Snublefot slår til igjen…

De som kjenner meg godt vet at jeg lenge har snublet meg gjennom livet. Jeg har snublet i en eskimo. Dere vet sånn reklameskilt for Diplom is. Midt på torget i en alder av 18 tok jeg svalestup over en sånn eskimo. Jeg rømte inn på Kremmerhuset, kiosken som lå på torget den gang. Kioskdama hadde så latterkrampe at det tok flere minutter før hun klarte å ekspedere meg.

Jeg har ramlet ned fra fortauskanter og trappetrinn flere ganger. De fleste gangene har det gått bra, men noen ganger har det ført til forstuede ankler eller brudd i albuene.

Jeg har falt overende på asfalterte stier og stier med mer søle enn asfalt, dog i en park, og på den måten dratt albuen ut av ledd med medfølgende brudd, og jeg har ødelagt det høyre beinet mitt for alltid.

I dag foretok jeg nok et svalestup.

I går hadde vi digitalt kommunestyremøte. Jeg hadde installert meg på gjesterommet med Pc telefon, I-pad, penn og papir, tekopp og vannglass.

Da møtet var over rett før 21 i går kveld lot jeg tingene bare bli værende. Etter 5 timer var jeg lei av skjermtid. Det ble middag, et glass rødvin og en hyggelig prat med Gamle Gubben Grå før vi krøp til køys.

Så i dag måtte jeg jo ha Pc med inn til spisebordet for å starte dagen med å kommentere toppbloggerne. Effektiv som jeg er lastet jeg pc, pad, skrivebord, telefon og to stk laderledninger  opp i armene og gikk med raske skritt mot kjøkkenet.

Gjesteromet begynner i større og større grad å bære preg av å utvikle seg til å bli et roterom, men jeg tror det var selve beinet på senga jeg hektet foten bort i. Det står liksom litt skrått ut.

Man får liksom ikke tatt seg for med armene fulle av elektroniske dupeditter og store notisbøker. Så mens elektronikken fløy gjennom lufta stupte jeg på hodet ned mellom senga og klesskapet,  traff lysbryteren på veien ned og landet oppå en støvsuger i det alt ble svart. (Ja lyset ble slukket)

Fallet burde vært filmet, men da Gamle Gubben Grå dukket opp vekket av bråket da denne digre kjerringa fløy gjennom lufta, eller rettere sagt da hun gikk inn for landing.

Litt ør fikk jeg sjekket kroppen og slo fast at jeg ikke trodde noe var brukket denne gangen, heldigvis.

En ting var å komme seg ned i passasjen mellom senga og skaper. En annen ting var å komme seg opp igjen. På grunn av det elendige beinet har jeg store problemer med å reise meg når jeg av en eller annen mystisk grunn havner flatt på gulv eller bakke. Så og i dag. Å få hjelp av Gamle Gubben Grå har vist seg at ofte ikke fører til annet enn mange sinte gloser. Jeg vet akkurat hvor mye albuer, knær og andre ødelagte kroppsdeler tåler, hvilke bevegelser og vinkler de fremdeles fungerer i.

Gamle Gubben Grå ble jagd vekk. Jeg ville ikke risikere filming eller bildebevis når jeg skulle stable meg på beina igjen. Jeg klarte det på andre forsøk!

Kort oppsummering i etterkant.Den ene albuen er vondere enn den har vært på lenge, og jeg kommer til å få ei skinke i flere fargekombinasjoner de nærmeste dagene.  Ellers står det til liv.

16 kommentarer
    1. Så bra at det gikk godt med deg, håper det ikke er noe mer enn noen fargeklatter av blåmerker.
      ønsker deg en fin fin dag videre uten noe mer snubling.

    2. Nei, så ille! Jeg føler fysisk smerte med deg! Det verste med sånne bombetokter, svalestup, eller hva det enn kan kalles i gjerningsøyeblikket, er at det er så komisk å se på! Og det gjør jo ikke saken noe bedre. Holder med deg i at det beste var at gubben forsvant. Det finnes ikke noe mer irriterende enn at noen skal hjelpe, så lenge man ikke vil hjelpes.
      Håper, som flere har nevnt, at skadene ikke er så alvorlige at de gir varige mén.

      1. Jepp, klarering best uten hjelp.
        Jeg falt på jobben en gang. Kveldsvakt noe som hastet, stor vanndam på gulvet på grunn av taklekasje. Croccs
        Kollegaen min som kjente meg godt satt helt rolig og ventet. Hørte meg banne å streve meg opp igjen. Hun tenkte at visst jeg ønsket hjelp ville jeg si i fra. Sånne kollegaer er gull verdt.

    3. Selv om du har det vondt, du får meg til å smile. Men jeg er ikke sikkert om jeg skal le eller gråte når jeg ser for meg tilstanden din. Men der er bra at du ikke har brekk noen bein. God bedring.

    4. Hadde du latt være å laste skrivebordet oppi armene sammen med alt annet kan det være at det hadde gått bedre…
      Men fra spøk til alvor, håper det ikke er for jævli i morgen. Er så ondt å falle sånn der.

      1. Det hadde sikkert vært lettere uten skrivebord = eller skrivebok som det egentlig skulle ha stått.
        Det er vel mest fargesjateringene som kommer til å plage meg i morgen

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg