Det er ingen hemmelighet for mine blogglesere at denne kjerringa trives i skogen. I dette innlegget skal jeg ta dere med på nok en skogstur. Eller i det minste fortelle dere litt om en tur. Det er ikke en tur jeg selv har tatt, langt derifra. Derimot er det historien om en tur som foregikk lenge før denne kjerringa ble født. Vi skal altså tilbake til gamle, gamle dager. Historien fant jeg i heftet Ringerike for 1967 1968. Artikkelen heter Heggeliseter og er skrevet av Fredrik Schjander.
Heggeliseter ligger langt inne på Krokskogen. Omtrent midt mellom Sørkedalen og Åsa på Ringerike. Turen jeg skal fortelle om foregikk på 1870-tallet.
Det var tre muntre herrer som dro fra Oslo med Heggeliseter som mål. Jeg overlater så Schjander til å fortelle om turen; Turen var meget omhyggelig diskutert og planlagt. Var det litt uenighet om det ene og det annet, så var de ihvertfall alle 3 enige om at de ville ha minst mulig besvær og mest mulig komfort på turen.
Planen var at de skulle leie en bekvem kalesjevogn og få en mann med hest til å kjøre dem til Lyse gård i Sørkedalen der de etter en hyggelig aften skulle overnatte. Søndag skulle de så få en “resiefører” som med kløvhest skulle frakte bagasjen og følge dem som altmuligmann til Heggeliseter og tilbake om kvelden.
En av de tre herrene som dro av sted har senere skrevet en novelle om turen hvor han beskriver bagasjen slik; “Vi skulle utruste oss med en liten kuffert hver, hvor et utvalg av kolde, men styrkende retter såsom stek, skinke, koteletter, et par brød og en eske utsøkt smør, servise til 3 personer, et par flasker vin, en flaske cognac, sukker, teskjeer, glass og endelig en kasse ekte importerte Havanna-cigarer…. og så fortsetter den med personlig utstyr som bla. en vårfrakk og et pledd.
Kanskje ikke helt det vi i dag ville pakke med oss for en tur på skauen i våre dager, i det minste ville jeg kanskje gått for en ryggsekk.
Bildet over er ikke fra Lyse, i Sørkedalen, men jeg synes det passer som ilustrasjon.
De tre som dro av sted var ikke heldige med været der de satt under kalesjen og ble kjørt til Lyse, men de så frem til en muster aften og tok litt regn med godt humør.
Da de kom frem til Lyse stilnet kanskje det gode humøret noe. Det var fullt på Lyse. En baron med hele sitt jaktgølge la beslag på alle rommene og alle stedene de kunne overnatte. De ble sendt videre til en gård lenger oppe i Sørkedalen. Der kunne de heller ikke overnatte, plassen tillot ikke det. Men der kunne de sikkert få tak i en gutt med kløvhest som kunne føre dem videre til Heggeliseter.
Etter meget strev fikk de leiet en mann til å frakte bagasjen fra Lyse opp til gården. Der trakk det i langdrag med snakk og drøftelser , men omsider kom de avgårde med bagasjen på en kløvhest og gutten på gården som reiseleder. Til alt hell var det sluttet å regne og etter en anstrengende tur over stokk og stein på dårlig sti kom de sent på kveld frem til Heggeliseter.
Der fikk de heldigvis overnatte, og det ble en lystig kveld. Slitne som de var etter turen smakte det nok godt med det de hadde med i kuffertene, både i form av mat, drikke og sigarer. Det var langt på natt da selskapet endelig gikk til ro. De tre muntre herrer delte dobbeltsengen mens gutten sm var ed som reiseleder og en annen gjest som var der ble lagt på høytrevet. Det ble nok en helt annen tur enn den de hadde sett for seg. De hadde jo vært enige om minst mulig besvær og mest mulig komfort på turen.
I dag tenkte jeg å sette litt fokus på innvandring og hvordan man har sett på innvandrere. Utgangspunktet for disse refleksjonene er en artikkel jeg har lest i heftet Ringerike fra 1968-1969. Artikkelen heter Folk og Finner og er skrevet av Fredrik Schjander. Når jeg snakker om innvandrere i dette blogginnlegget tenker jeg altså på de finske innvandrerne som kom til skogsområdene på Østlandet på 1600-tallet. Jeg kommer og til å ha litt fokus på hvordan de blir omtalt i denne artikkelen som er skrevet i 1968.
Holdninger som kommer frem i artikkelen og som jeg reagerer på i dag, må ses i sammenheng med at de er skrevet for over 55 år siden, og at forfatteren er en mann som er født i 1898. Man skal ikke dømme tidligere tiders mennesker med nåtidens øyne.
Artikkelen starter med å ta oss tilbake til 1620-årene. Christiania, den nye hovedstaden i Norge var under anlegg. Selv om vi var i union med Danmark var den nye byen viktig, også for kongen av Danmark-Norge Kong Christian IV. Det var et jevnt tilsig av fremmedfolk forteller artikkelen. Mest danske og tyske som søkte arbeid og levebrød i den nye byen. De la seg fort etter et forståelig norsk, og tilpasset seg etter hvert norske forhold. Nykomlingene ble mantallsført og kom under offentlig kontroll. Jeg tror vi ville skrevet i dag at de ble godt integrert.
