Det pleier ikke å være så lagt mellom de politiske “skandalene” her i landet. Denne gangen er det KrF som er i medienes søkelys. Hva saken helt dreier seg om er litt vanskelig å få tak i. Åpenhet er liksom ikke det sekten KrF er flinkest på. Men etter hva jeg forstår skal det ha kommet varsler på Olaug Bollestads lederstil. Hva de varslene rent konkret går ut på derimot får jeg ikke helt tak i.
Det jeg leser får meg til å undres om det mer er en lederstrid enn at det er noe galt med lederstilen. Tankene mine kretser fort rundt en annen sak hvor lederstil ble blandet inn i en sak som kanskje mer handlet om å fjerne noen fra en stilling, ta fra noen makta. Nemlig Valla saken, eller Valla – Yssen saken. Mulig tankene mine går i de baner fordi jeg har sansen for Olaug Bollestad på samme viset som jeg hadde sansen for Gerd Liv Valla. De er kvinner med en litt annen stil enn de strømlinjede-formede-snill-pike-variantene vi har alt for mange av innen norsk politikk.
Det er kanskje greitt å merke seg at Olaug Bollestad har vært sykemeldt I flere måneder etter at det ble varslet. Er det en tøff leder som har en uforsvarlig lederstil, eller er det Bollestad som er offeret? Å varsle er et kjent virkemiddel i maktkampen i organisasjoner, politiske partier og i arbeidslivet.
Jeg sier ikke at det er Bollestad som er offeret. Jeg stiller bare spørsmålet. Jeg er ikke noen pusekatt! sa Gerd Liv Valla i sin tid. Arbeiderpartiet er ikke noen søndagsskole! skal Haakon Lie ha sagt. Selv om mange i KrF i likhet med meg har trådd sine barnesko i søndagsskolen er ikke det noen garanti for at det ikke benyttes skitne knep i en lederstrid.
En ting er sikkert. Denne saken kommer pressen til å meske seg i lenge. Det blir spennende å følge med og se om man finner ut hvem som trekker i hvilke tråder.
The King has left the building. Tom, bloggkongen som har dominert denne plattformen har forlatt blogg.no og opprettet egen nettside. Jeg ønsker han lykke til. Egentlig er jeg litt imponert over hva Tom har fått til. Han klarte å bruke bloggen til noe positivt for seg selv og sin bedriftside’, og han ga seg når han fant det hensiktsmessig. Smart fyr.
Men når kongen har fordufta må vi som er igjen her inne klare oss som best vi kan, og det tror jeg vi klarer utmerket. Nå blir det litt mer konkurranse om den topplasseringen, det bør få oss til å skjerpe oss litt. Jobbe litt mer for å få de innleggene som drar lesere. Hva det er kan være så mangt. Jeg tror ikke det finnes en magisk formel der, og jeg jåper inderlig ikke det dukker opp en ny kokk som blir sittende på tronen uke etter uke, måned etter måned, for så å lage nettbutikk og… Ja dere skjønner. To på rad holder. Nå trenger blogg.no noe nytt.
Gledelig å se da at det var nettopp Gry som var den første til å entre tronen når den ble ledig. Frisk og freidig som bloggen hennes er entret hun toppen med den største selvfølgelighet etter å ha kommet med noen friske uttalelser om en ung mann litt perifert i kongefamilien. Gratulerer Gry, vel fortjent.
Ellers er bloggtopplista et sørgelig syn. Ikke slik at det er noe galt med bloggene på lista eller bloggerne bak dem. Det er både flotte bloggere og interessante blogger. Det som gjør synet så sørgelig er lesertallene. Men 100 sidevisninger kommer du i dag på en 17. plass. For få år siden kunne du bare drømme om å være blant de 100 på lista med så lave sidevisninger. Nå holder det med at 6 stykker klikker seg inn på innlegget ditt for å synes på lista.
Det er her vi må ta utfordringen. Vi må få flere til å klikke seg inn på innleggene. Vi må gjøre blogg.no stort igjen! Ikke ved å starte med rumpeoperasjoner og høy partyfaktor, i likhet med enerådende kokker håper jeg den tiden er forbi.
