Husker dere i “gamle dager”? Da alle drev og delte bilder av middagen sin på fb hver dag? Blir ikke disse ukemeny-greiene noe av det samme? Bare en tanke…
Boknafisk og tynnflesk med gratinert blomkål er ikke det jeg finner så veldig inspirerende. Den siste retten var og med på ukemenyen for fjorten dager siden, bare nevner det.
Så kommer jeg på at det var jo på denne bloggen jeg fikk tips om luftige boller, druesaft og tyttebærsirup som jeg hadde lyst til å prøve. Jeg har ikke prøvd det – ennå. Plutselig ble kjerringa litt mer positiv.
Så når jeg under tynnflesket finner Fylt løvbiff En lettvint og deilig middag for folk i farta klikker jeg meg raskt inn på menyen. Mulig det ikke er så mye fart i denne kjerringa lenger, men jeg liker tips til raske middager. Og ja, dette er noe jeg fikk lyst til å prøve en dag.
Jeg skroller meg gjennom innlegget. Hvitløksnurrer er sikkert og godt, men jeg føler ikke for baking akkurat i dag. Nei, denne uka var det bare løvbiffen som inspirerte meg.
I dag er kjerringa rimelig utlada. Det er som forventet. Det er slik det blir når jeg en gang i blant forsøker å leve det hektiske, engasjerende livet jeg elsker, og er også en bekreftelse på hvorfor jeg ikke lever det livet lenger. Det hadde faktisk ikke gått. Men tilbake til gårsdagen. Den var bra. Jeg var i mitt ess. Det var verdt det, selv om jeg i dag har tilbragt halve dagen rett ut på sofaen.
I går hadde Rødt Ringerike besøk av stortingspolitiker Tobias Drevland Lund. Jeg håper han hadde utbytte av dagen, for vi har arbeidet en del med at den skal bli så bra som mulig. Under planleggningsfasen har vi møtt på noen utfordringer. VI fikk ikke det lokalet vi ønsket for å ha folkemøte, og vi måtte og endre på det planlagte programmet de siste ukene fordi det var umulig å få besøkt en skole, barnehage eller annen kommunal virksomhet på grunn av at alle kommunens ledere var på ledersamling. Den beslutningen ble tatt av selveste ordføreren, og jeg orket ikke krangle med han om det så vi fant på noe annet i stedet.
Ringerike viste seg i fra sin beste side da jeg dro til avtalt sted for å møte partikamerater og stortingsrepresentanten. På avtalt tid var det ingen der. Tobias var jeg ikke så engstelig for. Han hadde fått et litt senere tidspunkt enn de andre. Jeg ville ikke at han skulle stå der og blomstre alene.
Jeg bannet de andre opp og ned i mitt stille sinn mens jeg følte på at stresset økte i kjerringkroppen. Hvorfor var de ikke her? Da fikk jeg se none som sto på en parkeringsplass på andre siden av E16 og vinket og gjorde tegn på at jeg skulle komme opp til dem. Mine tegn på at de skulle komme ned til meg ble møtt med hoderistning. Så jeg satte meg i bilen og kjørte opp dit. Jeg hørte på hvordan de begrunnet at det var mest fornuftig at vi sto på denne parkeringsplassen og ikke den på andre siden av veien. Så sa jeg at vi hadde avtalt den andre parkeringsplassen på siste styremøtet og at jeg hadde gitt beskjed til Tobias stortingspolitiker så vell som lokalavisa at vi skulle møtes på “min parkeringsplass”. Så da dro vi ned dit.
Kjekt, for der sto Ring Blads journalist og lurte veldig på hvor vi var. Flott at journalisten var der, men hvor var han fra Rødt som skulle være den som innledet og forklarte på vårt første stoppested? Han burde ha vært her for et kvarter siden. Jeg kjente at jeg begynte å stresse litt. Ramsar-konvensjonen er ikke akkurat det jeg er sterkest på, eller har så veldig mye peiling på for å være helt ærlig. Vi tok noen telefoner, men fikk ikke svar og vi som var der begynte hver for oss å forberede oss på å ta den biten og.
Tobias stortingsrepresentant ringte og lurte på hvor vi var. Han sto litt lengre opp i bakken på E16, så vi fikk loset han ned til oss og besøket kunne begynne.
