Å tenke på de døde er naturlig på en dag som denne. Alle helgens dag. Å ta inn over seg at en selv ikke er udødelig tror jeg ligger litt lenger inne for de fleste. Og enda lenger inn kommer tanken på hva som skjer med oss etter at vi er døde.
Nei, jeg har ikke tenkt å sparke i gang en debatt om livet etter døden, eller om det i det hele tatt finnes. Jeg tenkte litt mer sånn etter bisettelsen eller begravelsen.
Flere og flere av oss velger bisettelse. Altså å bli kremert og at det er en urne med aske som settes på gravplassen, og ikke en kiste med avdøde i.
Jeg er blant de som har gjort meg opp en formening om hva som skal skje med meg når seremonien er ferdig. Jeg vil kremeres. Det har jeg sagt siden 1994 da vi mistet en datter i krybbedød. Jeg ønsker å kremeres og vil gravlegges sammen med de to barna mine som er gravlagt på Hønefoss Kirkegård hvis jeg dør før Gamle Gubben Grå.
Gamle Gubben Grå vil begraves. Det betyr at han ikke kan begraves i urnegraven til ungene. Han må ha eget gravsted. Så hvis han dør før meg, skal jeg vurdere om urnen min skal settes ned i graven hans eller hos ungene. Det har jeg ikke helt bestemt meg for.
Noe har derimot gjort at jeg i det siste har lurt på om jeg skal revurdere beslutningen om bisettelse og kremasjon som jeg tok i 1994. Det er kremasjonskapasiteten i Norge og ikke minst at Ringerike krematorium har blitt stengt. Vi må ha nytt krematorium før det eventuelt kan åpnes igjen.
Jeg har alltid sett på turen til seremonirom, enten det er i krematoriet eller i kirken som siste reise. De pårørende tar farvel, og så blir kisten senket i jorden eller bragt ned til krematoriet i underetasjen.
Sånn er det ikke lenger.
Kistene blir høytidelig båret ut, satt i en begravelsesbil og så forsvinner de og jeg vet ikke alltid helt hvor.
Jeg tenkte på det for et par uker siden. Etter en fin seremoni i Hønefoss kirke bar pårørende kisten med avdøde ut i en ventende begravelsesbil, og så kjørte han opp Kirkegata, fikk rødt lys oppe i Kongens gante før bilen svingte oppover Kongens gate.
Jeg sto og undret på hvor han skulle. Om han skulle kistebegraves oppe ved kirken han sognet til oppe i dalen, eller om han dro av sted på leting etter nærmeste krematorium med ledig kapasitet.
For det er bare 25 krematorier igjen i Norge og med den økende andelen som i likhet med meg ønsker bisettelse og kremering, så er kapasiteten nærmest sprengt.
Aftenposten har en artikkel om det i dag. De hadde og et oppslag om det på nyjetene på radio tidligere i dag.
I Haugesund kjører det bårebil med fire kister om gangen til Odda. En to timers tur på 130 km.
Noen mener det er uverdig.
Jeg har ikke så mange tanker om min siste reise skal skje i maxi-taxi, eller maxi bårebil om du vil. men jeg reagerer litt på at man skal ut på en lengre tur etter at pårørende har tatt farvel. Jeg klarer ikke helt å sette ord på hvorfor.
Et annet moment er ventetiden. Mange pårørende som velger kremasjon har jo ønske om å få satt urnen i jorden relativt kort tid etter bisettelse og sørgehøytid. Nå er det flere ukers ventetid på kremasjon mange steder. Det kan i verste fall ta en måned eller to før man kan få urnen i jorden.
Er det å behandle de døde med verdighet?
Vi hadde krematorium på Ringerike. Jeg reflekterte ikke så mye over slike spørsmål før jeg ble innbudt på omvisning i krematoriet for noen år siden. (Ja, det er mye rart vi politikere blir invitert med på.) Noen ønsket å sette søkelyset på arbeidsforholdene til de som arbeidet i krematoriet, og at det var mange tunge løft og ugunstige arbeidsstillinger.
Siden den gang har det gamle krematoriet fått større og større problemer både med arbeidsforhold, fare for forurensing og andre forhold. Sist vinter ble det stengt på dagen, og vi må ha et nytt krematorium med ny ovn hvis vi skal få åpnet det igjen.
Det er tid for kommunebudsjett. Jeg dykker ned i tall og tabeller for tiden. Jeg er fult klar over at vi ikke har råd til nytt krematorium nå. Jeg vet og at det heller ikke er flertall i kommunestyret i å prioritere det nå. Likevel, er nytt krematorium en budsjettpost jeg håper vi finner råd til i løpet av den neste tiårs perioden.
For meg handler det om verdighet.
Kremasjonskapasiteten i Norge må økes.
Den kommende eldrebølgen vil bli etterfulgt av en dødsbølge. I 2050 vil det være 16.000 flere dødsfall enn i dag. I flere regioner slår økningen inn allerede om ti år. Samtidig velger altså flere kremasjon. Det vil bety at kapasiteten må økes fra dagens 30.000 til over 45.000 kremasjoner årlig.
En siste reise på flere mil etter at de pårørende har tatt farvel frister ikke. Ikke at jeg skal sende mine kjære ut på det hvis de dør heller. Ikke frister det med kremasjons-kø i ukesvis heller.
Jeg synes en slik behandling er uverdig. Derfor bør kapasiteten i Norge bygges opp. Og da helst få gjenåpnet krematoriet her på Ringerike.