Her skal det være plass til alle, og jeg liker mangfoldet her inne. Men skiftet fra rosa-bloggernes fokus på skjønnhet og mote til dagens hjemmekos-bloggere med håndarbeid og mat har fjernet litt av aktualiteten for plattformen. Vi har liksom gått fra Se & Hør til Familien. Jeg skulle ønske blogg.no ble et sted som i større grad var med å sette dagsordenen. Ikke at vi skal konkurrere med de store mediene på nyheter og aktualitet, det overlater vi til journalistene. Men at man kanskje her finner de friske meningene. De som krydrer debatten litt. Tenk så gøy om vi kunne få se Bunny på Debatten eller høre Gry på Dagsnytt 18.
Jeg tror og håper at det blir spennende tider på blogg.no fremover. At konkurransen om å nå toppen får oss til å skjerpe oss. Vise kreativitet og jobbe litt mer med innleggene våre. La oss ta Toms retrett som en inspirasjon til å anstrenge oss litt mer for å vise at blogg.no er liv laga. At vi skriver for et større publikum enn andre bloggere. (Ja jeg vet, dette blogginnlegget er et dårlig eksempel i så måte, men det kommer flere etter denne pep-talen.) Det er ingen grunn til å resignere og kaste inn håndkleet – eller strikketøyet.
Jeg var et ærend ute på terrassen i går. Skulle hente noe jeg skulle få i søppeldunken. Dere vet Når katten er borte….. jeg rydder litt mens Gamle Gubben Grå er borte.
Charlie Chihuahua gikk ut på terrassen mens jeg var der og ville ikke inn igjen da jeg gikk inn. Greit nok. Han klarer ikke å gå ned trappa fra terrassen, Kidd så jeg ikke, antok han lå i kurven sin der jeg så han sist. Jeg tok sjansen på å forte meg ut i søppeldunken uten å lukke terrassedøra. Jeg skulle jo være ute maks et par minutter. Kidd går terrassetrappa. Men han har aldri stukket langt. Bare svinset i hagen eller litt bortover veien.
Da jeg kom inn igjen var Charlie gått inn fra terrassen. Jeg gikk ut på terrassen for å sjekke at ikke Kidd var der før jeg lukket døra. Det var han ikke, ikke på plenen heller. Så jeg lukket døra, og tittet rundt inne i huset for å forsikre meg om at han var inne. Jeg fant ikke fillebikja noe sted. Ikke dukket han opp når jeg ropte heller. Han er en borrelås hund, og pleier stort sett å fotfølge meg, i det minste komme kjapt hvis jeg roper på han. Han måtte være ute likevel!
Så jeg tok med meg hundebånd og løp på dør. Trasket rundt på boligfeltet og spurte de jeg møtte om de hadde sett den hvite hunden min. Ingen hadde sett han. Ikke så jeg han, og ikke hørte jeg han. Flere var ute og luftet hunder, hunder Kidd er svært glad i og vi var enige om at hadde han sett de ville han oppsøkt de for å hilde på. Men hunden var som sunket i jorda. Hvor kunne han ha gått hen? Vi hadde ført at han hadde stukket av en del ganger der han bodde før, men han har ikke vist tendenser til det her. I tillegg burde han være litt sliten. Vi hadde nylig vært på en god tur.
Etter å ha trasket rundt en stund gikk jeg hjemom for å se om Kidd var kommet hjem, og for å hente telefonen min. Det var jo en del naboer som så etter han mens de luftet hunder. Kanskje de ville ringe meg hvis de så han.
Ingen Kidd ventet på trammen eller i hagen. Det var et ubesvart anrop på telefonen. Det var fra Gamle Gubben Grå. Jeg trodde ikke han visste hvor hunden var, han er tross alt på Ullevål sykehus, men jeg trengte å høre stemmen hans. Jeg spurte om han hadde en ide’ om hvor hunden kunne ha stukket. Han foreslo rundt på boligfeltet, og nevnte navnet på de to hundeeierne jeg hadde snakket med. Så foreslo han en med ei harebikje på andre siden av hundremeterskogen. Jo, det kunne være noe i det. Men da burde jeg hørt hundeleven. De hundene gneldrer når de møter på hverandre. Eller huskyene eller de med elghund lenger inn i Vågårdsbygda foreslo Gamle Gubben Grå. Jeg sukket. Jeg var sliten. Men ja, jeg fikk komme meg av gårde til de hundeeierne Gamle Gubben Grå nevnte. Av gårde for å få voksen-kjeft. Noen av de hundeeierne er sånn som sikkert ville leske opp for ei kjerring som har mistet skjødehunden sin.