Så dro vi av sted, Lokalavisa ble plassert i en bil sammen med stortingspolitikeren og en av oss mens vi to andre tok en annen bil. Vi måtte samrå litt om hvordan vi skulle legge opp løpet uten han som liksom var eksperten vår. Politikere er ikke skåret for tungebåndet så jeg tror vi tre fra Rødt Ringerike som var med fikk utfylt hverandre ganske godt på det vi ville få frem om Ramsar-konvensjonen og våtmarksområdet. At det kanskje ikke er så smart å legge en jernbanestrekning gjennom et vernet våtmarksområde uten noen form for konsekvensutredning.
Vi fikk og frem budskapet om hvordan den vanlige innbygger blir overkjørt av Nye Veier, de som har fått ansvaret for å planlegge Ringeriksbanen, og også ansvaret for tomte-erverv. Det er noe med å bli møtt på en ok måte når det offentlige kommer kaster deg ut av hus og hjem fordi de har planlagt at det skal gå et tog gjennom boligen din. Man blir fort maktesløs i møte med vell-drillede advokater og byråkrater.
Første del av besøket var over. Vi sa farvel til lokalavisa og er litt spent på hvordan dette oppslaget blir, og ikke minst blir mottatt ute blant publikum. Det er nærmest lynsjestemning hvis man mener noe annet enn den gemene hop om Ringeriksbanen. Vi hadde ikke mye tid til å reflektere over det, vi hadde flere avtaler.
Neste stopp var Leiv Vidar. Dere vet, de som lager de beste pølsene i Norge. Her møtte vi et så velregissert opplegg at jeg kunne senke skuldrene. Vi fikk se pøleproduksjon og vi fikk en innføring i utfordringene i næringsmiddelindustrien generelt og for dette firmaet spesielt. Mye interessant lærdom tok vi med oss. Blant annet når det gjaldt problem med å få tak i lærlinger og utfordringer med at store aktører nærmest har monopol på å levere råvarer så vel som ferdig produkt ute til forbrukerne. Ja, og så fikk vi smaksprøver på gode pølser. Kanskje litt dumt at neste punkt på programmet var middag?
Vi som hadde vært på Leiv Vidar valgte feil rute i Hønefoss trafikken og ble stående i kø, og ankom restauranten der et par andre ventet et kvarter etter avtalt tid. Ja jeg var litt stresset i bilkøa gjennom Hønefoss sine gater, selvsagt ubegrunnet. Vi hadde god nok tid til mat og en uformell samtale.
Når middagen var over kjente jeg at pulsen begynte å stige igjen da vi gikk over torget i retning 2 brødre. Vi skulle ha åpent folkemøte om Forskjells Norge på byens bruneste pub, og det var helt klart min ide’. Det er ikke så mange puber som er oppe en tirsdag i Hønefoss. Jeg hadde og et ønske om at det kanskje skulle dukke opp noen som ikke var medlemmer i Rødt, noen som føler forskjells Norge på kroppen i hverdagen. Men ville det dukke opp noen? Ville valg av sted kanskje heller skremme noen av egne medlemmer fra å møte opp? Dit går jeg ikke. Jeg visste og at det var et dilemma for noen at vi blandet pub og politikk.
Jeg behøvde ikke å uroe meg. Vi ble 17 stykker, noe jeg syntes var et bra oppmøte. Muligens ingen som ikke hørte til i miljøet rundt Rødt, men det finnes og folk i våre rekker som nok føler seg mer hjemme på 2 brødre enn på mer striglete møterom på hotellet. De var der.
Her var det Tobias stortingspolitiker som hadde regien, og han kan snakke til folk på en god og medrivende måte. Han snakker klart og tydelig og er tydelig i sitt budskap. Folk humret på de riktige stedene og nikket stille når det var noe de var veldig enig i. De mest taletrengte fikk kommet med sine kommentarer, det er alltid den samme gjengen. Noen fikk stilt spørsmål de lurte på til Stortingsrepresentanten eller kom med innspill på ting som var viktige for de. Jeg synes møtet ble bra.
Jeg var sliten men fornøyd da jeg dro hjem. Dette besøket har stresset meg de siste ukene, men jeg synes gjennomføringen gikk rimelig greit.