Finnene var det i følge Fredrik Schjander annerledes med. De eiet ikke annet enn de gikk og stod i. Arbeid i byen søkte de ikke, heller ikke omgang med andre. De drog sporenstreks til skogs. Der slo de seg ned og der kunne de holde til i generasjoner før de så smått ble opptatt som samfunnsborgere på like fot med den norske befolkning.
Jeg tenker at de finnene som kom kanskje og var langt fattigere enn mange av de tyskerne og danskene som kom. kanskje og mindre skolerte. For det var mange håndverkere, offiserer og handelsmenn som kom sør fra Europa til den nye hovedstaden.
Fredrik Schjander tar ikke opp den problemstillingen i sin artikkel. han kommer derimot av en beskrivelse av finnene jeg virkelig reagerer på. Jeg mener, det er skrevet på 1960-tallet. For meg som var født da, en ikke alt for fjern fortid. Små av vekst var finnene, og svartsmuskete. Det var som de gikk i ett med terrenget når de smøg seg gjennom busker og kratt. Av vesen var de mutte og mistenksomme. Jeg vet at dette var lenge før alle ble krenket for alt mulig. Men kunne man i seriøse tidsskrift omtale et folkeslag som svartsmuskete, mutte og mistenksomme? Vi snakker om finner, et broderfolk fra et naboland.
Finnemanntallet som ble opprettet i 1686 viste at finnene utgjorde en forsvinnende liten del av befolkningen. Totalt var det 1.225 finner med stort og smått i hele landet. I Hole og Norderhov, altså området på Krokskogen i nærheten av der jeg kommer fra, ble det i 1686 manntallsført i alt 12 voksne menn, 9 kvinner og 18 barn. En utrolig liten gruppe mennesker. Likevel var de uønsket overalt hvor de slo seg ned, og ble sett på med skepsis og mistro, skal vi tro Fredrik Schjander.
Mellom finnene var det lite innbyrdes samhold og de hadde ingen ledere som kunne stå frem og tale deres sak og forsøke å skape forståelse og kontakt med den norske befolkning og med myndighetene skriver Schjander og fortsetter; Skulle vi noen gang kunne snakke om minoritetsproblem måtte det være her.
Jeg tror jeg kan komme med et par andre ganger enn akkurat med litt over de 1.000 skogfinnene at en kan snakke om minoritetsproblem…. Og når det kommer til det at finnene ikke sto sammen i samlet flokk tror jeg Fredrik Schjander kan gi oss svaret på senere i artikkelen. I 1667 ville fogden i Land jage dem bort alle sammen. I et andragende til stattholderen klager finnene over forfølgelse fra fogdens side og ber om å få bli på plassene. Det er visstnok eneste gang så mange finner går sammen om å klage, det er 16 som har undertegnet. Stattholderen setter øyeblikkelig en stopper for videre samarbeid finnene imellem. Han skriver at de i fremtiden har noe å klage over da skal de gjøre det “enhver for seg selv og ikke udi hopetall”. Jeg synes det blir litt feil å kritisere finnene for å forholde seg til stattholderens ordre.
I artikkelen skrevet for litt over femti år siden fortsetter Fredrik Schjander med beskrivelser av finnene som jeg rister vantro på ordet av; disse fattige uopplyste innvandrere satt rundt i skogene…. Omtalen har ikke endret seg stort på 300 år. En offisiell beretning om “Rikets tilstand” i 1699 konkluderer i følge Schjander på følgende vis: “det allerskadeligste ukrutt som nevnes kan”
Det var mye stridigheter mellom finnene og nordmennene. Finnene var redde for å bli jaget bort, og nordmenn var redd de skulle svi ned skogen med sine svibruk, stikke av med fisk, bær og vilt og ta seg litt vel mye til rette. De ble og sett på som farlige.
De fleste finnene slo seg ned i kongens almenning, og fikk lov å være der. Først muntlig, men siden og dokumenter som viste det. Om finnene alltid forsto hva som ble sett på som deres tomt, og hva de hadde lov til og ikke lov til i skogen er nok tvilsomt, og det er vel og her mange av stridighetene har sin bakgrunn.
Stridighetene og en klage fra bøndene til kong Fredrik III under hans opphold i Oslo i 1648 førte til den første Forordning om skogfinner”. Den går ut på at den som nedsetter seg her i riket, betaler skatter osv. og oppfører seg “rolig og tilbørlig” kan få bli her. Men løse finner som streifer rundt uten fast bopel skal bortvises.
Klagestrømmen tiltar i styrke etter som årene går, og innholdet er det samme; at finnene er til største skade og forderv, og “vi søker underdanigst om at de ikke må tolereres men som skadelige dor landet helt afskaffes” som det heter i byborgernes klageskrift til kongen ved arvehyldningen i 1661.
Fra denne tiden og utover blir finnene utsatt for et stadig sterkere press. I skogordinansen av 1683 ble det bestemt at om noen hadde gjort bråtehugst og skogbrann da “må enhver han angripe og hvis han er en skogfinne som bor på skogen bør han straffes på livet. Her er det altså forskjellig straffeutmåling ut fra etnisiteten til den som gjør lovovertredelsen.