Da hørte jeg pistring. Og det kom ikke fra Vågårdsbygda. Det kom fra Drømmehuset! Jeg åpnet dør etter dør til rommene hvor dørene alltid er lukket. Ikke noe Kidd på badet, men bak neste dør, på soverommet der var Kidd!!! Han pleier noen ganger å få opp den døra hvis jeg bare har lukket den halvveis igjen, og der har han ei god seng han sover i om natta. Han hadde nok gått inn og lagt seg etter turen vår og så hadde jeg lukket døra, eller den hadde blåst igjen da jeg åpnet terrassedøra. Jeg vet ikke.
Jeg var bare så utrolig glad for å ha funnet han! Skrittelleren viste etterpå at jeg hadde trasket rundt over 3 km mens jeg lette etter hunden – som hele tiden lå på soverommet mitt. Gamle Gubben Grå mente eg burde ta runden en gang til og fortelle alle naboene at jeg hadde funnet hunden. Det gjorde jeg ikke.
Noen må stille politikerne til veggs skriver Vivian i sitt siste innlegg. Som politiker, eller folkevalgt som jeg liker å kalle oss, det bevisstgjør oss mer på at vi er valgt av folket for å ivareta deres interesser, synes jeg det er en utmerket ide’. Å la politikerne få greie på i klar tekst hva beslutningene deres fører til.
En kommune kan styres på to måter. Enten med byråd eller etter formannskapsmodellen. Bergen, der Vivian bor, har byrådsledelse. Det gir flere heltidspolitikere, og politikerne styrer tettere. For eksempel er byråd for eldre, helse og omsorg ansatt i full stilling for å ha ansvaret for sine fagområder. For det får dette byrådet i overkant av en million i lønn.
Marte Monstad fra Frp er byrådet som har ansvaret for eldre, helse og omsorg i Bergen. Under det ligger blant annet hjemmetjenesten og vurdering og rehabilitering som vel er to av de områdene Vivian er mest misfornøyd med i sitt innlegg. Så, altså hvis noen skal stilles til vegg er Marte Monstad personen man bør få i tale. Det er hun som har politisk makt til å endre det Vivian vil ha endret.
Vivian mistet for noen år siden (tidligere byråd) fysioterapeuten sin, nå mister hun og ergoterapeuten. Jeg antar at det kommer av at hun ikke har krav på disse tjenestene, og politikere som skal kutte i kostnader er snare til å kutte alt som ikke er lovpålagt. Selv om disse tjenestene utgjør en stor hjelp for brukerne, og når det gjelder tjenester som fysioterapi og ergoterapi kan bidra til å opprettholde brukernes funksjoner, og på sikt spare kommunen for penger fordi de klarer seg uten mer hjelp lenger.
Selvsagt kan Vivian klage. For det første tar en slik klagebehandling vinter og vår. Skal inn til statsforvalteren og sånn, og som vi alle vet; Tid er kanskje ikke det Vivian har nok av. Og hvis man må vente vinter og vår på ergoterapi og fysioterapi, ja da har man kanskje mistet flere funksjoner i løpet av ventetiden.
Det enkleste er pistol, synger Tramteateret. Denne kjerringa er mer glad i kanoner, og har funnet frem den store kanonen i dag. Dropper å nevne sånne småting som at Vivian savner informasjon. På det vil en dreven politiker bare svare noe slikt som Jeg beklager at hun opplever det slik, vi skal ta med oss tilbakemeldingen og forsøke å gjøre det bedre i fortsettelsen. At helsetjenestene skal spørre den enkelte bruker om Hva er viktig for deg? hopper jeg og lett over. Det står ingen ting noe sted om at de som bestemmer skal lytte til svaret, langt mindre forsøke å oppfylle det. Da kommer bare nok en lang remse av dårlige unnskyldninger om innsparinger og dårlig råd. Nei, skal man få til endringer må man bruke større kanoner enn det.