Hvordan smakte kamelen, herr varaordfører? spørsmålet brenner på tunga mi etter forrige ukers kommunestyremøte. Litt overrasket over at det er nettopp Senterpartiet som setter til livs dette ørkendyret. Trodde de ville ha valgt kjøtt fra lokale bønder, og meg bekjent er det ingen som driver med kamel-oppdrett her på Ringerike.
Jeg ble noen illusjoner fattigere på kommunestyret på torsdag. Jeg hadde vært oppe på talerstolen under debatten om det nye sykehjemmet som planlegges. Jeg hadde sagt at Rødt gikk med på å gå videre til forprosjekt, men at nok nå var nok. Vi måtte kunne sette en kostnadsramme nå. Si til totalentreprenør og prosjektgruppe at sykehjemmet måtte bygges innenfor en økonomisk ramme. I vårt forslag hadde vi i Rødt satt dem rammen til 1 milliard. Jeg sa at vi kunne gå med på å diskutere hvor stor den økonomiske rammen skulle være, men at den måtte settes nå, før vi går videre med prosjektet.
Noen nikket og Høyre ristet på hodet. Krf sin representant gikk på talerstolen og sa at de fremmet forslag på å privatisere så vel bygging som drift av dette sykehjemmet.
Så gikk Varaordføreren fra Senterpartiet på talerstolen. Han sa at Senterpartiet ville støtte Rødt sitt forslag, og at hvis han ikke fikk med hele Senterpartiet sin gruppe på det, ville han bryte ut og stemme for vårt forslag. Jeg jublet inni meg! Jeg trodde ikke forslaget ville få flertall, men jeg begynte å øyne et håp.
Gruppelederen for Høyre spratt opp på talerstolen og ba om et ti minutter gruppemøte for gruppelederne i posisjonen. Dvs, Høyre, Senterpartiet, Frp, Krf, og pensjonistpartiet. Det gikk 10 minutter, det gikk 20 minutter, ja jeg tror nesten det gikk 40 minutter før gruppelederne fra disse partiene var tilbake. Jeg i min naivitet trodde en stund de satt og diskuterte på hvilket nivå de skulle sette den økonomiske rammen på. Ja, jeg trodde en staket stund at vi skulle gå flertall for vårt forslag. Høyre pleier ikke å like og øse ut skattebetalernes penger uten magemål. Det er jo det de pleier å beskylde oss for, å gjøre Ha mer penger enn andre.
Så kom varaordføreren, ordføreren og gruppelederne inn i salen og møtet kunne fortsette. Vi gikk raskt til avstemning. Rødt sitt forslag fikk 7 stemmer og falt. De 7 stemmene var Rødt, SV, Venstre og visstnok en fra SP. Hvem er jeg usikker på. Det var ikke varaordføreren.
Ordføreren gikk raskt videre til neste sak før mumlingen ble for sterk i salen. En av representantene fra Høyre lurte på om vi ikke skulle stemme over KrF sitt forslag. Det om privatisering. Det er trukket! sa Ordføreren med irritert stemme.
Når og hvor ble det det? Ikke i kommunestyresalen i hvertfall, og det er vel der forslag fremmes og trekkes. Ikke på et gruppemøte bak lukkede dører?
Som sagt jeg mistet noen illusjoner på møtet på torsdag. Illusjonen om at vi satt her som representanter som fattet beslutninger etter demokratiske prinsipper. At hver av de 43 representantene stemte i tråd med sin overbevisning, eller i det minste i tråd med sitt eget parti sitt program. Den politikken de har gått til valg for. Litt partipisk innad i partiene er det nok en del ganger, men at Høyre sin partipisk også skal piske Senterpartiet og Krf til “lydighet” finner jeg urovekkende.
Det som ble demonstrert med all mulig tydelighet i kommunestyret på torsdag var at sterke stemmer innad i opposisjonen styrer mer enn deres egen ene stemme skulle tilsi. Jeg har lest posisjonens samarbeidsavtale. Det står ikke noe der om underkastelse og utsletting av egen politikk for at en håndfull sterke Høyre-stemmer skal få viljen sin.
