Vi har alle hatt vårt, hvordan veien blir videre velger vi selv…

Jeg er helt oppe på en tiende plass i dag, og jeg tror jeg vet hvorfor.  Jeg var tydeligere i talen i innleggene mine i går enn jeg har vært på en stund. Det gir lesere, det gir engasjement  – men det gir dessverre litt lengre innlegg. Bær over med meg.

Fødsler er viktig.  Det forstår alle som leser innleggene til de fem på toppen av bloggtoppen i dag. For det er to fødehistorier der.
Ida Wulff sin, selvsagt. Hun er fremdeles på andre plass med beskrivelsen av fødselen hun hadde for tre uker siden. Nei, hun driver ikke å poster innlegg etter innlegg om fødselen, hun har skrevet ett innlegg på mandag. Det holder for Ida. Hun klarer kunststykket å holde seg på topp med under ett blogginnlegg i uka.

Den andre som skildrer fødselen sin er Kokkejævel.
Du stusser nok nå, hvis du da ikke har vært inne og lest blogginnlegget han postet i morges. For en mann kan da ikke føde!  Han ble pappa igjen i fjor høst, er det den fødselen han skildrer?
Nei. Kokkejævel skildrer sin fødsel.  Altså det øyeblikket i september 1977 hvor han kom til jorden for å spre kulinarisk glede eller hva nå som var grunnen til at han kom hit.
Jeg synes kanskje  det er et tankekors at jeg føler at jeg kan detaljene i denne fødselen i 1977 nesten bedre enn jeg husker hver minste detalj i fødslene til de fem barna jeg selv har født.  For det er ikke akkurat første gangen Kokkejævel nevner sin egen dramatiske fødsel.

Innlegget handler om  dårlig selvtillit. Noe vi alle vet at Kokkejævel lider under.  Og jeg er helt uten ironi når jeg tørt kommenterer at det har jeg forstått lenge.  For et menneske som til de grader søker bekreftelse må jo nødvendigvis ha relativt liten  selvtillit.

Jeg tror at et keisersnitt uten nødvendig smertelindring setter varige spor – men da hos moren.  Altså den fødende kvinnen.
Jeg er mer usikker på at en slik dramatisk fødsel kan ha så mye innvirkning på utvikling av selvtillit hos barnet.

Jeg leter etter ordene i dag.
Hvordan kommentere Kokkejævel sitt innlegg på en slik måte at jeg ikke blir misforstått?
Hvordan kommentere dette innlegget på en slik måte at Kokkejævel og alle dere andre forstår hva jeg mener, for jeg har et budskap å komme med som er veldig viktig.
Viktig kanskje ikke først og fremst for Kokkejævel, men for så mange andre.

La odd glemme Kokkejævel litt.
Vi går til Mette Ask.Hun er på tredje plass i dag, og ligger i badekaret og blogger.
Hun har det bra, kan nyte en rolig tid i badekaret.  Barnefaren tar seg av veslejenta.
Far og barn har fått god kontakt selv om faren har vært totalt fraværende i åtte måneder.
Er de åtte månedene Huseyin og datteren var adskilt det som skal definere hvorvidt datteren får god selvtillit, eller vil det nære båndet de nå knytter og hvordan livet arter seg de neste månedene og årene også ha en betydning for utvikling av identitet og selvfølelse hos barnet?

Kokkejævel har dårlig selvtillit. Og ja, jeg tror han!
Han begrunner det i blant annet en far som holdt følelsesmessig avstand i de viktige første årene av livet hans.
Ja, sånt setter sikkert spor, men er de uopprettelige?

La oss ta for oss Vibbedille som er på fjerde plass.
hun har laget et fantastisk bilde med Star Wars motiv som hun har gitt til Isak, den fem år gamle sønnen til Mamma på hjul.
Hun skriver at Isak er en helt.
Jeg er enig med henne i det.

