Jeg var i en forsamling for en tid tilbake. Alle som var tilstede kjente ikke hverandre, så det ble til at vi tok en liten presentasjonsrunde. Den som presenterte seg etter meg sa noe slikt som Jeg heter XXX og er ufør. Jeg reagerte litt på uttalelsen. For det første fordi vedkommende er så mye annet enn uføretrygdet. Hvorfor var det dette vedkommende presenterte seg som? Jeg hadde ikke sagt noe om hvor jeg fikk inntektene mine fra, at jeg gikk på AAP. Jeg fant det lite relevant i den sammenhengen vi var. Eller, jeg hadde vel ikke i det hele tatt vurdert om det var noe jeg skulle ta med i min presentasjon av meg selv. Ikke hadde noen andre av de som hadde presentert seg sagt noe om stilling eller stand heller. Så hvorfor følte vedkommende på et behov for å presentere seg som ufør?
Jeg har en del diagnoser. Noen er jeg født med, andre har jeg pådratt meg opp gjennom årene, men jeg har aldri sett på meg selv som en diagnose. Det tror jeg ikke så mange andre har heller.
Hvorfor føler noen at de må bruke diagnoser og helseutfordringer for å presentere seg eller beskrive hvem de er? For vedkommende på møtet er ikke alene om det. Jeg møter stadig mennesker som nevner diagnosene sine sammen med navnet ved første håndtrykk.
Festlige lag har med årene oftere og oftere blitt en samtale om helseutfordringer. Det er helt greit at vi ikke danser på bordene lenger. Jeg har alltid satt mer pris på gode samtaler rundt bordet enn hemningsløs festing oppe på bordet mens andre ligger død-drukne under bordet. Men kan vi ikke ha litt lystigere temaer enn hemoroider, leddsmerter og høyt blodtrykk?
Vi er ikke kisteferdige ennå. Vi sitter ikke på gravkanten og dingler med beina. Så hvorfor er vi så opptatte av å snakke om helse, eller aller helst mangel på helse?
På meg virker det som om noen mener at jo flere diagnoser de har jo mer spennende blir de som menneske. Mulig de blir det for en lege eller en patolog, men for venner og familie må det da finnes andre samtaletemaer som er langt mer interessante.
Det er lett nok for deg å si, sa noen til meg en gang jeg foreslo å skifte tema. Du som alltid har vært frisk og rask…. Stemmen døde litt bort. Vedkommende kjente meg godt og hadde gjort det lenge. Sannheten er jo at jeg aldri har vært frisk og rask, selv om jeg aldri har sett på meg som syk. Ja, bortsett fra noen forkjølelser og omgangssyke i ny og ne.
Jeg tror ikke man kan tenke seg frisk, men jeg er overbevist om at en kan tenke seg syk.
Hva du fokuserer på i livet ditt sier ikke bare noe om hvem du er, men også på hvordan du føler deg.
Så jeg velger å fokusere på de friske sidene. Lytte til legene og ta de medisinene de foreskriver, men ikke la fokuset være på det som begrenser meg i livet, men heller på de mulighetene livet gir.
Jeg har planer om å bli 100 år, jeg har ingen planer om å la helsa eller legene torpedere den planen.
Det var en merkelig setting. Enig der.
Titler er viktig og var viktig. Man ser jo fremdeles titler på enkelte graver. Skal det om 30 år stå.. Navnet på vedkommende og ufør under???
Det var trist å presentere seg som synes jeg. Hev hodet og si noe mer om seg selv. Noe om interesser eller annet!
Joda. I noen miljøer er stilling og tittel viktig. Det er ikke så ofte jeg ferdes i slike miljøer lenger.
Men i en setting hvor tittel og stilling er viktig ville jeg aldri sagt at jeg går på AAP: Jeg ville sagt at jeg har arbeidet over 30 år i helsevesenet og at jeg var kommunestyrerepresentant for Rødt (Gjerne bare for å se reaksjonen)
I denne settingen var det mest folk som snobber ned. Som den pensjonerte legen som kun tittelerer seg som pensjonist.
Ja merkelig. Jeg hadde ikke introdusert meg som prosentvis ufør og går på AAP… Hadde nok sagt mine titler fra utdanning om noen lurte 🙂 Og ta det stegvis derfra 🙂
Enig med du. Hvis de spurte hva jeg jobbet med innen helse hadde jeg svart radiograf, og så fikk vi se hvordan samtalen eventuelt utviklet seg om det føltes naturlig å si noe mer.
Friske planer ja😁 kanskje vedkommende er vant til å presentere seg med det hun evt har jobbet med i ulike settinger og bare fortsetter med det som ufør… Det er forresten noe med det sykdomssnakket. Jo eldre man blir. Jeg tenker over det hver gang jeg snakker med naboer og andre som er på min alder og eldre. Er en uting…
Ja, jeg synes vi oftere og oftere sitter og snakker om helseutfordringer.