Så vondt det må ha gjort for Vivian. Som om det var viljen det sto på. Som om hun bare ville hardt nok, kjempet hardt nok så ville hun kunne bli like sterk, og sprek som Birgit Skarstein. Skarstein har ikke ALS. Hun er lam fra livet og ned etter en operasjon. Det eneste likhetstrekket mellom Vivian og Skarstein er at de begge sitter i rullestol, men de sitter der av ulike grunner.
Jeg blir sint og litt oppgitt av slike historier, for Vivian er ikke alene om å oppleve slikt. Tenk på alle historiene vi leser og hører om folk som får en alvorlig sykdom men som ikke vil “sette seg ned og dø”.
Jeg ble sint, og bestemte meg for å leve.
sier for eksempel Ivana Hollans i et intervju med NRK. Hun har fått beskjed om at hun har myelomatose, benmargskreft, og har to til fire år igjen å leve.
Tenk om det var så enkelt. At når man ble rammet av alvorlig sykdom så er det bare å bestemme seg for å leve, og så gjør man det. Overlever, altså.
Sier man da ikke indirekte at alle de som må gi tapt mot sykdom som myelomatose eller ALS egentlig har seg selv å takke. At de døde fordi de ikke hadde sterk nok livsvilje, at de ikke kjempet hardt nok?
Jeg kjenner mange som har måtte gitt tapt for sykdom og død enda så gjerne de ville leve. Det var ikke mangel på livsvilje som tok livet av dem. det var sykdommen. Mange av de kjempet i dager, uker, måneder, noen kjempet i år. På slutten var kanskje hvert minste åndedrag en kamp. Likevel klamret de seg fast til livet og presset lungene til å puste en gang til, og så en gang til, og enda en…..
På meg virker det som om det brer seg en ide’ om at sykdom er selvforskyldt og har med holdninger og innstilling å gjøre. Det mest skremmende er at denne holdningen ser ut til å ha nådd helt til regjeringskvartalet.
Vi kan se på kampen Vivian har for å få på plass den hjelpen og de hjelpemidlene hun trenger. At flotte ord som Hva er viktig for deg? og Pasienten i sentrum gjør seg fint på glansa papir og i festtaler, men har lite med den virkeligheten brukere og pasienter møter i hverdagen.
Vi kan se på våre eldre. Sykehjemstilbud ute i kommunene bygges ned, eller rustes ikke opp i tråd med at vi blir flere og flere eldre. De eldre ønsker å bo hjemme så lenge som mulig heter det i festtalene og stortingsmeldingene. Resultatet blir ofte en uverdig tilværelse siste del av livet for mange eldre, og utslitte pårørende som strekker seg langt for at det i det hele tatt skal være mulig for de eldre å være hjemme.
Vi ser det på holdningen til de som er syke og uføre. De må komme seg opp om morgenen og komme seg i jobb. På ny møter vi holdningene om at sykdom ikke har noe med helsemessige utfordringer å gjøre, kun med vilje og innstilling.
Slike holdninger provoserer meg, og gjør meg forbanna. Noen ganger skulle jeg ønske at de fikk prøve, bare for en uke eller tre hvordan der er når helsa svikter. At det ikke alltid bare er snakk om å ta seg sammen. At mange bruker all sin viljestyrke og all sin energi bare på å komme seg opp, på å leve så godt det lar seg gjøre med de utfordringene de møter hver dag.
Joda. Holdninger har noe å si. Sykefraværet er utrolig høyt her i landet. Høyere enn i alle andre land det er naturlig å sammenligne oss med. Jeg tror ikke det kommer av at vi her i landet er så mye sykere enn folk i andre land. Jeg tror det har noe med holdninger å gjøre. At det for enkelte er litt for lett å bli hjemme fra jobb en dag eller tre hvor de strengt tatt kunne klart en arbeidsdag helt greit. Er det at noen utnytter systemet god nok grunn til å mistenke alle syke for å være late og ha vondt i viljen?