Isak er en helt som sprer mye glede, omsorg og varme til mammaen sin som har en uhelbredelig sykdom.
Isak er en fem åring som hele livet har levd med en mor som er syk og langsomt visner vekk.
Isak er fem år, og vet at Mammaen hans skal dø, ikke en gang langt der fremme når han er blitt voksen mann.
Men at Mammaen hans skal dø om alt for kort tid.
Han har et naturlig forhold til døden, og lever med den vissheten om at moren nok kommer til å forlate han før han blir en voksen mann.
Betyr det at Isak er dømt til å få lav selvtillit og et trist liv?
Jeg tror ikke det.
Jeg tror at Isak vokser opp med så mye kjærlighet og varme rundt seg at det kommer til å gjøre han til en voksen som er i stand til å møte livets utfordringer på en sunn og god måte.
Jeg tror og at han vil ha et minne om en mor så fylt av kjærlighet til barna sine at den kjærligheten varer lenge lenge etter at døden har tatt henne fra ham.
Ja jeg tror den kjærligheten vil være med Isak hans liv ut.

Kokkejævel mistet faren sin i ung alder.
Det er klart det setter spor. Det er klart det er med på å forme livet ditt.
Men det å miste en forelder er ikke grunn til at man nødvendigvis må slite resten av livet..
Man kan oppleve gode ting, kjærlighet og varme som å få et stort, fantastisk bilde i posten av ei totalt ukjent dame, selv om livet kan ha et alvorlig bakteppe.
Kanskje setter også slike gaver varige spor i et barnesinn.
Varige spor på en positiv måte?

Jeg dveler litt  mer ved Vibbedille og hennes blogginnlegg.
Hun forteller om sønnen sin
Sønnen som ble født da livet var alt fra lyst.  Han ble født på verst mulig tidspunkt, unnfanget mot alle odds.
Men han har vokst opp til en harmonisk ung mann, selv om vi som har fulgt bloggen en stund vet at det er noen opplevelser i den oppveksten som må ha satt spor.

Og nåer jeg tilbake til Kokkejævel igjen.
Og til alle dere andre som gir en miserabel barndom skylda for alt som har gått galt  i livet deres.
Hvilket ansvar har dere selv?
Hvilket ansvar har dere for å skape dere et godt liv, til tross for en dårlig start?

Tenk deg at du har blitt mobbet gjennom hele barne- og ungdomsskolen. Jeg har blitt det,
Så blir du invitert til Reunion. 30 år siden barneskolen.
Ville du møtt opp?
Ville du hatt interesse av å møte mobberne igjen?
I mange år ville jeg ikke ha møtt opp.
Ikke fordi jeg var redd dem. Men fordi jeg overhode ikke hadde hatt interesse av å bruke tid sammen med dem. De menneskene som ødela deler av barndommen min er så uviktige for meg at de ville jeg ikke brukt tiden min på.

Så hvis vi er enige om at de som mobbet deg i barndommen ikke er verdt å bruke tid og krefter på.
Hvorfor skulle de ha innvirkning på hvem du er?

Kokkejævel fremstår som en selvsikker fyr.
Han har fått til mye.
Mange vil kalle han en vellykket mann.

Samtidig gjør barndommens opplevelser og skygger han såpass usikker at han hele tiden søker bekreftelse.
Bekreftelse på at han er bra nok, eller mer enn bra nok.
Til tross for at han har ligget på bloggtoppen i halvannet år, får hundrevis av hyggelige tilbakemeldinger hver uke hjerter og hyggelige ord.
Til tross for at han av enkelte nesten blir dyrket som en Gudeskikkelse, sliter han med dårlig selvtillit.

Jeg anbefaler Kokkejævel å  la fortiden ligge.
Glemme barndommen.
Se seg rundt.
Se på alt han har fått til.
Bedriftene.
Kjærest.
Han lille sønnen.
De andre flotte barna. Datter og tre store sønner er det vel.
Bloggen.
Boka.
Berømmelsen.

