bortsett fra noen forkjølelser og omgangssyke i ny og ne.
Jeg tror ikke man kan tenke seg frisk, men jeg er overbevist om at en kan tenke seg syk. Hva du fokuserer på i livet ditt sier ikke bare noe om hvem du er, men også på hvordan du føler deg. Så jeg velger å fokusere på de friske sidene. Lytte til legene og ta de medisinene de foreskriver, men ikke la fokuset være på det som begrenser meg i livet, men heller på de mulighetene livet gir. Jeg har planer om å bli 100 år, jeg har ingen planer om å la helsa eller legene torpedere den planen.
Det er en kjensgjerning at denne kjerringkroppen har noen feil og mangler. Noen av de er jeg født med, og en god del har jeg ervervet i løpet av livet.
Jeg er ikke blant de som har løpt ned dørene på legekontoret i løpet av livet, selv om det har blitt en del legebesøk de siste årene.
Noen mener at jeg ikke har vært flink nok til å ta vare på kroppen min. At jeg burde gått mer til legen, fulgt opp hver minste plage og smerte fortløpende. At jeg da hadde hatt en bedre kropp i dag, og kanskje fremdeles vært i arbeid. Andre mener at jeg bare sutrer. At jeg er lat og snylter på velferdsstaten. At hvis jeg bare hadde bøyd nakken og tatt meg sammen så kunne jeg fremdeles vært i arbeid, levd det livet jeg elsket. Jeg har og hørt at det “bare er psykisk”. At jeg hadde en konflikt med noen på jobb, og at jeg sluttet fordi jeg ikke orket å stå i den lenger.
Folk får tro hva de vil. Jeg kunne sikkert tatt mer vare på kroppen min. Bestilt legetime hver gang jeg fikk vondt et eller annet sted. Det hadde blitt mange legebesøk for jeg har hatt mye vondt, mange plager. Jeg tror ikke at det å ha økt fokus på alle vondtene ville holdt meg i arbeid lenger. Heller tvert i mot. Man glir inn i pasientrollen, får en pille her og en sykemelding der. Mulig jeg hadde hatt mindre vondter og flere piller, men jeg tror ikke restarbeidsevnen hadde blitt større.
Jeg kunne ha bøyd nakken og gått på videre i 2018 da jeg møtte veggen første gang. Det hadde sikkert gått bra en dag til, en uke, kanskje en måned. Det samme ved neste sykemelding i 2019 og i 2020. Men jeg tror at det ikke hadde gått i lengden. Veggen hadde kommet før eller siden alle gangene. Hadde jeg bare stått på så hadde jeg ikke vært her lenger. Eller hadde fått et hjerneslag eller et hjerteinfarkt. Jeg tror jeg var rimelig nær det i 2018.
Selvsagt var det en del konflikter i arbeidslivet mitt. Noen jeg prøvde å løse etter beste evne for andre, men som tappet meg for energi selv om jeg ikke var en del av de. Andre var jeg muligens en del av. Selv om jeg selv ikke opplevde at jeg var i konflikt med noen.
Noen mislikte den makt og innflytelse jeg som tillitsvalgt hadde. Jeg var en tydelig stemme som snakket høyt og uten filter. Ikke alle tåler det. Og ja, det var nok mennesker som ønsket å bli kvitt meg. I det minste rive meg ned, fra ta meg makt. Få meg til å føle meg liten, dum og ubrukelig. Det var noen prosesser der som ikke var pene, og som jeg ville ha tatt tak i på en helt annen måte hvis jeg ikke hadde vært så sliten. Likevel er jeg ikke enig i konklusjonen om at jeg rømte ut i sykemelding, At jeg ga opp og lot mobben vinne. Det ligger i min ryggmargsrefleks å ikke la mobben vinne, samme hvem eller hva slags mobb det er.
Det begynner å bli noen år siden 2018, og også 2021 da jeg motvillig og med tungt hjerte innså at jeg måtte forlate siste rest av det livet jeg elsket. Jeg hadde ikke helse til det lenger, og selv om jeg hvilte både lenge og vel ville jeg aldri klare å bli den “samme gamle”. Det var en tung erkjennelse, og jeg følte virkelig på nederlagsfølelse. Følte at jeg ga opp. Det er noe jeg ikke liker. Å gi opp. Den som gir opp har tapt.