Jeg tror at for å få ned sykefraværet må en holdningsendring til. En holdningsendring ikke minst hos Brenna og de andre som bestemmer. For når Brenna gang på gang bygger opp om oppfatningen av at de som er syke eller uføre egentlig er en gjeng late unnasluntrere som ikke gidder å bidra i samfunnet, ja da er det liksom mest en oppskrift for late unnasluntrere for hva de skal gjøre for å slippe å bidra. At når an skaper en myte om at syke mennesker egentlig bare er late, ja da blir det en selvoppfyllende profeti. Det gjør ikke så mye om jeg utnytter systemet, alle andre gjør jo det…
Hvis Brenna og co hadde hatt fokus på å få frem hvem sykepenger og velferdsordninger er til for. Vise at det å være syk eller varig ufør ikke er noe å trakte etter. At for mange av de som er utenfor yrkeslivet er hver dag en kamp. At det for mange, som Vivian, kreves utrolig viljestyrke til bare for å komme seg ut av senga og fortsette livet. At for mange syke krever det å få tatt en dusj og kledd på seg like mye energi som det mange andre bruker på en vanlig arbeidsdag. At trygdeordninger og sykepenger er fallskjermen, sikkerhetsnettet som er der for de som trenger det,og at det er umoralsk å utnytte et slikt system for egen vinning bare fordi man er lat og ikke ønsker å bidra.
Umoralsk. Det er vel der noe av problemet ligger. Ord som moral og arbeidsmoral har helt gått ut av det norske vokabularet. Vi dyrker individet og individets rett til å gjøre hva det finner for godt.
Ingen ting er umulig bare man vil det sterkt nok. Alle kan bli TV-stjerne, profesjonell fotballspiller, lege, jurist, frisk fra kreft eller ALS bare man vil det sterkt nok. Klarer man ikke å nå de mål man setter seg, er det tegn på svakhet. Enten det er å bli minister eller det er å bli frisk.
Syke folk blir ikke friske, samme hvor mye de vil. Lamme tar ikke sin seng og går, Brenna er ikke Jesus.
Denne holdningen som regjeringen, NAV og mange andre bygger opp under, at det bare er å ta seg sammen så blir vi alle friske, raske og lykkelige må vi til livs. Syke mennesker trenger heiagjeng, ikke at de blir mistrodd.
I dag har Gamle Gubben Grå og jeg vært gift i 30 år. Godt gjort, ikke sant? Det regnet den 9.9.1994 og hvis noen skulle lure, så slik passet været i dag utmerket. Tretti år, sa jeg til Gamle Gubben Grå i dag morges da jeg gratulerte han med dagen og han etter litt tankevirksomhet kom til at vi hadde bryllupsdag. Tretti år, det er sprøtt. Jeg synes ikke det er så lenge siden….
Hvordan vi har markert dagen? Stille og rolig. Jeg luftet hundene en fire kilometers tur på morgenen. Vi hadde planer om å dra til byen og spise lunsj og drikke kaffe-latte, men det regnet så mye at vi heller tok en lur på hver vår sofa her hjemme i stedet.
Så dro jeg og handlet inn til middag. Den lagde Gamle Gubben Grå når jeg kom hjem. Indrefilet av svin, Hoisin-poteter, asparges, stekte tomater og skogssopp som jeg plukket i går. (Matrisker røyksopp og et par rimsopp.) Maten smakte som alltid når Gamle Gubben Grå lager den upåklagelig.
Vi har tenkt å ta en litt større markering senere i høst. Reise bort noen dager ett eller annet sted. Men ikke akkurat i dag. ikke akkurat nå.
Jeg har vel aldri før hatt flere bilder i ett innlegg! vi har virkelig kosa oss! ❤️
Er antall bilder som deles på sosiale medier av en opplevelse et mål for hvor bra opplevelsen var? Jo flere bilder, dess bedre?
Jeg kunne fort ha tatt 50 bilder i løpet av et besøk på en slik gård. Kanskje flere og. Hvis motivene er mange, som de gjerne er et slikt sted, er jeg relativt aktiv med å knipse bilder. Jeg kan fort ta 20 bilder bare på en luftetur med hundene hvis jeg er i de rette omgivelsene, eller i det rette humøret.
Noen ganger er en opplevelse så spektakulær at det trengs en del bilder for å dele den med leserne. Hvor mange bilder som må til finnes det ikke et fasitsvar på. Det varierer både fra opplevelse til opplevelse og fra leser til leser.
