Det er ikke ofte jeg sitter og studerer undertøysreklame. Jeg vet ikke helt hva som fikk meg til å skumme gjennom teksten på denne.  Muligens at det var bilde av en sånn truse som ble med hjem fra Kiwi for et par, tre uker siden. Man kan godt kalle det min siste investering i undertøy.  Kanskje og det faktum at jeg ikke var helt fornøyd med den investeringen var en grunn til at blikket sløvt feiet gjennom teksten før jeg bladde videre.

Et ord festet seg og kjerringtankene begynte å surre oppe i hodet til denne kjerringa. Sto det ikke at disse trusene var resirkulerte?
Resirkulerte truser…  Jeg får noen bilder i hodet.   Jeg er veldig glad i gjenbruk, men kanskje ikke av truser…..

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Jeg blir beroliget når jeg leser at trusa ikke er laget av resirkulerte truser, men derimot av resirkulerte plastflasker og fiskegarn.  Eller, bare en liten stund før tankene til denne kjerringa snurrer videre.

Hvis denne trusa er laget av resirkulerte plastflasker, da er det vel ei “plast-truse”?  Det første som da faller ned i hjernevinningene mine er sånne plasttruser man tok over bleiene på babyene da jeg var barn, altså på 1970-tallet. Var det ikke bleiesnipp det het?  Jeg begynner å bli voksen, men jeg føler jeg ikke er tilbake på bleiestadiet riktig ennå.

Når jeg tenker nærmere etter gremmes jeg over at jeg virkelig begynner å bli gammel.  Jeg mener, når ordet “plast-truse” gir meg assosiasjoner til bleiebukser og ikke SM og litt spennende sex, ja da er man vel godt over middagshøyden?

Men ærlig talt. Hvem har lyst på ei truse laget av tomme colaflasker?
Jada, jeg har hørt om “Det grønne skifte”, bærekraft og alt det der. Så mye cola som jeg har drukket i mitt liv er jeg selvsagt glad for at tomgodset blir brukt til noe fornuftig. Men truser?

Hvis vi tenker godt etter.  Hva er alternative trusematerialer til de resirkulerte colaflaskene?
Jo mer jeg begynner å tenke på undertøy jo yngre blir jeg, for mitt yndlings-truse-materiale er selvsagt silke.
Silke lages av kokongene til silkelarver.  En silkelarve-kokong kan inneholde opp til 4.000 meter silketråd. Tråden midt i kokongen brukes til den fineste silken, men det meste av kokongen brukes til silke av forskjellig type, eller lignende produkt som fløyel.
Jeg sier ikke nei til fløyelstruser heller jeg, selv om det ikke er like eksklusivt.

Men så var det dette med bærekraft da.
Jeg må lese meg litt opp. Det er ikke alltid det er logisk for meg hva som betegnes som bærekraftig og miljøvennlig.  I en artikkel i Stor Norske Leksikon   skrevet av Ingun Grimstad Klepp, Professor i klær og bærekraft ved Oslo Met leser jeg:

Silke har på grunn av sine høye råvarepris og begrensede produksjon i liten grad blitt tatt i bruk i fast fashion. Selv om prisene på klær i silke har falt, på samme måte som prisen på andre klær, har likevel silke opprettholdt noe av luksuspreget. Både den høye prisen og den sterke fiberen har bidratt til at produktene lever og brukes lenge. Dermed er miljøbelastningene lavere enn for klær av kortere levetid. Det er som ved all produksjon ulike utfordringer. Bruken av tungmetaller og andre farlige kjemikalier har vært et problem med fortynget silke, og dyrevelferd er et spørsmål i forbindelse med avlivingen av silkeormene.

Fortynget silke og tungmetaller hører ikke helt bra ut. Fortynget silke er silke som er behandlet for å bli tyngre og få bedre draperingsevne. Jeg er ikke noen ekspert, men jeg tror det brukes lite fortynget silke i akkurat undertøy. Det er vel ikke draperingsevnen som er det viktigste akkurat med undertøy.

Dyrevelferd er jeg litt mer opptatt av, men her snakker vi om larver. Larvene drepes med varmt vann eller damp. Larver er også liv, men jeg har hørt at vi må begynne å spise mer insekter i fremtiden. Tror det har noe med det grønne skifte og kupromp å gjøre. Yngste Sønn spiste larvesuppe sist ham var i Korea. Smakte visst helt greit. Jeg konkluderer med at jeg aksepterer kokte, eller dampede larver for å gå silketruser.  Jeg regner med at de har lengre levetid og bedre kvalitet enn plastflaske-trusene.

Jeg lyver hvis jeg hevder at truseskuffen min strutter over av silke-undertøy.  De fleste trusene er nok av bomull.

Bomull er slik jeg ser det en fornybar ressurs.  Det er jo en plante som vokser og gror på bommulsmarkene. Landbruk. Naturprodukt. Det må da være grønt og skjønt. (I den grad ei bomullstruse kan være direkte skjønn). Men for å bære på den sikre siden leser jeg meg opp også der.  Hva som er bærekraftig og miljøvennlig skifter fort i våre dager.

Det var det jammen godt jeg gjorde! Hør bare:

Bomullsplantene blir dyrket på rundt 5 % av jordbruksarealene i verden og ca. 25 % av insekticidene (sprøytemidler mot insektangrep) og ca. 11 % av herbicidene (sprøytemidler mot plantesykdommer) brukes på bomull. I tillegg brukes det mye kunstgjødsel og vann. Dette gjør bomull til en av de verste vekstene i landbruket på verdensbasis, når man ser på miljøkonsekvenser av produksjonen.

Heretter blir det nok bare silketruser på meg, for bomullsproduksjon er fy-fy.  En av de verste vekstene i landbruket høres ikke bra ut.  Om landbruk og bommulsproduksjon er værre enn plastindustrien som produserer plastflasker er jeg mer usikker på.

Det finnes selvsagt også undertøy av ull, men jeg føler at ullundertøy liksom er en helt annen greie. Og etter at MDG og de mest fanatiske miljøforkjemperne har kåret kua til noe av det mest forurensende i verden så tør jeg ikke google sau og miljø.  Nei har du ikke råd til silke bør du nok gå for resirkulerte plastflasker.

Bare en liten ting til slutt. Når den resirkulerte plastflaske-trusa skal resirkuleres eller kastes. Hva da? Det er vel fremdeles plastsøppel? Ull, bomull og silke er naturprodukter og då vidt jeg kan forstå nedbrytbart.