I 1685 ble loven innskjerpet ytterligere. Da kom det en kongelig reskript der det kort og og greit heter: “Skogfinner, tryglere og jøder må ei finnes”
Det het seg at finnene var farlige forbrytere, men vi leter forgjeves i gamle rettsprotokoller for å finne bevis for den påstanden skriver Schjander i siste del av artikkelen sin. Saker om knivstikking, ran og drap forekommer nok, men da har det gjerne vært finne mot finne. Nei mange virkelig store forbrytere forekommer ikke blant finnene. Det var tjuer og kjeltringer i det små de var. De skjelte ikke så skarpt som vi andre mellom mitt og ditt – hvem skulle vel ha lært dem det? De stjal når anledningen var der, men noe langt synderegister kunne det ikke bli av det.
Det alt overskyggende problem med finnene var, når alt km til alt, hvordan man skulle få satt en stopper for den skade skogen ble påført. Her sto det store verdier på spill etter at tømmeret utover i 1600-årene var blitt en ettertraktet salgsvare. Bøndene så ingen annen utvei enn å få finnene vekk. Det var fogden som hadde ansvaret for kongens skog, det vil si almenningen, og bøndene holdt på at han også hadde plikt til å sørge for at deres allmenningsrettigheter ikke ble krenket.
Egentlig var vel striden mest en strid om rettighetene til skogen, til tømmeret, fisken, viltet og bærene. At man ikke var villig til å dele på godene. For jeg tror at også på 1600-tallet var det egentlig ressurser nok til alle i de store skogene på Østlandet.
I dag er det Tove og hennes reisebrev fra bobiltur gjennom Europa som skal gi inspirasjon til dagens innlegg. I dette reisebrevet er de i Frankrike. Bildene fra La Rochelle får fort tankene til vår siste tur til Frankrike og da spesielt til den siste dagen da vi var i Antibes før vi dro til Nice og tok flyet hjem. Bildet over er fra den dagen.
Vi leide hus i Provence gjennom jobben. En stor villa med svømmebasseng og et lite gjestehus i hagen med eget bad hvor vi installerte Svigermor. Svoger fikk sove inne i huset sammen med oss. Delte rom med Yngste Sønn. Flotte dager. Det var i 2017. Omtrent 7 år siden i disse dager. Tiden går.
Jeg blar tilbake på bloggen for å lese om ferien vår og virkelig hente frem minnene. Jeg var ikke en aktiv blogger den gang da. Jeg har skrevet et innlegg om turen den dagen vi skal dra. Litt bak skjemaet… Det gir en relativt god beskrivelse av hvordan livet mitt var på den tiden. Når jeg leser det i dag merker jeg meg at Gamle Gubben Grå og jeg hadde bryllupsdag den dagen innlegget er skrevet. Står ikke nevnt med et ord, men jeg tror vi husket det. Hadde det sånn innerst i hjernen et sted. Mener ungene snakket noe om det om kvelden da det kokte litt i et fransk leiebilfirma. Det kan du lese om i innlegget Lang dags ferd mot natt…. Det er skrevet dagen etter at vi kom hjem. Mest sannsynlig hadde jeg en intensjon om å skrive om hele ferien, men så fant jeg ikke tid til det…… Ferien i Frankrike var fin den. Minnene er mange, selv om de ikke ble skrevet ned på blogg.
Antibes var en fin by. Jeg liker den franske riviera. Når jeg skriver det , og setningen i første avsnitt i dette innlegget; vår siste tur til Frankrike kan gi inntrykk av at jeg har hatt det med å reise til Frankrike både titt og ofte. Det er ikke helt tilfelle. Jeg har vært i Frankrike 2 ganger. Den turen til Vance, som jeg refererer til over da vi var en dag i Antibes, og så var vi i Cannes påsken 2014. Leide leilighet gjennom jobben da og. De ferieboligene var virkelig et godt tilbud jeg heldigvis visste å benytte meg av mens jeg hadde sjansen.
Om ferien i Cannes er enda mindre nevnt på mail. Det eneste jeg leser er at vi har funnet frem koffertene og snart skal pakke dem. At ferien er nære forestående. Men jeg husker Cannes og jeg. Alle ungene var med. Det var “Shopping Festival” i Cannes den påsken, noe Datteren på 23 virkelig satte pris på. Fin leilighet, bakeren rett over gata som sørget for varme croissanter til frokost. Eldste sønn som da det var hans tur til å lage middag serverte Coq au vin etter å ha vært på markedet og kjøpt inn det han trengte til måltidet selv. Yngste sønn som fikk være med oss på irsk pub, selv om han bare var 16 år….
Slik kan ei litt sliten kjerring sitte å mimre og drømme seg bort en regntung dag. En dag setter jeg nok nesa mot Frankrike igjen, eller Italia. Jeg er vel nesten enda mer glad i Italia (Hvor jeg også bare har vært to ganger….)
Det regner fortsatt. Den regnbygen som startet ved 12-tiden i går har vart i 20 timer. Yr sier den skal vare i godt over ett døgn til. De melder samtidig om fare for styrtregn, flom, skred- og rasfare. I dag er jeg lei. Lei regnbyger, lei kroppen min som alltid er vondere i slikt vær, lei det meste egentlig.