Noen ganger er et blogg innlegg så spekket med fantastiske bilder at det er en fryd for øyet. Noen ganger utfyller tekst og bilder hverandre til en god historie, en god beskrivelse av dagen. Det er tydelig at bloggeren har brukt tid på å sy sammen tekst og bilder til et blogginnlegg. Man føler virkelig at man som bloggleser er med på opplevelsen. Andre ganger har jeg følelsen av at man har gode intensjoner, det begynner så bra, men så går man litt lei av å sortere bilder og skrive tekst, og så bare laster man opp hele “kamerarullen” til blogginnlegget. 50 bilder, alle må skjønne at dagen har vært topp.
Jeg har ikke noe fasitsvar på hvor mange bilder som er nok, eller ha noen bastant formening om hvordan andre skal lage sine innlegg. Det jeg forsøker å si er at noen ganger kan mye bli for mye. Og 50 bilder i ett innlegg kan fort bli litt i meste laget for meg.
Synd. For når man har tatt 50 bilder i løpet av en dag da har man som regel klart å få til noen blinkskudd. Noen bilder som er virkelig bra, og noen bilder som med litt redigeringshjelp kan bli virkelig bra. Når man da laster opp og publiserer hele kamerarullen uredigert og ukritisk, ja da drukner liksom de virkelig bra bildene blant alle de som ikke er fult så bra.
Vi bloggere er forskjellige, og bloggene våre er forskjellige. Jeg sier ikke her hva andre skal gjøre. Jeg har ikke fasitsvaret på hvordan man skal blogge. Jeg sier bare at jeg fort klikker meg videre til neste blogg jeg vil lese etter en 10-20 bilder på en slik kamerarull. Ja, kanskje før det og. Hvis man blogger for å få klikk har man jo oppnådd det, men hvis man ønsker at leseren skal få med seg hele blogginnlegget, ja da oppnår man ikke å holde på min interesse med en hel haug med bilder uten forklarende tekst.
Mange av oss er opptatt av den synkende interessen for blogg. Jeg tror det viktigste vi kan gjøre for å snu dent trenden er å høyne kvaliteten på blogginnleggene våre. Det gjelder i høyeste grad og meg selv. De siste innleggene mine har absolutt ikke vært noen høydare, verken når det gjelder bilder eller tekst.
Blogginnlegget med de 50 bildene er et bra innlegg. Det har en historie å fortelle som mange kan finne interessant. Besøk på et sted som sikkert andre får lyst til å besøke ved å se på bildene og lese teksten. Bloggeren skriver bra, og er god på å fortelle med få ord. Med et litt mer kritisk blikk på hvor mange, og hvilke bildet som måtte med, kanskje litt forklarende tekst mellom noen av bildene så hadde dette innlegget kanskje fanget flere lesere gjennom hele innlegget.
Jeg tror mange av oss som blogger tenker på historiene våre som ferskvare. Vi å få publisert de så fort som mulig. Har vi vært på tur i dag så må vi publisere bildene og innlegget om den turen i dag. Men må vi virkelig det?
Hvis det krever litt mer tid og overskudd enn vi har akkurat der og da er det kanskje smart å heller bruke den tiden som trengs på å få til et bra innlegg, om det da ikke kommer for om en dag eller to, enn å bare publisere filmrullen ukritisk.
Jeg tror det er få av oss som har en fanskare som sitter der og ivrer av spenning etter å høre om hva vi har brukt dagen til. Joa, jeg kan bli litt urolig hvis bloggere jeg følger fast blir stille for lenge, men det skal mer enn noen timers fravær fra blogg før jeg begynner å bekymre meg. Jeg leser gjerne om søndagsturen på en tirsdag jeg. Det som skrives behøver ikke være dagsaktuelt.
Jeg er ikke noe bedre selv. Jeg føler fort på litt stress hvis jeg ikke har fått ut minst to innlegg i døgnet. Jeg har mer enn en gang prøvd å forklare meg selv at det kanskje er bedre å vente med et innlegg til jeg har noe fornuftig å komme med enn bare å blogge for å blogge. Jeg vet jeg har et forbedringspotensial der.
Ta ikke dette som surmaga kritikk, men mer som et ønske om at du skal tenke deg om en gang til før du publiserer hele kamerarullen. Ikke først og fremst på grunn av meg som leser, jeg klikker meg raskt videre når jeg begynner å kjede meg, men fordi innleggene ofte blir bedre når de gode bildene ikke drukner i mengden bilder.