Byråden med ansvaret, Marte Joan Monstad kjenner Vivian, eller hun har i det minste møtt henne. I august 2021, for tre år siden, var hun hjemme hos Vivian. Lyttet til Vivian og lovet å løfte saken hennes opp i byrådet. Det kan du lese om i dette blogginnlegget Takk Marte! Da var hun i opposisjon. Nå er det hun selv som sitter med makta og ansvaret.
Marte er 31 år gammel. Hun har så vidt jeg klarer å finne ut arbeidet med politikk siden hun var 22 år gammel. Utdanning og andre yrker finner jeg ikke noe om. For meg virker det som en målbevisst ung kvinne som ønsker å satse på politikk. I april i år ble hun valgt inn i Frps sentralstyre, kanskje vinker en stortingsplass i det fjerne. Jeg antar det er drømmen.
I disse dager foregår nominasjonene til neste års stortingslister. Folk blir spurt om de ønsker å stå på listene til partiene i de forskjellige fylkene, listeforslagene skal legges frem på nominasjonsmøter senhøstes, og så velger medlemmene i fylkeslaget hvordan den endelige lista ser ut. Det foregår altså i disse dager en intern “valgkamp” innad i de forskjellige partiene om hvem som skal stå langt opp på lista, og kanskje få en plass på stortinget. Pr i dag har Frp. 2 representanter fra Hordaland på stortinget. Monstad var nummer fjorten på den lista for fire år siden. Jeg regner med at hun ønsker avansement. Helst en av de to øverste plassene.
Så hvis vi spør Marte slik hun skal spørre brukerne av tjenestene hun har ansvaret for Hva er viktig for deg? Ja da vil jeg anta at det er noe slikt som å være en troverdig og handlekraftig politiker. En folket gjerne vil ha til å representere dem i bystyre, fylkesting eller på stortinget. Få til endringer, utgjøre en forskjell. Det er slike ting som gjerne driver oss politikere.
Så hva med å hjelpe Vivian med å stille den ansvarlige politikeren til veggs? Hva med en liten epost-aksjon? Vi har gjort det før. Vi kan gjøre det igjen.
Hei Marte! I august 2021 var du hjemme hos Vivian Brosvik. En kvinne med ALS. Du lyttet til hennes historie og løftet den oppover i det politiske systemet. Vivian skrev etterpå dette blogginnlegget Takk Marte! I innlegget skrev hun blant annet; Så tusen takk kjære Marte, takk for at du bryr deg. Er det noe dette landet trenger så er det engasjerte politikere som deg. Men det vi trenger aller mest er at kommunene er villig til å lytte til den det gjelder, det er tross alt vi som er syk som best vet hvordan vi vil leve vår siste tid…
Nå er det du som sitter med makta og ansvaret. Nå er det du som må være villig til å lytte til den det gjelder, du som har ansvaret for at de blir hørt på hva som er viktig for dem. Hvordan de vil leve den siste tiden de har igjen. Vivian er ikke fornøyd med omorganisering og fjerning av tilbud. Hun har skrevet et nytt blogginnlegg. Noen bør stille politikerne til veggs. I dette innlegget skriver hun blant annet; Jeg er fly forbanna her jeg sitter, for denne omorganiseringen innenfor helsesektoren som er bestemt på politisk hold går meg på nervene løs.
Så Marte dette er vårt forsøk på å stille ansvarlig politiker til veggs slik Vivian ønsker. Vil du lytte til Vivian slik du gjorde i 2021, spørre om hva som er viktig for henne og lytte til svaret. Og så forsøke å gi henne den hjelpen til å leve den siste tiden hun har igjen slik hun øsker.
Vennlig hilsen
Jeg har sendt min mail. Håper du gjør det samme. Bruk gjerne egne ord. Kanskje Vivian får den hjelpen hun trenger og fortjener.
