I natt har vært nok en slik natt. En natt med mer tanke-kjør enn søvn.  Jeg kjenner en gryende hodepine, sikkert på grunn av mangel på søvn.  Jeg glipper med øynene og går for å fylle opp tekoppen.
Når jeg klikker meg inn på det siste innlegget til Vivian ser jeg at det er flere som ligger våken om nettene med litt for mange tanker.

Vivian har ligget i mørket og tenkt på døden. Den samme døden som mange ikke tør å tenke på. skriver Vivian. Og det er vel slik at døden er noe mange av oss vegrer seg for å tenke på. Døden passer liksom ikke inn i det glansbilde av et liv mange av oss prøver å skape – eller i det minste gi uttrykk for at vi lever.

Annonsørinnhold

Husk valentinsdagen❤️ Siste sjanse for blomster på døren

Tankene mine i nattemørket var også innom døden, selv om det langt fra var de tankene som dominerte natten.

Vivian har mistet fedrene til to av sine barn i selvmord. Å oppleve noe slikt må gjøre deg tøff, man har i grunn ikke noe annet valg. Barna er der og trenger henne, kanskje enda mer enn før. En må bare ta seg sammen og fortsette livet, selv om det må ha vært tøft.

Jeg mener ikke å sammenligne livet mitt med Vivian sitt på noen som helst vis. Dette er bare  tankene innlegget til Vivian vekker i meg.  For også jeg møtte døden hardt og brutalt i ung alder. Jeg var 26 år da jeg mistet et barn i krybbedød. 9 år senere fødte jeg et barn som døde før det møtte livet.

Det var ikke tankene på barna som er døde som førte tankene inn på døden i natt. Det er sjelden det er fortiden som holder meg våken om nettene. Det var mer fremtiden.
Det lå en kreftsyk mann ved siden av meg i sengen. En mann som hoster seg gjennom dager og netter.
Alle prøver er så langt bra, men kreft kan være en lumsk sykdom.  Jeg er tøff og trygg, og sikker på at dette kommer til å gå bra. Det formidler jeg til Gamle Gubben Grå til ungene, til Svigermor, til alle som spør,
Det er bare alene i nattemørket jeg lar usikkerheten og de tunge tankene slippe frem.

Hva vil det si at det går bra? Er det fem års overlevelse? 10 år? 15?

Gamle Gubben Grå har blitt gammel det siste året. En tøff kreftbehandling har satt sine spor. Langt flere enn hår som forsvant og har kommet tilbake. Han har gått ned i vekt, blitt mer lut i ryggen, mer tunghørt, har mindre energi, er mer sliten og uffer seg mer.
Jeg er heller ingen ungdom lenger. Jeg er vel heller ikke så sprek. Fikk innvilget uføretrygd forrige måned.
Hva vil fremtiden bringe? Hvordan vil de neste 10, 20 og 30 årene bli?
Hvordan blir alderdommen vår og får vi dele den?

Vi har så smått begynt å snakke om å selge Drømmehuset og finne oss en lettstelt leilighet. Slippe snømåking, vedlikehold og alt det som følger med det å ha hus og hage.
Men hvordan klare å selge et Drømmehus?

I søvnløse nattetimer er det sjelden de mest optimistiske tankene som rår.

Med dagslyset vender også i dag optimismen, eller kanskje mer realismen tilbake.
Fremtiden vet vi ingenting om. Det visste vi heller ikke da vi var i 20- eller 30-årene.  Vi må leve her og nå. Løse problemer og utfordringer etter som de dukker opp, og ikke bruke for mye tid på å gruble over hva som kanskje vil skje en gang i fremtiden.

Vi er kanskje ikke unge lenger, men vi er heller ikke gamle og mette av dage. Det er opp til oss å gjøre dagen i dag og alle dagene, månedene, årene som kommer gode.  Ha tro på at dagen i morgen blir like bra, eller kanskje bedre enn dagen i dag.
Jeg har helt fra jeg var ung tenkt at jeg er spent på neste episode i mitt eget liv. Spent på å se hva livet vil bringe. Den nysgjerrigheten vil jeg ikke gi slipp på. Jeg tror livet har mye på lur, selv om jeg er ferdig med arbeidslivet. Det er jo opp til meg nå å lage dagene mine gode. Fylle de med det som gjør meg godt.