Søndag morgen. Huset fullt av folk, men bare jeg og hundene som har stått opp. Deilig. Jeg burde sikkert gått stille rundt og ryddet vekk glass som står på salongbordet etter i går, ryddet vekk aviser og pc fra spisebordet og stått på med å lage frokostbord til de andre står opp. Skikkelig søndagsfrokost.
Jeg gjør ikke det. Jeg sitter her med tekopp og tastatur og tenker, dette er mitt lille fristed. Etter noen litt vel travle dager har jeg i dag ikke noe på programmet, og det siste jeg har tenkt å bruke denne dagen på er å varte opp andre. I det minste ikke før de er våkne.
Katrine Stenhjem som er bloggeren som inspirerer til dette frokost-pratet skriver i sitt blogginnlegg at hun gjerne spiser dagens første måltid sånn ved 12-13 tiden. Slik er det med noen av de som sover i Drømmehuset og, så hvorfor skal jeg styre med å lage frokost klokka 8 om morgenen, hvis ingen har lyst på den før om en 4-5 timer?
Når jeg leser Katrine Stenhjems innlegg lurer jeg og litt på hva jeg skulle laget hvis jeg skulle stresset med å lage trendy og moderne søndagsfrokost. Vi har jo besøk av Datteren, et ungt og urbant menneske bosatt i selveste Hovedstaden. Mulig det ikke holder å sette brødkurven på bordet, finne frem kaviartuba, salamipakka og en boks brelett. Det er jo sånn frokosten pleier å være her i Drømmehuset.
Katrine Stenhjem foreslår Chiapudding med smak av gulrotkake, Halloumi chaffles, eller Mandel og nøttemel grøt. Det virker litt kjedelig å servere brødskive med kaviar eller salami. Ok, det er søndag. Jeg har halvstekte ciabarta til søndagsfrokosten klare. Kanskje jeg kan koke noen egg. Chiapudding kan jeg droppe, har ikke ingrediensene og den skulle vel helst vært laget i går kveld. Halloumi har jeg heller ikke, men jeg kan jo steike vafler. Kan jo og selvsagt koke mandelmelgrøt. Jeg vet at jeg har mandlemel.
Jeg føler egentlig ikke for å begynne å styre med vaffelrøre og -jern. Jeg kan koke grøt, men vil den bli spist?
Yngste Sønn har stått opp. Han slenger seg ned ved bordet med en kopp kaffe, et par pølsebrød og noen lomper. Avslutter måltidet sitt med et par biter sjokolade. Jeg spør om han har lyst på mandelmelgrøt. Han kverulerer litt rundt temaet mandelmelgrøt, ville nok muligens ha spist det, men vet ikke om har har tid. Han har en avtale om en times tid, og har jo alt stappet i seg en slags frokost.
Gamle Gubben Grå kommer og tuslende, finner seg en kaffekopp og tusler videre bort til sofaen. Jeg spør om han har lyst til at jeg skal lage mandelmelgrøt. Han rister bare på hodet.
Datteren har jeg ikke sett noe til ennå, men hun har aldri likt grøt før. Tviler på at mandelmelgrøt er et unntak, samme om det er trendy.
Nei, det får holde med ciabatta og det pålegget vi har i skapet. Jeg kan kanskje koke et par egg i tillegg. Det blir mer enn bra nok søndagsfrokost. Det viktigste er jo tekoppen.
Det har vært en aldeles nydelig dag. Sto på stand i strålende septembervær. Kjenner at sola har tatt i ansiktet, eller er det kanskje bare virkningen etter rødvinen?
Ja for i dag ble det rødvin til middag. Datteren kom hjem i kveld, blir til i morgen. Det er alltid koselig. Da ble det biff til middag, Gamle Gubben Grå sin spesialitet, og selvsagt måtte Gamle Gubben Grå fikse biffen. Ingen tør overlate en slik oppgave til denne kjerringa. Jeg fikk til nød sette de fløtegratinerte potetene i ovnen, i stedet ble jeg jaget ut for å gå tur med hundene mens Gamle Gubben Grå styrte på kjøkkenet.
Nå har vi spist deilig middag og skravlet oss gjennom kvelden. Det er så trivelig å ha voksne barn hjemme på besøk, og trivelig å se Gamle Gubben Grå styre på kjøkkenet.
