Sånn. Da har jeg ordnet meg et krus sterk te. Det er Mestro06 som ligger på plassen over meg på topplista. Det vil si tid for poesi. Litt dyster poesi.

Tårer som plasket ned hos den man elsker, skriver Mestro06 om. Jeg tror jeg nesten aldri så min kjære, GGG, oppløst i tårer. Han, som jeg, tok det meste med fatning.

Så selv om jeg nå tar hans død med fatning. Er panseransikt, knall-sterk og hard, slik folk sier, så betyr ikke det at jeg ikke elsket han. Det betyr ikke at ikke dødsfallet hans berører meg. Det berører meg så mye at det er bra at jeg er knall-sterk. Det berører meg så mye at jeg trenger panser-ansiktet mitt for ikke å gå helt i oppløsning. Og ja det er hardt å fortsette livet uten han.

Det var svettedråper og blod, blod over alt. Blodstyrtning er ikke et vakkert syn.
Jeg forsøker å fortrenge de bildene.  Bildene fra den kvelden da alt snudde brått og uventet. En fin dag som ble til et mareritt rett før leggetid.

Jeg elsket han, og jeg elsker han fremdeles. Selv om han ikke lenger er her.

Ikke en gang vår sterke kjærlighet var nok til å få hjertet hans til å fortsette å slå. Hans tid var forbi. Og jeg kunne ikke gjøre noe for å hindre det, samme hvor gjerne jeg ville.

Det er ikke så rart. Kjærlighet handler ikke om makt. Kjærlighet gir ikke makt over hverandre. Kjærligheten har ingen makt over hva livet gir – og tar.
Kjærlighet gir styrke. Vår kjærlighet har gitt meg styrke til å fortsette et skritt av gangen, en dag av gangen.

Kjærlighet handler ikke om oppdragelse. Man skal ikke oppdra eller forme sin elskede. Man skal godta og elske et menneske akkurat slik det er.

Jeg tror ingen ville beskrive verken han eller meg som utstrålende vakker, med en sjarmerende skjønnhet, men vår kjærlighet var vakker. Vakker for oss. Vi var sjarmerende for hverandre.

Han var overhode ikke et speilbilde av meg, eller jeg av han. Vi var ulike på så mange måter.
Kanskje vi utfylte hverandre?
Jeg fargerik. Han grå.

Sola steiker fra skyfri himmel for tiden. Hetebølge.
Jeg ønsker meg regn. Det hadde passet meg bedre. Regndråper som siler ned over panseransiktet.

Hvordan beskrive han jeg savner?
En mann som gikk livsveien uten å gjøre så mye av seg. En i mengden. En som trivdes med å være en i mengden. Ikke skille seg ut. Ikke være i fokus.

Han hadde et kjærlig hjerte. Han brydde seg om mennesker. Øynene hans skinte når han så på meg. Ikke alltid. Det hendte de lynte og. Men jeg vil huske de skinnende øynene. Jeg vil huske smilet. Det smilet jeg tror var forbeholdt meg.
Han var en del av livet mitt i 36 år. Han var – og er – en del av meg. Smilet og de skinnende øynene vil jeg bære med meg for bestandig.
Han ble revet fra meg av kreftens grusomme kraft.
Jeg beholder han likevel i hjertet mitt for bestandig.

Det er ikke hans nakne kropp jeg savner – eller ser for meg når jeg tenker han. Det er ikke begjæret jeg savner.
Jeg savner mer at han sitter der ved spisebordet i pysjamas og myser over dagens første kaffekopp.
Jeg savner stundene i kurvstolene på trammen. Samtalene våre og han med den forbanna sigaretten mellom de gule fingrene.
Sigarettene som var en så viktig del av livet hans at det til slutt kostet han livet.

Da vi ble sammen var sigarettene noe som irriterte meg. Som fanatisk ikke-røyker gjorde det det. Jeg sa cancer pulm (lungekreft) hver gang han hostet den første stunden for å skremme han til å slutte å røyke.
Han lot seg ikke skremme.
Han lovet at vi skulle være sammen til Dovre faller.  
Dovre består fremdeles. Cancer pulm tok han fra meg.

Vi ble voksne sammen. Var sammen fra vi var unge og umodne til vi nå snart skulle tre inn i alderdommen sammen.
Nå må jeg bli gammel alene, uten han. VI som hadde planer for alderdommen. Nå når ungene var store skulle vi atter prioritere hverandre og kjærligheten høyt. Dyrke kjærligheten.
Nå skal jeg fortsette livet vårt alene. Leve for oss begge.

Jeg bærer han med meg i mitt hjerte.
Joda. Jeg gråter mine tårer (når ingen ser det). Jeg har mine bekymringer. Men jeg bærer han med meg videre. En usynlig skikkelse som jeg kjenner nærværet av. Som smiler av meg når jeg gjør noe merkelig, eller typisk meg. Som roser meg når jeg gjør ting jeg vanligvis ikke klarer eller tror jeg klarer. Som  stryker meg over håret når han ser jeg har det vondt.

Min kjæreste, min elskede.
Jeg gråter kanskje ikke så mye, for ikke all verdens tårer vil kunne bringe deg tilbake.
Jeg tar heller med meg deg videre i livet mitt.
Lever vårt liv for oss begge.
Tar med meg alle gode minnene og alt det fine vi hadde sammen.

Jeg sa mange ganger at jeg elsket deg.

Jeg er ikke alene. Jeg bærer deg og vår kjærlighet med meg.
Jeg har erfart hva kjærlighet er.
Jeg vil huske deg i kjærlighet.