Årene har gått. Jeg har prøvd ut restarbeidsevne. Vært til yrkesrettet rehabilitering. Lært meg til å lytte til kroppen min på en annen måte. Eller kanskje mest tatt meg tid til å lytte til kroppens signaler. Jeg er ikke så totalt utslitt som jeg var. Veggen tårner seg ikke opp foran meg. Jeg smiler mer, ler oftere.
Samtidig merker jeg at det skal ikke mye ekstra aktivitet til før slitenheten kommer sigende. I forrige uke var det litt mye aktivitet. Jeg var sliten da helga kom. Skikkelig sliten. Jeg var på møte i eldrerådet på mandag. Fra klokka 9 til 14. Dvs, 5 timer, møte i Rødt på tirsdag 2 timer, avslutning for Rådmann og Kommunestyremøte på torsdag. Jeg skriver 11 timer på den, selv om vi hadde to timers pause mellom de to aktivitetene. Totalt 18 timer. Litt under halv stilling med aktivitet som overhode ikke er fysisk krevende. Møtevirksomhet er ikke det. Selv jeg blir ikke utslitt av å gå opp og ned til talerstolen et par, tre ganger. Likevel var jeg sliten, litt vel sliten, og trengte en rolig helg for å komme meg igjen.
Jeg står opp hver morgen. Gjerne før 6, som regel før 7. Kroppen er vond og stiv når den har vært i ro for lenge. Jeg forsøker å være i en slags aktivitet hele dagen, selv om tempoet er litt lavere. Jeg tar en strekk på sofaen når jeg trenger det. Jeg krummer ikke nakken og går på så ofte lenger. Jeg spiser mine piller slik legen har foreskrevet. Plusser på med litt smertestillende når noen av vondtene tar for mye overhånd, sånn som den betente skuldra har gjort en del i det siste.
Jeg savner ofte livet som var. Likevel, kan jeg ikke bruke for mye tid på å dvele ved det som var eller hva jeg kunne ha gjort annerledes. Innerst inne tror jeg ikke at jeg hadde gjort så mye annerledes hvis jeg hadde fått velge om igjen. Kanskje vært litt flinkere til å si nei til ekstravakter jeg egentlig ikke hadde overskudd til. Kanskje vært hjemme en dag til når jeg var syk enkelt-dager. Man kan ikke dvele for mye ved slikt
Jeg har som mål å bli 100 år, til tross for alle mine feil og mangler. 100 år og frisk i toppen så vel som replikken til det siste. Skal jeg klare det så må jeg i større grad enn jeg har gjort sette meg og mine behov foran mange andres. Men jeg har ingen planer om å ligge til lading de neste 40 årene. Jeg vil være med å bidra der jeg kan, i den grad jeg har energi og helse til det.
Har vært ute og vandret tur med hundene elvelangs. Fønvind og 14 varmegrader. Deilig dag. Tenk at vi skriver november!
Vel hjemme leser jeg I lokalavisa at planene om solkraftverk på Eggemoen ikke er lagt på is slik jeg håpet. Byggestart 2026 hvis utbygger fikk det som han ville. Det betyr at det ikke er lenge før vi får denne saken opp til politisk behandling.
Det betyr at jeg må lese meg opp på tematikken solpark-anlegg slik at jeg kan argumentere bra for Rødt sitt syn. Under debatten om kjernekraft denne uka fremsto nok vi to fra Rødt som de som ikke var oppdatert og som brukte for lengst antikvariske argumenter. Det må vi unngå ved neste korsvei.
Jeg har ikke noe i mot at man bygger solcellepanel på bygg og på den måten skaffer bygget all, eller i det minste mesteparten av energien det trenger. Det er smart og det heier jeg på. Men å hugge ned skogsområder her er det foreslått 75 mål, altså et område på rundt 10 fotballbaner for å fylle området med bakkemonterte solcelleplater det er jeg altså i mot.
Jeg liker heller ikke tanken på at skogen nær rekreasjonsområdet Eggemoen blir omgjort til et kraftverk. Jeg har fått med meg at dette er på andre siden av hovedveien enn der lysløypa og turløypene er, men vet dere hva? Det fines folk som går tur her og. Jeg har gjort det flere ganger.
Glem og ord som solkraft-park. Det har lite med park å gjøre. Det er et kraftverk. ikke en idylisk park hvor man går tur eller lufter hunder.
NRK har gått gjennom alle konsesjonssøknadene om å bygge solkraftverk i Norge. Gjennomgangen viser at det dersom alle prosjektene ble satt i verk, ville de dekke et areal på over 38.000 dekar skog. Det tilsvarer over 5300 fotballbaner.
Det er en del skog hvis alle konsesjonssøknadene blir innvilget. Kommunen tjener heller ikke så mye på slike kraftverk, Det gir minimalt med arbeidsplasser, hvis noen. Så da gjenstår det vel bare at man tjener litt i eiendomsskatt.
Et annet spørsmål er om vi har et kraftunderskudd her i landet. Om myten om at vi må ha en storstilt kraftutbygging virkelig er reell. Det spørs jo hva man har tenkt å bruke all kraften til. Symbolpolitikk som elektrifisering av sokkelen og Melkøya? Få store datasenter som google til landet? Kryptovaluta-fabrikker? Eller er ideen å produsere kraft her i Norge for å eksportere i enda større grad til det Europeiske kontinentet?
Å tenke på de døde er naturlig på en dag som denne. Alle helgens dag. Å ta inn over seg at en selv ikke er udødelig tror jeg ligger litt lenger inne for de fleste. Og enda lenger inn kommer tanken på hva som skjer med oss etter at vi er døde.
Nei, jeg har ikke tenkt å sparke i gang en debatt om livet etter døden, eller om det i det hele tatt finnes. Jeg tenkte litt mer sånn etter bisettelsen eller begravelsen. Flere og flere av oss velger bisettelse. Altså å bli kremert og at det er en urne med aske som settes på gravplassen, og ikke en kiste med avdøde i.
Jeg er blant de som har gjort meg opp en formening om hva som skal skje med meg når seremonien er ferdig. Jeg vil kremeres. Det har jeg sagt siden 1994 da vi mistet en datter i krybbedød. Jeg ønsker å kremeres og vil gravlegges sammen med de to barna mine som er gravlagt på Hønefoss Kirkegård hvis jeg dør før Gamle Gubben Grå. Gamle Gubben Grå vil begraves. Det betyr at han ikke kan begraves i urnegraven til ungene. Han må ha eget gravsted. Så hvis han dør før meg, skal jeg vurdere om urnen min skal settes ned i graven hans eller hos ungene. Det har jeg ikke helt bestemt meg for.
Noe har derimot gjort at jeg i det siste har lurt på om jeg skal revurdere beslutningen om bisettelse og kremasjon som jeg tok i 1994. Det er kremasjonskapasiteten i Norge og ikke minst at Ringerike krematorium har blitt stengt. Vi må ha nytt krematorium før det eventuelt kan åpnes igjen.
Jeg har alltid sett på turen til seremonirom, enten det er i krematoriet eller i kirken som siste reise. De pårørende tar farvel, og så blir kisten senket i jorden eller bragt ned til krematoriet i underetasjen. Sånn er det ikke lenger. Kistene blir høytidelig båret ut, satt i en begravelsesbil og så forsvinner de og jeg vet ikke alltid helt hvor.
Jeg tenkte på det for et par uker siden. Etter en fin seremoni i Hønefoss kirke bar pårørende kisten med avdøde ut i en ventende begravelsesbil, og så kjørte han opp Kirkegata, fikk rødt lys oppe i Kongens gante før bilen svingte oppover Kongens gate. Jeg sto og undret på hvor han skulle. Om han skulle kistebegraves oppe ved kirken han sognet til oppe i dalen, eller om han dro av sted på leting etter nærmeste krematorium med ledig kapasitet.
For det er bare 25 krematorier igjen i Norge og med den økende andelen som i likhet med meg ønsker bisettelse og kremering, så er kapasiteten nærmest sprengt. Aftenposten har en artikkel om det i dag. De hadde og et oppslag om det på nyjetene på radio tidligere i dag.
I Haugesund kjører det bårebil med fire kister om gangen til Odda. En to timers tur på 130 km. Noen mener det er uverdig.
Jeg har ikke så mange tanker om min siste reise skal skje i maxi-taxi, eller maxi bårebil om du vil. men jeg reagerer litt på at man skal ut på en lengre tur etter at pårørende har tatt farvel. Jeg klarer ikke helt å sette ord på hvorfor.
Et annet moment er ventetiden. Mange pårørende som velger kremasjon har jo ønske om å få satt urnen i jorden relativt kort tid etter bisettelse og sørgehøytid. Nå er det flere ukers ventetid på kremasjon mange steder. Det kan i verste fall ta en måned eller to før man kan få urnen i jorden. Er det å behandle de døde med verdighet?
Vi hadde krematorium på Ringerike. Jeg reflekterte ikke så mye over slike spørsmål før jeg ble innbudt på omvisning i krematoriet for noen år siden. (Ja, det er mye rart vi politikere blir invitert med på.) Noen ønsket å sette søkelyset på arbeidsforholdene til de som arbeidet i krematoriet, og at det var mange tunge løft og ugunstige arbeidsstillinger.
Siden den gang har det gamle krematoriet fått større og større problemer både med arbeidsforhold, fare for forurensing og andre forhold. Sist vinter ble det stengt på dagen, og vi må ha et nytt krematorium med ny ovn hvis vi skal få åpnet det igjen.
Det er tid for kommunebudsjett. Jeg dykker ned i tall og tabeller for tiden. Jeg er fult klar over at vi ikke har råd til nytt krematorium nå. Jeg vet og at det heller ikke er flertall i kommunestyret i å prioritere det nå. Likevel, er nytt krematorium en budsjettpost jeg håper vi finner råd til i løpet av den neste tiårs perioden. For meg handler det om verdighet.
Kremasjonskapasiteten i Norge må økes. Den kommende eldrebølgen vil bli etterfulgt av en dødsbølge. I 2050 vil det være 16.000 flere dødsfall enn i dag. I flere regioner slår økningen inn allerede om ti år. Samtidig velger altså flere kremasjon. Det vil bety at kapasiteten må økes fra dagens 30.000 til over 45.000 kremasjoner årlig.
En siste reise på flere mil etter at de pårørende har tatt farvel frister ikke. Ikke at jeg skal sende mine kjære ut på det hvis de dør heller. Ikke frister det med kremasjons-kø i ukesvis heller. Jeg synes en slik behandling er uverdig. Derfor bør kapasiteten i Norge bygges opp. Og da helst få gjenåpnet krematoriet her på Ringerike.
Uka som straks er over startet litt brått for meg da jeg måtte stille på møte i Eldrerådet på kort varsel, og dermed befant meg ansikt til ansikt med justis- og beredskapsministeren. Og beredskap har liksom blitt stikkordet for uka som har gått.
På mandag var jeg med på den offisielle åpningen av egenberedskapsuka. På tirsdag gikk det opp for oss i Rødt at kommunen hadde planer for å oppgradere og ordne så bare en brøkdel av våre tilfluktsrom kom i forskriftsmessig stand. På torsdag sto jeg på kommunestyrets talerstol og argumenterte for at vi måtte ha en plan for hvordan vi skulle få alle våre tilfluktsrom i forskriftsmessig stand – og fikk flertall for forslaget til Rødt. Og i dag skal jeg sitte å reflektere over innlegget til Vivian som handler om vor fort vi i grunn kan trenge å følge de rådene vi alle har fått i denne egenberedskapsbrosjyren som kom i posten denne uka.
Når vi snakker om vann på flasker og et lager med hermetikk, batteri-radio og gass-bluss så tenker vi jo først og fremst på de store, og nesten utenkelige katastrofene. Som krig, jordskjelv, terroranslag. Ekstreme hendelser.
Men beredskap handler jo og om hva vi gjør når regnet undergraver en vei og vi blir isolert, sånn som i Vivians tilfelle. Vi så det i fjor her på Ringerike under uværet Hans. Elvene gikk flomstore, Kommunen fikk i oppdrag å forberede seg på 500 års-flom. Det var fare for ras og utglidninger og kommunen måtte evakuere flere store boligområder. Jeg er usikker på om alle fikk flytte hjem, tror det er et par hus man ikke har fått flytte tilbake til. Det tok i det minste flere måneder kanskje over et halvt år før alle kunne flytte hjem.
Hvis vi i slike tilfelle har fulgt rådene i denne brosjyren vi har mottatt og har mat, vann og ved så vi kan klare oss ei uke uten hjelp, så kan de som skal hjelpe konsentrere seg om de som må ha hjelp. De som må evakueres, som her på Ringerike i fjor og at hjemmesykepleien kommer til de som er helt avhengige av besøk hvis det er mulig.
Det å ha en plan, en tanke på hva gjør vi hvis… Hvis elva tar brua, veien blir stengt på grunn av trafikkulykke eller ras, strømmen blir borte over lengre tid, om vannforsyningen blir skadet osv…
Været blir villere og våtere. Flom, ras og skred vil komme oftere. Jeg konstaterer bare fakta, og gidder ikke kaste meg inn i debatten om hvorfor.
At perioden myndighetene mener vi skal ha egen beredskap skyldes nok ikke klimaendringer, men den spente situasjonen i en urolig verden. Det er som jeg sa når jeg sto på talerstolen i kommunestyret og argumenterte for de tilfluktsrommene; Tre dager er Hans, en uke er Putin. Det ble antydning til smil og latter i salen, før budskapet mitt sank inn.
Jeg fikk flertall for å få en plan på hvor raskt vi kan få satt alle tilfluktsrommene i forskriftsmessig stand. Selv om noen fra Høyre og Senterpartiet ikke var enig
For meg handler beredskap om å være forberedt. Den gamle speideren i meg våkner til live. Alltid beredt! Det å være beredt for hva som kan skje handler ikke om å være utrygg. Det handler om trygghet. Tryggheten det er å vite at hvis katastrofen skulle være ute, ja da har jeg tenkt ut hva jeg skal gjøre. Det er i mine øyne det motsatte av katastrofetenking. Jeg har tenkt gjennom hva jeg skal gjøre. Jeg vet jeg skal klare meg relativt greit. Da trenger jeg ikke tenke mer på det. Jeg vet jeg er forberedt hvis noe skulle skje.
Velkommen november er utfordringen fra Margrethe denne helga. Jeg er i utgangspunktet ikke så begeistret for november. Det er starten på 4-5 måneder med is og snø på mine kanter av verden. 5 måneder med fare for lårhalsbrudd bare en skal ut med søpla. Jeg kjenner jeg krummer nakken, knyter alle musklene og gjør meg klar for den fæle, kalde tida.
Men Margrethe vil se bilder av de positive tingene vi tenker på ved starten av november. Hva som kanskje kan få slike som meg til å ønske november velkommen. Ikke bare stålsett seg for å komme gjennom en lang og tung periode. Så jeg blir gjennom arkivet mitt for å finne positive ting med denne måneden. Nisse-latte som er i kruset på det øverste bildet er helt klart en positiv ting. Den pleier å dukke opp i løpet av november.
Lørdag og snart langt på dag. I dag var jeg skikkelig sliten. Tok tid før jeg kom meg opp av senga, Klokka var over 8. Uka som har gått har vært litt vel hektisk, og det ble vel i grunn gårsdagen og. Enda jeg hadde tenkt å ha en rolig dag. Det er ikke alltid ting blir som en forventer. Men dagen var bra den, selv om det ikke var så mye rom for etterlengtet hvile.
Så i dag starter jeg på nytt med en helt blank dag foran meg. Ikke en eneste ting på programmet. Da burde jeg klare å få tid til litt rekreasjon. Tid til å lade litt. Slik jeg gjør nå her jeg sitter med tekopp og tastatur og skal skrive om – Kyllingsuppe….
Vet dere at kyllingsuppe ofte blir omtalt som jødisk penicillin? Kyllingsuppe er, eller i det minste var, det mange jødiske mødre tydde til for å behandle alt fra forkjølelse til kjærlighetssorg.
Det er faktisk ikke så dumt som man kanskje først tror. En studie fra 2000 publisert i journalen til «The American College of Chest Physicians», påviste at spesielt fersk, hjemmelaget kyllingsuppe hadde anti-inflammatoriske egenskaper. I tillegg får man væske fra suppen som hjelper når man er syk. Og ikke minst det at noen tar seg bryet med å lage suppe og vise omsorg, hjelper også mennesker til å føle seg bedre.
Ordet restaurant betyr opprinnelig gjenopprette, akkurat som i restaurere. Restaurant ble først brukt i Frankrike i det 16. århundre for å referere til en svært konsentrert, billig suppe, som solgtes av gateselgere og ble annonsert som en motgift til fysisk utmattelse. I 1765 åpnet en mann en butikk som spesialiserte seg på slike supper, dette førte til bruk av det moderne ordet restaurant, som en beskrivelse på disse butikkene. Altså på mange vis et salgs suppekjøkken.
Det finnes bevis på at man har spist suppens så langt tilbake som rundt år 20 000 f.Kr. Det var på den tiden man fant ut hvordan man skulle lage vanntette beholdere. De første “kjelene” var laget av leire eller dyreskinn. Man kunne og lage vanntette kurver av bark eller siv. Så slapp man varme steiner opp i “kjelen” for å varme opp suppa.
“Jødisk penicillin” er det politisk korrekt å skrive om det for tiden forresten? Dere vet Israels etniske rensing i det ene arabiske området etter det andre. Jeg skiller mellom jødedommen og Israelske ledere, og mener helt klart at det å skrive om jødisk kyllingsuppe må være innafor, selv for ei på ytterste venstre fløy. Jeg er litt mer usikker på om jeg fremdeles oppfører meg politisk korrekt for alle når jeg avslutter innlegget mitt med en link til
I går, midt i en travel dag hvor hodet mitt var fokusert på politikk, fikk jeg en interessant forespørsel som jeg ikke hadde så mye tid til å reflektere over der og da. Jeg fikk en forespørsel om jeg ville være med på et bokprosjekt.
Jeg er jo glad i å skrive, og har lenge lekt med tanken om å utgi en bok. Jeg har vel og et par påbegynte bokmanuskript lagret ett eller annet sted på PCn, men så har det liksom strandet der.
Henvendelsen kom fra et menneske jeg kjenner godt. Vedkommende har gitt ut en del bøker innen flere gangere, og kjenner prosessen med å få gitt ut bøker. Det vil jo fjerne en av dørstokkene på mine så langt strandede prosjekt. At noen har gått løypa før og vet hvordan man gjør det.
Jeg har svart at jeg synes det er en spennende tanke. At den må modnes og konkretiseres litt mer i hodet mitt, men at jeg absolutt vil være med på å drodle videre på ideen.
I går kveld når kommunestyremøte var over, jeg var kommet hjem, hadde snakket meg tom etter møtet og tok en liten hvil på sofaen begynte jeg å leke litt med tanken på dette bokprosjektet. Det hadde vært spennende, men må helt klart konkretiseres litt mer i fellesskap. Forespørselen var relativt åpen, både når det gjelder tematikk og form. Mer en ide’ skisse enn et ferdig uttenkt prosjekt.
Tankene kommer stadig tilbake til denne forespørselen. I natt når jeg ikke fikk sove, i dag når jeg gikk tur med hundene og når jeg kjørte bil alene nå for litt siden. Ennå har jeg ikke et helt konkret bilde på hvordan et samarbeid kan utformes, men jeg begynner å få noen løse ideer på hvordan jeg lan tenke meg det.
Hva dette fører til aner jeg ikke, eller om det fører til noe i det hele tatt. Men tankene de kverner, og de kverner om mulighetene ikke utfordringene.