Jeg vet at jeg har klaget mye i det siste. Blitt sånn skikkelig sutre-kjerring. Jeg er lei av å være det og, hvis du lurte, for det er liksom ikke meg.
Jeg kjefter på masete hunder, skuler mot Gamle Gubben Grå som sitter der i pysjamasen med kaffekoppen og er som døv og blind for både hundemas og at det bygger seg opp til eksplosjonsfare inne i kjerringa.
Symptomene er ikke til å ta feil av, og jeg kjenner de igjen. Har kjent på de lenge, og sikkert klaget over de i mer enn ett blogginnlegg. Jeg er sliten. Ikke sånn fysisk sliten som en blir etter en lang fjelltur eller etter en tøff arbeidsdag med mye tråkk og fysisk jobbing. Men mentalt sliten. Slik man blir når livs-belastningen har vært litt mye en stund.
Radioen melder mens jeg sitter her og skriver at Politikerne på Ringerike vurderer å droppe parkering til de ansatte på det nye sykehjemmet…. Jeg vet om en politiker som absolutt ikke vurderer å kutte ut den parkeringen. Om to dager skal saken opp til behandling i kommunestyret, og jeg ser på det som min personlige oppgave å få reddet de parkeringsplassene og forklart mine politiker-kollegaer hvor totalt hjernedøde de er som i det hele tatt har vurdert en slik løsning.
Egentlig gleder jeg meg til den fighten i rådhuset på torsdag. Jeg er i mitt ess da. Jeg må bare være godt forberedt. Det gir jo regnet meg en perfekt mulighet til å bli.
Hvor var jeg? Jo det var ukens kommunestyremøte og det å bli godt forberedt. Siden jeg skrev forrige avsnitt har jeg vært ute og gått tur med masete hunder. Har jeg nevnt at det regner? Det strømmer godt ned. Så godt at jeg tok på regnjakke. Regnjakke, men muligens ikke passende fottøy. Jeg gikk for croccs. De godt utslitte plastskoene kjøpt på Rusta for en del år siden. De holder vannet vekk fra føttene, lette og kippe på seg. Bedre å ta en kjapp runde rundt boligfeltet i de enn å ødelegge skinnskoene mine i dette været. Det gikk helt greit. Nesten.
Jeg var på trammen. Hadde maks to skritt igjen til inngangsdøra da jeg skled på plast-teppet som ligger der, og ramlet av en eller annen grunn baklengs oppå Kidd. Det gikk heldigvis bra både med hund og kjerring. Jeg fikk karret meg møysommelig på bena igjen og kom meg inn. God og våt og ikke i noe bedre humør.
Nå har jeg fått på tørre klær. Klar til å fortsette å snuble meg gjennom dagen så vel som livet. Regnet får jeg ikke gjort noe med. Det kommer til å fortsette å sile ned samme hva jeg måtte mene. Bygging av sykehjem og parkeringsplasser derimot der har jeg en påvirkningsmulighet.
Kanskje det er en god strategi for dagen. Dukke inn i min egen boble og arbeide med politikk, og ikke bruke så mye krefter på alt jeg ikke kan gjøre noe med.
Da forsøker jeg en gang til å skrive innlegg om funnene jeg gjorde på loppemarked på lørdag. Jeg aner ikke hva som skjedde med det forrige. Jeg trykket “Publiser”, og borte var det. Ikke i søppel. ikke i kladd og ikke noe sted jeg kan se.
Jeg kjøpte 6 slike asjetter som den dere ser på bildet. De betalte jeg 50 kroner for. Står ikke helt til været i dag, men det kommer en ny vår og en ny sommer. Kanskje gjør det godt med en slik sommerlig frokost-asjett når vinteren er på sitt mørkeste og snøen laver ned og. Ja jeg vet, i dag er jeg ikke akkurat positivt innstilt til været.
Disse 6 eksemplarene av heftet Ringerike har jeg fortalt om i innlegget Kanskje er jeg kongelig…. Masse godt lesestoff. Alle er fra 1960-tallet.
Mens vi er i det historiske hjørnet. Jeg kjøpte også dette heftet. Det ble utgitt i 1945 og inneholder avisutklipp fra norske aviser under andre verdenskrig. Man ser godt av utklippene når nazistene tok kontrollen over norsk presse. Ikke minst i hvordan krigens gang ute i verden skildres, og hvordan norske motstandsfolk ble henrettet for å motarbeide okkupasjonsmakten.
For disse 5 Ringerike-heftene og dette heftet fra 1945 ga jeg 70 kroner. 10 kroner for hvert hefte. Det mener jeg er et røverkjøp.
Så kjøpte jeg en rund, heklet duk til det runde bordet i stua. Den har jeg ikke tatt bildet av. Vil først ha fått ryddet bordet for stabelen med uleste bøker for Gamle Gubben Grå som ligger der. Jeg tror duken kommer best til sin rett hvis jeg viser den på bordet den skal få plassen sin i høst sammen med lys og blomster i høstens farger. Det får bli et eget innlegg når jeg får ordnet det. Duken ga jeg 30 kroner for. Ingen upris for en stor heklet duk.
