En gang kom jeg over en bok som het La mamma bæsje i fred! Den er skrevet av Malin Meekatt Birgersson, og selv om ungene mine var voksne da boka kom ut i 2016 var det noe gjenkjennende jeg både dro på smilebåndet og kanskje lo ikke bare litt gjenkjennende av. Husket tiden da ungene var små, og gledet meg over at den tiden hvor jeg ikke fikk være i fred på do en gang var over.
Lite visste jeg at den tiden ikke var over, og at jeg i en alder av 58 år på ny har et brennende ønske om å få bæsje i fred.

Ikke så å forstå at Yngste Sønn viser spesielt interesse for om jeg går på toalettet eller hvor jeg er, heller ikke de to utflyttede ungene kommer stormende om jeg nærmer meg dodøra.
Gamle Gubben Grå har heller ikke begynt å savne meg nevneverdig om jeg lukker meg inne på do, han er vel bare glad til for at det blir stille en liten stund.
Likevel går alarmen høyt og skingrende hver gang jeg er på do i stort mer enn 3 minutter,

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Vi har nemlig to borrelås-hunder, eller i det minste en. Kidd er fra seg av engstelse hvis jeg er ute av syne så lenge som 3 minutter. Han fotfølger meg nærmest når jeg er hjemme, og går jeg på do sitter han utenfor døra og passer på. Kommer jeg ikke ut igjen etter den tiden han finner nødvendig, maksimalt tre minutter, noen ganger redusert til tre sekunder, setter han i gang med piping, som øker i styrke og går over i uling etter relativt få minutter. Gjerne ledsaget av desperat skraping på do-døra.
Han skal ikke holde på lenge før han får selskap av Charlie Chihuahua.

Når jeg så endelig kommer ut blir jeg møtt av anklagende blikk fra Charlie Chihuahua? Hvorfor gjør du dette? Vi blir så redde? Kidd er bare hoppende glad for at vi endelig er gjenforent etter den lange adskillelsen.

Så gud hvor godt det hadde vært bare en gang i blant å få sitte i aldeles fred når man er på do. La mamma bæsje i fred.