I går, midt i en travel dag hvor hodet mitt var fokusert på politikk, fikk jeg en interessant forespørsel som jeg ikke hadde så mye tid til å reflektere over der og da. Jeg fikk en forespørsel om jeg ville være med på et bokprosjekt.

Jeg er jo glad i å skrive, og har lenge lekt med tanken om å utgi en bok. Jeg har vel og et par påbegynte bokmanuskript lagret ett eller annet sted på PCn, men så har det liksom strandet der.

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Henvendelsen kom fra et menneske jeg kjenner godt. Vedkommende har gitt ut en del bøker innen flere gangere, og kjenner prosessen med å få gitt ut bøker. Det vil jo fjerne en av dørstokkene på mine så langt strandede prosjekt. At noen har gått løypa før og vet hvordan man gjør det.

Jeg har svart at jeg synes det er en spennende tanke. At den må modnes og konkretiseres litt mer i hodet mitt, men at jeg absolutt vil være med på å drodle videre på ideen.

I går kveld når kommunestyremøte var over, jeg var kommet hjem, hadde snakket meg tom etter møtet og tok en liten hvil på sofaen begynte jeg å leke litt med tanken på dette bokprosjektet.  Det hadde vært spennende, men må helt klart konkretiseres litt mer i fellesskap. Forespørselen var relativt åpen, både når det gjelder tematikk og form. Mer en ide’ skisse enn et ferdig uttenkt prosjekt.

Tankene kommer stadig tilbake til denne forespørselen. I natt når jeg ikke fikk sove, i dag når jeg gikk tur med hundene og når jeg kjørte bil alene nå for litt siden. Ennå har jeg ikke et helt konkret bilde på hvordan et samarbeid kan utformes, men jeg begynner å få noen løse ideer på hvordan jeg lan tenke meg det.

Hva dette fører til aner jeg ikke, eller om det fører til noe i det hele tatt. Men tankene de kverner, og de kverner om mulighetene ikke utfordringene.