I år gikk vi for litt mindre gresskar enn de “vanlige”. Disse søte gresskarene gjør seg utmerket til pynt, men er også fine å bruke til mat. Jeg høstet noen i ettermiddag. Jeg synes de er kule med den buktede kanten. Da Yngste Sønn kom hjem fra jobb plukket han opp et av gresskarene og sto og studerte det. Det er ekte? Jeg bekreftet at ja, det var ekte. Jeg hadde plukket det ute i kjøkkenhagen. Vi kommer til å få ganske mange av dem. Ja, han trodde de var ekte, men sånn ved første øyekast trodde ha de var i porselen. Jeg forstår han. De er harde og ganske glatte i skallet.
Jeg tror jeg skal pusse og polere på et par av de fineste og ha de på et sånt pynte-fat med litt lys og noen andre litt høstlige ting. De andre? De skal spises. Og så havner sikkert noe av de i fryseren og kan bli gresskarsuppe utover høst og vinter. Jeg har jo fått så god plass i fryseren.
I dag har jeg gjort noe jeg har tenkt på lenge men utsatt gang på gang. Nå verker ryggen og kjerringa er sliten, men jeg klapper meg selv på skuldra og sier Godt utført arbeid!
Hva jeg har gjort spør du? Jo jeg har ryddet i fryseren og aviset den litt. Nå er det håp om at den 33 år gamle fryseren holder en stund til.
Litt dumt kanskje, når jeg tenker meg om. Gamle Gubben Grå og jeg er jo (nesten) enige om at når denne fryseren sier takk for seg skal vi investere i et fryseskap. Det gjør det langt enklere å holde oversikten, og jeg slipper å stå på hodet oppe i fryseren når jeg letter etter noe eller skal sjekke om vi har igjen noe blåbær fra i fjor eller en aldri så liten rest med iskrem.
Vel, jeg har kastet med hard hånd. Ja, så grusom har jeg vært at jeg har kastet mat. Det var derfor jeg måtte ta denne lille opprensken mens Gamle Gubben Grå er borte. Man kaster jo ikke mat, Tenk på de sultne barna i Biafra!
Vel, udefinerbare og udaterte middagsrester har nå gått i kompostsøpla. Du vet, en rest med litt pasta og saus som kan bli et flott utgangspunkt til en gryte en gang. “Hyttemat” som Gamle Gubben Grå kaller det. Vel, sannheten er at når de middagsrestene ikke har blitt tatt opp igjen og brukt de første tre ukene, ja da forblir de i fryseren til evig tid.
Frosne bær som var mange år gamle har jeg og kastet i komposten. Litt dårlig samvittighet for det, men jo lengre bærene har ligget i fryseren, jo mindre frister det å gjøre noe med de. Så i dag fikk kokte plommer datert 2014 nytt hjem i komposten. Jeg mener, når ingen har hatt lyst på de plommene de siste ti åra, så tror jeg ingen får lyst på de det kommende tiåret heller. Det er ikke kokte plommer etterkommerne mine skal arve.
Min eminente samling av poser med frossen grønnkål gikk samme veien. Jeg hadde en vanvittig grønnkålavling ett år og frøs ned pose på pose. Ja mange og 20, kanskje 30 poser med frossen grønnkål ble det det året, og mange av de har blitt spist. Men etter som årene har gått har liksom lysten på min frosne grønnkål avtatt her i familien. Jeg tar et kjapt søk på bloggen på grønnkål, regner med at jeg har skrytt av avlingen min på blogg. Du vet jeg liker å skryte på meg husmor- og gartnerpoeng. Ser man det ja. Det var i 2012…. Nettopp fordi avlingen ble så utrolig enorm av noen få planter har jeg ikke hatt grønnkål siden. Jeg har jo hatt mer enn nok i fryseren. Litt mindre dårlig samvittighet for å la denne supermaten bli kompost. Av jord har du kommet til jord skal du bli.
Plutselig ble det god plass i fryseren. Det er bra. For nå er det høstetid. Så grønnkålen fra 2012 og plommene fra 2014 kan bli byttet ut med squash og tyttebær fra 2024.
I dag ble formiddagsturen med hundene en runde oppe ved Samsjøen. Greit å komme seg ut før skyene blir for mange.
Vi gikk både på vei og sti, og noe gjennom lyng for å finne en vei. Så ja, jeg har både trent ballanse og fått puls og pust.