Så til stakitt-gjerdet som vi kjøpte. Det skal brukes til å stenge trappa ned fra terrassen så vi kan ha terrassedøra oppe på varme sommerdager uten å ha hundene i bånd. Vi har ikke montert det ennå, bare satt det opp for å sjekke om det var stort nok, og hvordan det ble. Tror det blir bra, jeg. Pris 100,- kr.
Hagemøblene vi kjøpte var denne kurv-sofaen. Den trenger litt fiksing. Blant annet nederst på det ene benet, men var stødig og sitte i og knaket ikke da Gamle Gubben Grå og jeg prøvesatt den mens vi drakk kaffe der oppe på loppemarkedet. Om den skal erstatte kurvstolene på trammen eller pallesofaen på terrassen har jeg ikke helt bestemt meg for, men tror det blir på trammen den får plassen sin. Kurvstolene på trammen er slitne, og har helt klart sett sine beste dager for lenge siden. (Men akk så gode å sitte i…)
Sammen med kurvsofaen kjøpte vi en kurvstol. Den trenger en omgang med ny spraymaling, muligens av en litt mer værbestandig type enn de som har eid den før oss. For hagemøblene betalte jeg 100 kroner.
Jeg brukte litt penger på dette loppemarkedet, men nå er jeg lovet korpsmusikk på 17. mai. Det er viktig, og viktig å støtte opp om fritidsaktiviteter for barn og unge.
Dette er helt klart ikke min dag, ok. De regnskurene radioen meldte om i morges og som jeg ikke trodde noe på, været var jo så fint og himmelen var skyfri, ble til en lang sammenhengende regnbyge som startet ved 12-tiden og varer ennå. Det ser ikke ut som om den kommer til å slutte på en stund. Sikkert ikke før i oktober hvor den blir avløst av en snøbyger som varer til mai, minst.
Ja, jeg var ute da det startet og regnet. Luftet hunder og plukket sopp. Nei jeg hadde ikke regntøy på. Jeg ble våt og kald, og vannet og kulda trenger liksom inn i alle verkende ledd og kroppsdeler.
Bilder sier du. Trenger du bildebevis for å tro at regnet kommer ned i strie strømmer? Vel, du får tro meg på mitt ord og klare deg med et arkivbilde av langt hyggeligere vær. Jeg var ute og fotograferte regnværet. Eller snarere hagemøblene og stakittgjerde som vi kjøpte på loppemarked I helga. Gikk inn igjen og skrev et langt og godt blogginnlegg om loppefunn, trykte på “publiser”, og borte er det! Finner det ikke verken blant publiserte, slettede eller upubliserte innlegg. Får meg ikke i bedre humør, i tillegg har jeg mått logge meg inn på bloggen minst 10 ganger i dag bare for å lete etter det forsvunnede innlegget. Ble kastet ut hvert 5. sekund. Hvis ingen har ganda meg eller noe slikt tipper jeg noe av problemet ligger i at mobilen var med ut i regnet. Både for å ta bilder SV hagemøbler i styrtregn og da jeg luftet hundene. Får liksom ikke meg i bedre humør.
Gamle Gubben Grå er det lite hjelp i. Han tuslet fremdeles rundt i pysj da jeg forlot Drømmehuset litt før 16 for å skaffe mat til familien. Vi har gått tom for chilireker i aioli, og så trenger vi noe til middag. Jeg hørte Gamle Gubben Grå fabler om både helstekt and og pinnekjøtt. Mulig han blir litt skuffet når jeg kommer hjem med Grandiosa.
Vel, han har ingen grunn til å klage. Jeg serverte han hjemmelaget Pumpkin spice latte tidligere i dag. Litt grei er jeg, sånn innimellom.
Nei jeg har ikke tid til å sitte her og blogge. Jeg har en Grandis jeg må fsnge. Med skjelvende fingre trykker jeg nå publiser, og ser om dette innlegget dukker opp på blogg.
Jeg er tidlig oppe i dag. Klokka var så vidt 5 da jeg forlot den gode, varme senga og sto opp. Ute var det fremdeles skumt. Hvorfor jeg er oppe så tidlig? Noen ganger er denne kroppen så stiv og har så mange vondter at det er vondt å bli liggende. For tiden er det ei skulder, eller en overarm som plager meg mest. Ikke noe alvorlig. Tendenitt eller tendeniose, det har vart en stund. Pleier å gå over av seg selv har jeg forstått.
Dette var ikke ment som en klage over egne helseutfordringer. Armen er vond, ja, men ikke så vond at jeg ikke sitter her med tekopp og tastatur. Bildet av koppen med kaffe-latte er et arkivbilde. Stam-kaffeen er ikke åpen nå. Jeg skriver ikke dette for å få trøst og medfølelse. Jeg har en kropp med mange vondter som kommer og går, det har jeg lært meg å leve med. Det er jeg i grunn vant med.
Dagslyset har kommet, og det ser ut til å bli en fin dag i dag og. Radioen melder om regnbyger ut over dagen. Det velger jeg å overhøre. Klokka har så vidt passert 6. Jeg skal våkne langsomt, så får vi se hva dagen vil bringe.