Blogg er ikke det som har fått mest fokus de siste dagene. Det har vært noen aktive dager I dag har jeg stått på stand på Tyristrand og snakket om tannhelse og annen god og fornuftig Rødt-politikk.
Det var markedsdag på Tyristrand, et tettsted i kommunen. Masse salgsboder med alt fra hjemmebakst til Norsk Folkehjelp, ponnyridning og utlodning.
Alle de politiske partiene var invitert. Kum Venstre og Rødt møtte opp. Det er jo ikke kommunevalg før om tre år…. Rødt var sterkt til stede. På det meste var vi 4 stk. Venstre hadde bare en representant til stede. Det er viktig å synes også utenom valgår.
Det var en flott dag i sola. Ingen problem å stå på stand under slike forhold.
Jeg humrer gjenkjennende over Vivian sitt innlegg om IKEA-innkjøp, selv om det er en stund siden vi drev med montering av flatpakka møbler her i Drømmehuset. Nok en fordel med gjenbruk. Møblene er som regel ferdig montert når de kommer i hus. Hender vel at en skrue eller to må strammes, at møbelet trenger et malingsstrøk et nytt trekk eller beslag, men det har som regel ønsket form uten at vi trenger å klø oss så mye i hodet.
Men opp gjennom årene har vi og slitt med flatpakker og tegninger som vi følger sånn passe. Det første IKEA prosjektet Gamle gubben grå og jeg forsøkte oss på rett etter at vi var blitt samboere, var en tredelt seksjon i hvite sponplater., eller hva det nå heter. 5 skap, 3 skuffer og nok av hyller, bakplater og skrog. Vel, det samboerskapet som hadde startet så idyllisk fredag kveld holdt på å havarere allerede lørdag under montering av denne seksjonen. Vi ble ferdige rundt midnatt, en av skuffene hadde en tretapp for lite, et håndtak hang litt feil men ble rettet neste dag, men vi var sånn rimelig fornøyd. Siste buss til Oslo var gått, så Gamle Gubben Grå (eller hans unge versjon) fikk bli over natten til tross for at det en periode vel var så vidt ikke både han og seksjonen gikk på hodet ut av verandaen i tredje etasje.
En annen gang jeg nok og ikke hadde bare fine ting å si om dette møbelkonsernet fra Sverige var da jeg kjøpte salongbord. Ungene og jeg hadde vært på IKEA om formiddagen. Hadde kjøpt 2 kvadratiske salongbord. De hadde metall-understell, litt sånn industrial-preg, og glassplate. Så skulle de stå mellom de to sofaene med passe stort mellomrom. Jeg hadde sett slikt i interiørblad, det var så stilig.
Vi kom hjem fra møbelhandlingen i Bærum litt senere enn tenkt. Dere vet, finne rett hylle på lageret og rett eske, få med seg tre unger gjennom hele IKEA, pakke alt i bilen… Ungene var tipper jeg sånn ca 2, 4 og 8 år. Ting går ikke alltid like effektivt. Som sagt hjem litt senere enn planlagt. Det var ikke alt for lenge før familien sto på døra for bursdagsfeiring. Hele storfamilien, ett sted mellom 10 og 20 mennesker. Tipper rundt 17 stk. med smått og stort. Montering av understellene gikk lekende lett. Eller rimelig greit da. Men hvor var bordplatene? Jo de sto i en annen reol på IKEA. Jeg hadde kjøpt understell uten bordplater. Det gamle salongbordet hadde Gamle Gubben Grå tatt med på fyllinga da han dro på jobben den morgenen. Kjekt å få det ut av veien før huset fyltes med folk.
Så der sto vi da, uten bord to timer før gjestene var ventet inn døra. Huset i skogen lå slik til at en tur tur, retur IKEA fort ville komme på bortimot tre timer. Det er godt jeg er flink til å improvisere. Det gamle, skitne hvite plastbordet på verandaen ble tatt inn og skrubbet etter alle kunstens regler før det fikk duk og var klar for kaffekopper og kakefat. At det hadde spisebord-høyde og var rundt og skulle være mellom to ekstremt lave og lange sofaer gjorde ikke komforten for gjestene noe bedre…..
Når jeg tenker etter er jeg litt gald for at min IKEA-periode er over.