Samsjøen er etter alle solemerker nevnt av Snorre Sturlason i Den yngre Edda, så man kan trygt si at jeg har vandret på historisk grunn. Den innsjøen Snorre nevner bærer navnet Sami. I 1473 ble navnet på Samsjøen skrevet som Some vatn (av norr. Sóma), og Gustav Indrebø mente at innsjøen etter all sannsynlighet kan ha båret navnet Sami i fordums tid.
Gustav Indreløper var en norsk filolog og historiker som skrev mye om stedsnavn. Han levde fra 1889 til 1942. En avhandling om navn på innsjøer i Oppland ga ham en doktorgrad i 1925. Samsjøen ligger rett ved den gamle fylkesgrensa mellom Oppland og Buskerud, så Indrebø var nok en som hadde kompetanse til å uttale seg.
Litt historie er det og å studere ved demningen i sydenden av Samsjøen, der elva Somma renner ut. Demningen er riktignok ikke fra Snorres tid, men det begynner å bli noen år siden 1958, det året Samsjøen ble regulert for å produsere kraft. Nå aner jeg ikke om demningen er fra 1958. Jeg vil og anta den har blitt rehabilitert flere ganger siden det.
Om “kanalen” fra demningen som danner øvre del av Somma er fra 1958 vet jeg heller ikke, men jeg er rimelig sikker på at den er menneskeskapt. Mulig den ble anlagt allerede før 1958. Vassdraget var på den tiden regulert til tømmerfløting.
Jeg synes det å søke opp noen slike opplysninger i etterkant av en tur gir turen enda mer innhold. Da får man trent både hode og kropp.
Var heldige med timinga på turen, for da jeg skulle ut med søpla like etter at vi kom hjem hadde det begynt å regne. Snakk om flaks at vi rakk hjem før regnet kom.
Janne Nordvang oppsummerer ukas små øyeblikk hver søndag. Jeg får nesten prestasjonsangst når jeg ser at det er nettopp den bloggen som har havnet på plassen over min i dag, for Janne skriver så himla bra om de små øyeblikkene. Bloggen hennes er søndagfrokostens høydepunkt. sammen med de varme rundstykkene.
Det er viktig å ta vare på og merke seg de små øyeblikkene som er der for hver enkelt av oss hver dag, men som vi kanskje ikke alltid er så flinke til å merke oss og ta vare på. Nå for eksempel, sitter jeg med en god kopp te og kjenner den gjør godt. Er litt begynnende sår i halsen, eller kanskje jeg bare er sliten i stemmebåndene. Jeg og ei venninne jeg ikke skravler med for ofte skravla sammen i godt over fire timer i går. Det var så utrolig koselig, nesten som i gamle dager da vi var unge og ragga rundt. (Bortsett fra at temaene kanskje var litt andre da.)
Det ser ut til å bli en flott dag i dag og. Jeg må få gjort litt her hjemme, men først, når frokosten og tastinga er unnagjort, blir det en tur til skogs med hundene. Det gir som regel fine øyeblikk. I går traff vi på et rådyr. Magisk.
Hvis jeg skal trekke frem noen av de små øyeblikkene siste uke, så vil jeg begynne med forrige tirsdag. Jeg var i Oslo for å være med Gamle Gubben Grå til samtale med legen. Mulig legebesøket ikke var ett av de små øyeblikkene, men det var turen vår til Sagene etterpå. Vi spiste burgere, trakk inn lukta av en god gammeldags bokhandel og hadde en andektig stund i Sagene kirke. Fine øyeblikk, ikke minst at vi to var sammen.
Onsdag fikk jeg klipt håret. En halvtimes behandling av en kyndig frisør, og kjerringa var nesten god som ny. Fint øyeblikk det og.
Torsdag var hundene og jeg i skogen. Ikke den lengste turen, men vi nøt roen ved et stille skogstjern. Tok inn farger, lukter og fraværet av lyder. Flott stund.
Fredag kom Gamle Gubben Grå hjem. Godt å holde rundt han, bare det å ha han her han hører til. Sammen med meg.
Lørdag var det kaffe-latte på stam-kafeen vår. Om kvelden sto vi sammen ute på trammen og nøt en nydelig solnedgang. Alle øyeblikkene vi er sammen er gode øyeblikk.