Jeg vet at noen av leserne mine er spent på å få se hva jeg dro med meg hjem fra loppemarkedet i går, ja foruten det stakittgjerdet jeg allerede har fortalt om. Vel det kommer litt etter litt. Blant annet tok jeg med meg en liten bunke av heftet Ringerike.
Det er et hefte som blir gitt ut hver høst. Nå tror jeg det er Historielaget eller noe slikt som gir de ut. Før var det Ringerikes Ungdomslag som ga de ut sammen med Ringerike museum. Museumet er nok fremdeles med på utgivelsene, når jeg tenker meg om. Heftet inneholder historiske artikler i ulike former fra Ringeriksregionen, og gjerne noen dikt av lokale diktere. Helst da av litt eldre generasjon.
Det er en stor samling av disse heftene hjemme hos Høvdingen. Hvor langt tilbake i tid den bunken strekker seg er jeg usikker på, men jeg plukket med meg på loppemarkedet i går de eksemplarene de hadde som var fra før 1970. Mulig ikke Høvdingen begynte å samle før etter at han hadde fylt 40. Jeg synes og disse heftene har mye interessant å by på. Og vet dere hva, jeg kommer til å plage dere, kjære lesere, med blogginnlegg basert på noen av artiklene ut over høsten. Det er bare å glede (eventuelt grue) seg.
Denne helgen har det vært så mye snakk om kongelige og kongefamilie. Ja, det har vel vært et tema i hele august. Nå har sjamanen fått sin prinsesse. Da pleier eventyrene å slutte. Så vi lar de få fred, og konsentrerer oss heller om alle de konger og kongelige som har holdt til på mine trakter. På Ringerike. Ja så mange konger og kongssønner har holdt til i området at det er ikke helt utenkelig at det flyter en dråpe blått blod rundt i årene på denne kjerringa som ellers er relativt rød.
Jeg har helt siden historietimene på skolen hatt en forkjærlighet for sagakongene. Og når jeg snakker om kongefamilier eller kongeslekter på Ringerike er det denne tiden vi må tilbake til.
Sigurd Hjort het en konge som levde på Ringerike for lenge, lenge siden. Faren til Sigurd var Helge den Kvasse og moren var Åslaug. Åslaug var igjen datter av Sigurd Orm, som igjen var var sønn av Ragnar Lodbroks. De hadde litt sving på navnene på den tiden.
Tilbake til Sigurd Hjort som bodde på Ringerike. Han var gift med Tyrne, datter av Klakk-Harald. Tyrne hadde en søster, Tyra Danebot. Tyra var Gorm den Gamle sin hustru. (Gorm den Gamle var en stor og mektig dansk konge.)
Sigurd hadde to barn. Om det var Tyrne som var moren deres sier artikkelen jeg leste ingenting om, men la oss anta det. De to barna var Ragnhild og Guttorm. Guttorm fikk senere tilnavnet “Hertug”.
Sigurd Hjort ble drept av Hake Berserk en høst på Ringerike. Hake, som og ble sterkt såret, bortførte Sigurds to barn til gården sin på Hadeland. Han hadde antakelig planer om å gifte seg med Ragnhild.
Halvdan Svarte som om julen (?) besøkte Hedemarken som var ett av hans riker fikk høre om Sigurds fall og at Hake hadde bortført Ragnhild og Guttorm. Halvdan Svarte levde på en tid hvor Norge bare var sånn halvveis kristnet. Jeg måtte søke litt om det var trolig at han hadde vært på Hedemarken for å feire jul, eller om det kanskje var andre grunner til at han var på Hedemarken den vinteren. Han var kanskje ikke kristen, men han lot sønnen sin døpe så helt fremmed for kristendommen var han nok ikke. Men glem det som har med tro og religion å gjøre. Det viktige er at han var på Hedemarken den vinteren. Halvdan Svarte sendte folk over til Hakes gård og befridde de bortførte barna – og giftet seg straks med Ragnhild. Ragnhild var da i 20 årene. Vi antar at dette var rundt år 850.
.
Dronning Ragnhild og Halvdan Svarte fikk ett barn. Harald Halvdanssønn, som senere fikk navnet Harald Hårfagre.
Halvdan Svarte druknet i Røykenvik da Harald var 10 år gammel. Man antar at Harald Hårfagre de første ti årene av sitt liv levde på Stein gård på Ringerike (nå Hole). Man tror Ragnhild arvet Stein gård etter sin far Sigurd Hjort. Halvdan Svarte ble nemlig ført til Stein etter sin død der i Røykenvik på Hadeland for å bli begravet der. Men siden det ble gjort krav på han også fra hans andre riker: Hedemark, Romerike og Vestfold ble han delet i fire og enn del begravd på hvert sted. Sagaen, i det minste her på Ringerike, sier at hodet hans som antakelig var det gjeveste ble begravd i Halvards haugen på Stein.
Guttorm Sigurdssønn Hjort, broren til dronning Ragnhild og onkelen til Harald Hårfagre døde barnløs. Så etter Sigurd Hjort og Halvdan Svarte (og muligens litt Guttorm Hjort) var det Harald Hårfagre som var konge på Ringerike.
Da Harald Hårfagre var 50 år, som var en høy alder på den tiden, delte han rikene han hadde øst i landet mellom noen av sine sønner. Slektstreet over viser at han hadde 8 koner og en hel haug med etterkommere. Det fulgte og med en bestemmelse at rikene skulle gå i arv fra far til sønn.
Til sønnene han hadde med Snefrid Finska ga han Ringerike, Hadeland og Toten og det som hørte til der. Det var sønnene Sigurd Rise, Halvdan Hålegg, Gudrød Liome og Ragnvald Rettibeine. Halvdan Hålegg ble drept på Orkenøyene av Torv-Einar Jarl som hevn for at Halvdan hadde drept Torv- Einars far, Ragnvald Jarl på Møre. Gudrød Liome druknet utenfor utenfor Jæren. Ragnvald Rettibeine ble drept av sin halvbror Eirik Blodøks etter ordre fra faren, Harald Hårfagre, fordi Ragnvald var seidmann og drev med trolldom. Tilbake var da bare Sigurd Rise.
Sigurd Haraldssønn Rise hadde sønnen Halvdan Sigurdssønn som må ha overtatt riket etter sin far.
Halvdan Sigurdssønn sønn Sigurd Halvdanssønn Syr er bedre kjent fra sagaen enn sin far og bestefar. Han vet vi at har sittet som konge i sin tipp-tipp-oldefar Sigurd Hjorts Ringerike.
Sigurd Syr ble gift med Åsta Gugbrandsdatter Kula etter at hun hadde mistet sin første mann Sigurds tremenning Harald Gudrødssønn Grenske. Hennes barn i det første ekteskapet var Olav Haraldssønn, senere den Hellige, som fulgte med sin mor til Ringerike og vokste opp her.
Åsta og Sigurd Syr fikk også barn. Deres yngste sønn Harald Sigurdssønn senere Hardråde var og med på Stiklestad i slaget der halv broren Olav den Hellige ble drept. Harald Hårdråde som da bare var 15 år ble hardt såret i slaget, men kom seg østover og siden sydover til Byzants (dagens Istanbull) hvor han ble fører for Væringene Som var de nordiske leietropper.
Som dere ser en hel haug med konger fra Sigurd Hjort til Harald Hårdråde hadde tilknytning til Ringerike. Det er jo ikke utenkelig at jeg kan klare å føre slekta tilbake til en av dem?
I dag var det pakke i postkassa her i Drømmehuset. Ikke til meg, men til Gamle Gubben Grå. Pakken var varslet av avsender som trodde den kom til å være her allerede på fredag, men først i dag dukket den opp i postkassa. Har aldri skjønt at posten som reduserte postutkjøring til annenhver dag tar seg råd til å kjøre ut post på en søndag, men det er lenge jeg har forstått så mye av post- og avisutsending. De kommer liksom både sent og tidlig og sjelden på de dagene jeg forventer.
Men dette innlegget skulle ikke være en klage på posten, men en stor takk til “Pusseluskan” som har strikket gode, varme sokker og en lue til Gamle Gubben Grå. Hun er en bloggleser som synes synd på mannen min, og ville vise litt godhet og hjertevarme.
Tusen takk!! Gaven varmer både Gamle Gubben Grå og meg på langt flere måter enn ved å holde føttene og hodet varmt.
Sokkene og lua var i en nydelig blåfarge, yndlingsfargen til Gamle Gubben Grå. Jeg er sikker på at de kommer til å bli flittig brukt. Både de og lua. Det blir fort kaldt nå som det er lite med hår på hodet. Tror og han fryser mer enn vanlig, for han fant frem vinterakka allerede forrige helg. Så gaven var midt i blinken!
Gamle Gubben Grå ble rent rørt da jeg fortalte han om sokkene som var på vei, og ikke mindre glad da han pakket opp med gaven. Han ba meg skrive og takke skikkelig. Det har jeg gjort både på mail til giveren – og nå på blogg.
Tusen takk nok en gang. Det er godt å bli tenkt på av en “ukjent”: Slikt varmer mer enn sokkene.
Det er søndag i dag. Hviledagen. Det passer bra, for jeg tror jeg trenger en rolig dag. Det tror jeg Gamle Gubben Grå trenger og. Jeg har jo ikke fått han hjem for å ta livet av han allerede første uka. I går tror jeg han syntes det var litt slitsomt å følge kjerringas program og ideer. Jeg lover, jeg skal finne på litt mindre i dag.
Litt må jeg få lov til å gjøre da. Det er en nydelig høstdag ute. Vi hadde en fin dag i går, selv om jeg så at Gamle Gubben Grå var sliten på slutten. Han er ikke så flink til å ta hensyn til egne begrensninger selv heller, eller å si nei til kjerringas mange påfunn.
Vi dro på loppemarked i går. En lidenskap vi begge har. Jeg mistet Gamle gubben Grå raskt av syne. Slik pleier det gjerne å være. Vi har forskjellige ting vi liker å titte etter, og begge liker vi å gå for oss selv og lete etter skatter. Jeg ble stående i avdelingen for bøker og blader mens han vandret videre. Jeg så han i andre enden av hallen da jeg var på avdelingen for ting og tang, men da jeg var ferdig med runden i den hallen, var han borte igjen.
