I går gikk det et demonstrasjonstog gjennom Hønefoss sine gater. I snø, sludd og regn tok folk turen over brua hvor snoa fra elva var merkbar denne kalde mars-lørdagen.
Hva var det som dro folk ut av de gode, varme husene sine?
Hva var det de syntes var så viktig at de forlot kafébordene og kaffe-latten og heller gikk ut for å demonstrere?
Det skal faktisk litt til før Hønefoss-folk tar til gatene.

Jo det var en solidaritetsmarkering med det palestinske folket. Folk ville vise at folkemordet må ta slutt. Den saken er så viktig at selv Hønefoss-folk tok til gatene en sur mars-dag. Ikke minst møtte folk opp for å vise sin solidaritet med palestinerne som bor her i byen. Det er rundt 150 stykker og mange har bodd her lenge, noen i flere generasjoner.  De jeg kjenner arbeider hardt, bidrar i samfunnet og er mye mer en ressurs enn en belastining.
Jeg bare nevner det. Det var en fyr som breska seg litt i et kommentarfelt her om dagen.

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Jeg er blant dem som ikke helt har latt meg engasjere av alle stridene i Midt-Østen.
Ikke før nå.
Denne vinteren har temaet engasjert meg. Israel sulter barn til døde og vandrer rundt på sykehus og dreper pasienter og helsearbeidere. De nekter nødhjelp å komme inn til de som trenger det i Gaza og på Vestbredden. Israel driver et systematisk folkemord på det palestinske folket, og det er ingen ting som tyder på at de har planer om å stoppe før de har nådd sitt mål.
Det som skjer er så grusomt at jeg ikke finner ord.
Det mest grusomme er at verdenssamfunnet lar det skje.

En av de som holdt appell på torget i går var en liten gutt. Jeg tror han het Hassan. han fortalte at han gikk i fjerde klasse på Benterud skole. Han fortalte at han var både norsk og palestinsk, og at han var stolt av begge deler.
Han fortalte om sine drømmer og muligheter, og at mange av barna i Gaza ikke hadde noen drømmer lenger. Ingen fremtid. At de rett og slett ikke var mer. Han fortalte om hvordan det som skjer på Vestbredden påvirker hans hverdag her på Hønefoss. At han blir mer stille, mer trist fordi han kjenner noen som har mistet sine, kjenner noen som har fått fremtidsdrømmene ødelagt. Enten fordi de har mistet kroppsdeler, blitt skadet på andre måter eller har mistet livet.
At det var ikke det samme å delta på fritidsaktiviteter eller feire Ramadan her på trygge Hønefoss når situasjonen i Palestina lå der som et tungt bakteppe.

Guttens ord gjorde inntrykk. Jeg måtte tørke vekk en tåre. Jeg var ikke alene om det.

Jeg tror ikke det blir fred av at mennesker går i tog gjennom Hønefoss sine gater en kald mars-lørdag.
Men jeg tror det gjør noe for Hassan og andre Palestinere. Se at vi er mange som føler som dem. At folkemordet må stoppe, krigshandlingene ta slutt, nødhjelpen komme frem og at folket deres må få leve.

Det var ikke bare på Hønefoss det var markering i går. Det var markeringer i en hel rekke norske byer. Kanskje, kanskje kan dette folkelige engasjementet få våre myndigheter og våre folkevalgte til å være med på å øke trykket på Israelske myndigheter. Gjerne med noe mer enn ord, som boikott, sanksjoner og å slutte med å  være underleverandører av våpendeler til våpen som blir solgt til Israel.