Jeg var et ærend ute på terrassen i går. Skulle hente noe jeg skulle få i søppeldunken. Dere vet Når katten er borte….. jeg rydder litt mens Gamle Gubben Grå er borte.

Charlie Chihuahua gikk ut på terrassen mens jeg var der og ville ikke inn igjen da jeg gikk inn. Greit nok. Han klarer ikke å gå ned trappa fra terrassen,
Kidd så jeg ikke, antok han lå i kurven sin der jeg så han sist. Jeg tok sjansen på å forte meg ut i søppeldunken uten å lukke terrassedøra. Jeg skulle jo være ute maks et par minutter.
Kidd går terrassetrappa. Men han har aldri stukket langt. Bare svinset i hagen eller litt bortover veien.

Annonsørinnhold

KUN FOR VOKSNE: Kalenderne for en hetere advent

Da jeg kom inn igjen var Charlie gått inn fra terrassen. Jeg gikk ut på terrassen for å sjekke at ikke Kidd var der før jeg lukket døra. Det var han ikke, ikke på plenen heller. Så jeg lukket døra, og tittet rundt inne i huset for å forsikre meg om at han var inne.
Jeg fant ikke fillebikja noe sted. Ikke dukket han opp når jeg ropte heller. Han er en borrelås hund, og pleier stort sett å fotfølge meg, i det minste komme kjapt hvis jeg roper på han. Han måtte være ute likevel!

Så jeg tok med meg hundebånd og løp på dør. Trasket rundt på boligfeltet og spurte de jeg møtte om de hadde sett den hvite hunden min. Ingen hadde sett han. Ikke så jeg han, og ikke hørte jeg han.
Flere var ute og luftet hunder, hunder Kidd er svært glad i og vi var enige om at hadde han sett de ville han oppsøkt de for å hilde på. Men hunden var som sunket i jorda.
Hvor kunne han ha gått hen?
Vi hadde ført at han hadde stukket av en del ganger der han bodde før, men han har ikke vist tendenser til det her. I tillegg burde han være litt sliten. Vi hadde nylig vært på en god tur.

Etter å ha trasket rundt en stund gikk jeg hjemom for å se om Kidd var kommet hjem, og for å hente telefonen min. Det var jo en del naboer som så etter han mens de luftet hunder. Kanskje de ville ringe meg hvis de så han.

Ingen Kidd ventet på trammen eller i hagen. Det var et ubesvart anrop på telefonen. Det var fra Gamle Gubben Grå. Jeg trodde ikke han visste hvor hunden var, han er tross alt på Ullevål sykehus, men jeg trengte å høre stemmen hans.
Jeg spurte om han hadde en ide’ om hvor hunden kunne ha stukket. Han foreslo rundt på boligfeltet, og nevnte navnet på de to hundeeierne jeg  hadde snakket med. Så foreslo han en med ei harebikje på andre siden av hundremeterskogen. Jo, det kunne være noe i det. Men da burde jeg hørt hundeleven. De hundene gneldrer når de møter på hverandre. Eller huskyene eller de med elghund lenger inn i Vågårdsbygda foreslo Gamle Gubben Grå. Jeg sukket. Jeg var sliten. Men ja, jeg fikk komme meg av gårde til de hundeeierne Gamle Gubben Grå nevnte. Av gårde for å få voksen-kjeft. Noen av de hundeeierne er sånn som sikkert ville leske opp for ei kjerring som har mistet skjødehunden sin.

Da hørte jeg pistring. Og det kom ikke fra Vågårdsbygda. Det kom fra Drømmehuset! Jeg åpnet dør etter dør til rommene hvor dørene alltid er lukket. Ikke noe Kidd på badet, men bak neste dør, på soverommet der var Kidd!!!
Han pleier noen ganger å få opp den døra hvis jeg bare har lukket den halvveis igjen, og der har han ei god seng han sover i om natta. Han hadde nok gått inn og lagt seg etter turen vår og så hadde jeg lukket døra, eller den hadde blåst igjen da jeg åpnet terrassedøra. Jeg vet ikke.

Jeg var bare så utrolig glad for å ha funnet han!
Skrittelleren viste etterpå at jeg hadde trasket rundt over 3 km mens jeg lette etter hunden – som hele tiden lå på soverommet mitt.
Gamle Gubben Grå mente eg burde ta runden en gang til og fortelle alle naboene at jeg hadde funnet hunden. Det gjorde jeg ikke.