Søndag hadde vi hjemmebakt bringebærkake på terrassen. Hjemmebakt kake og nydelig sensommervær gir en flott ramme for gode øyeblikk. Ja, kake er jo alltid godt og hjemmebakt gir husmorpoeng og mestringsfølelse.
Gårsdagen var og en dag som fester seg i minneboka. Møte med et rådyr og lang skravlestund med ei god venninne fra ungdomstida. En samtale som ineholdt både latterhikst og noen tårer i øyekroken. Måtte det ikke bli like lenge til neste gang.
Jeg tror de fleste av oss har sånne små øyeblikk rundt oss hver dag, bare vi lærer oss å se de og tenke over de. Når hverdagen er litt tøff, slik den er for oss nå, er det enda viktigere å lete etter å tenke over de små, fine øyeblikkene som er der. La de feste seg i bevisstheten, kanskje dra de ut ett eller to minutter lenger, fordi de er fine. Nyte kaffekoppen på trammen i dag fordi det er sol, i stedet for å sitte inne og uffe deg over at det er spådd regn i morgen. Nei, regnet kommer likevel, men du har en fin stund i dag, så kan du finne på noe koselig inne når regnet bøtter ned utenfor.
Så let etter dine små øyeblikk i dag, jeg vet de er der.
Hundene og jeg har vært på tur i villeste Ådalen, eller i Viker i Ådalen. Det går nesten ut på det samme. Utforsket en vei jeg ikke har utforsket før. Det er jo sånt jeg liker. Min form for trim.
Denne dagen er aldeles nydelig. Himmelen er blå uten en sky så langt øyet kan se. Ja, det finnes ikke noe mer fornuftig å gjøre enn å være ute, og helst da i skogen.
Vi gikk forbi sauer på beite og klukkende bekker. Bjellene til sauene, fuglesangen og bekkebruset var det eneste som høres, ja og et advarende BÆÆ da en av sauene fikk øye på hundene. Kidd og Charlie Chihuahua var i bånd og på trygg avstand fra gjerdet. Charlie er livredd sau, og går så langt unna som mulig. Kidd ville nok gjerne ha hilst på. Han pistret litt fordi han ikke fikk lov til å hilse. Han vil gjerne hilse på alt og alle vi møter.
Så, plutselig så jeg noe som beveget seg foran oss på grusveien. Et rådyr kom ut fra skogen et godt stykke foran oss. Det stoppet litt opp, spisset ørene og så på oss. Kidd tror jeg ikke fikk med seg hva som skjedde. Han var opptatt med noe han luktet i grøftekanten. Charlie skjønte at det var noe der fremme. Han sto som rådyret med ørene spisset og helt stille. Etter at vi hadde sett på hverandre noen sekunder krysset det veien og forsvant opp i skogen på andre siden.
Bildet er ikke så veldig bra. Det er tatt på relativt lang avstand og forstørret opp relativt mye. Men du ser rådyret, gjør du ikke?
Her har jeg blåst det opp litt til.
Jeg kikket opp i skogen da vi passerte der rådyret hadde hoppet inn i skogen. Det lå i graset like ved veien og gjemte seg, eller slappet av. Jeg så ørene som beveget seg. Prøvde ikke å ta bilde av ørene. Tenkte rådyret trengte å få være i fred, så vi gikk bare videre. Jeg tror ikke det syntes det å møte meg og to hunder var like flott som det jeg syntes det var å møte det.
For meg er slike møter helt magiske. Å stå der å nesten ha øyekontakt med et av skogens dyr sånn. Det er øyeblikk jeg lever lenge på, og som jeg husker enda lengre.
En aldeles flott tur ble det, og skrittelleren telte 5 km da vi kom tilbake til bilen. Flott start på dagen.
Sola skinner fra blå himmel. Jeg skal møte ei god venninne til en kaffekopp i ettermiddag. Etter alle solemerker blir dette en alle tiders dag, så hvorfor føler jeg det som om det er blåmandag? Jo fordi jeg må sitte her å kommentere en ukemeny!
En ukemeny som inneholder skinnstekt hyse den ene dagen og skinnstekt torsk den andre. Mulig å variere de fiskemiddagene litt mer? Den skinnstekte hysa ser ut til å være en gjenganger. Jeg vet jeg har kommentert den før.