Når jeg satte meg ned ute i sola klar for kaffe og vaffel ringte jeg han. Lopper studeres gjerne alene. Kaffe og vaffel da vil jeg ha selskap. Han sa at han satt ute på plassen på en stol, snart var vi gjenforent og kunne kose oss med kaffe mens vi snakket om hvem og hva vi hadde sett. Og diskuterte noen ting vi var usikre på, eller måtte ha den andres mening om.
Jeg hadde blant annet sett noen hagemøbler og en hvit skinnsofa som var samme typen som vi har hjemme, bare litt mindre slitt. Men for å få de hjem måtte vi ha henger. Jeg kjører ikke med henger, og jeg var usikker på om Gamle Gubben Grå hadde lyst til å herje med å løfte møbler og kjøre med henger. Han er ganske sliten etter 6 uker med stråleterapi og to tøffe omganger med cellegift. Legen sa at han vil være på sitt dårligste denne og neste uke. Jeg vet jeg pisket han tur retur Bislett på tirsdag, jeg trenger ikke få han til å trene stressmestring og styrkeløft på lørdag.
Jeg snakket ikke så entusiastisk om de hagemøblene. Var litt usikker, selv om kurvstolene på trammen skriker etter utskiftning. De er så gode. Jeg er redd for at nyinvesteringer ikke skal få den samme rollen. Jeg har og planer om å kvitte meg med pallesofaen på terrassen. Den har ikke fått madras og puter i år. Ikke er den så god å sitte i heller. For unger kanskje, men ikke voksne folk. Så å få noe litt bedre å sitte i på terrassen i tillegg til den gode stolen vi har der har vært en ide’ en stund. Men jeg vil ikke mase på Gubben når han ikke er i form.
Gamle Gubben Grå hadde derimot sett et stakittgjerde. Jepp. Du leste riktig, et stakittgjerde, eller et par moduler av ett da. Det er utrolig hva en kan finne på et loppemarked. Vi har en terrasse hvor vi trenger en grind, eller et stengsel på en relativt bred trappeåpning. Da kunne vi ha terrassedøra oppe på varme dager uten å ha hundene i bånd. Charlie Chihuahua klarer ikke å gå ned trappa fra terrassen, men det gjør Kidd. Yngste Sønn har stablet opp litt krukker, blomster-stativ og en kurvstol for å holde Kidd på terrassen. Det ser ikke helt pent ut, i tillegg kryper Kidd lekende lett under installasjonen hvis han ser noe av interesse på veien utenfor hagen, eller bare kjeder seg litt.
Så når Gubben kjøpte stakittgjerde og vi måtte hente hengeren likevel, ja da kjøpte jeg hagemøbler. Sofaen derimot ble vi enige om å la stå. Den var ikke like slitt som en av de hjemme, men den ville bli det i løpet av kort tid.
Så da bar det hjem etter henger. Gamle Gubben Grå er flink til å kjøre med henger, og har gjort det mye. Men det er litt jobb å få trillet frem hengeren, arbeidsbilen til Yngste Sønn sto slik parkert at vi ikke kunne rygge bort til hengeren, og Yngste Sønn var ikke hjemme. Ikke mye jobb, men det tar litt krefter Så er det stresset med å manøvrere hengeren på et fullt loppemarked med vimsete kjerringer, unger og TV-bord i hytt og pine. Vil jo helst ikke kjøre ned noen av skattene som andre har sikret eller forvirra bestemødre med gåstol.
Vi fikk lempet møbler og gjerde opp i hengeren. Jeg forsto at Gamle Gubben Grå var litt vel sliten ut fra de raske, stressede bevegelsene og det faktum at han satte seg til å hvile i hagestolen under lessing. Da vi kjørte hjem sa jeg at nå tar vi en hvil og litt kaldt drikke før vi begynner å losse hengeren. Gamle Gubben Grå var enig i det. Jeg tror han virkelig trengte den pausa, for han sovnet i kurvstolen ved siden av meg på trammen. Pausa ble utvidet til også å inneholde middag. En halvvissen kyllingsalat, rester fra torsdag. Da vi så gikk ut for å tømme hengeren kom Yngste Sønn hjem, og hengeren ble tømt på en-to-tre og henger trillet på plass uten at vi behøvde å gjøre så mye. Tror Gamle Gubben Grå syntes det var utrolig godt med litt hjelp fra en ungdom på 27 i går.
Arkivbilde av Gamle Gubben Grå fra da han hadde både hår og røyk.
Det var ikke bare Gamle Gubben Grå som var sliten i går. Jeg glefset litt til hundene på kveldsturen ved 20 tida. Da hadde jeg vært og handlet det vi trenger for å komme oss gjennom helga, høstet gresskar, tatt oppvasken og gjort litt annet småtteri som jeg mente måtte gjøres. Som å vaske litt hundedritt fra teppe i entreen.
I dag skal vi ha en rolig hviledag. Den har startet bra for min del. Tekopp og tastatur. Gamle Gubben Grå har akkurat stått opp. Han sitter rolig med sin første kaffekopp, fremdeles i pysj. Snart venter helgeavisene og varme rundstykker, så får vi se hva dagen bringer videre. Og ja, det kommer bilder av loppefunnene. Jeg orket bare ikke styre med fotografering i går. Det gjelder jo å få de rette omgivelsene og det rette lyset også.