Slike lister tror jeg de fleste av oss kunne sette opp.  Og jeg tror flere av oss burde gjøre det med jevne mellomrom.
Husk alle sammen. DU ER BRA NOK!!!

Andrea Svinsdottir på femte plass er den eneste av toppbloggerne jeg ikke har nevnt. Hun og hennes planer for helga klarte jeg liksom ikke å flette inn i teksten. Hun skal på virituel vinkveld med vennene, og hotellferie i egen by med kjæresten. Høres ut som en fin helg.

Hva jeg tar med meg fra toppbloggerne i dag?
Et innlegg om å glede andre hadde kanskje vært greit i disse tider. Og nok et innlegg om oppbygging av selvtillitt. Det tror jeg ikke det kan skrives for mange innlegg om

 

 

.

 

 

 

57 kommentarer
    1. WOW! Et sinnsykt bra innlegg og et sabla viktig et! Det er innlegg som dette som burde ha tronet på toppen av lista og det mener eg! Takk skal du ha <3

      Klem Vibbedille 🙂

    2. Jeg lover stadig meg selv at jeg ikke skal gi deg mer oppmerksomhet, men du skriver at du har forstått lenge at jeg har dårlig selvtillit. Hvorfor har du da likevel hamret løs på meg hver eneste dag i 1,5 år. Nei, du har ikke gjort det mot de andre i ditt nye “konsept” med topp 5, de blir som regel hyllet for sine gode, sterke innlegg. De blir heller ikke nevnt i flere innlegg i løpet av en dag som jeg ofte ble, og fortsatt blir. Hvorfor egentlig? Hva er det med meg som irriterer deg så grenseløst? Finner du glede i å hamre løs på en og samme mann i årevis?

      1. Kjære deg, les innlegget en gang til. Jeg hamrer ikke løs på deg.
        Jeg forteller alt du har fått til!
        Jeg sier at du ikke skal la en dårlig start ødelegge ditt voksne liv.
        Du har stått på egne ben siden du tok den mopedturen som 18 åring!
        Det står det respekt av.
        Du har bygd opp et par firma og et merkenavn du kan være stolt av.
        Du har en haug med flotte unger du er en god far for.
        Du har en fantastisk kjærest som snart skal bli din kone.
        Du er en suksessrik mann.
        La idiotene fra barneskolen og en del kjipe opplevelser i tidlige år ikke definere hvem du er i dag.
        Du har skapt deg et liv. DU har skapt det til tross for den tøffe starten.
        Vær stolt av deg selv!

        Og du, Mette Ask synes ikke at jeg er spesielt grei.

        1. Nei, i dag hamrer du ikke, det er helt korrekt. Du skriver kloke selvsagter, men det blir bare så innmari hult når du, og kommentarfeltet ditt, har hamret løs på hodet mitt, hver eneste dag, enten jeg er på topp eller ikke, i 1,5 år. Uansett hvilken plass jeg ligger på en bloggliste, så er jeg bare, og det vet du godt, en helt vanlig mann som i halvannet år har kjempet seg gjennom sitt livs største krise, og prøvd å formidle dette, på godt og vondt, til de som måtte finne interesse av det. Selv om du, gjentatte ganger, hevder motsatt, så tåler jeg kritikk godt. Det er ikke alltid, i likhet med deg, jeg er enig med kritikeren, men det betyr ikke at jeg ikke tar til meg kritikken. Saklig kritikk kan være mengden av eksponering av barn, merking av reklame, kvaliteten op oppskrifter, slike ting. Det diskuterer jeg gjerne. Usaklig kritikk, eller “satire” mot EN person, som du kaller det, kan være mistenkeliggjøring av motiv, som hvis jeg skryter av noen, da har jeg ALLTID en egoistisk baktanke med det. Eller den kloakken av et kommentarfelt du ofte tillater. Som den gangen det ble vitset om at jeg hadde et lite “understell”. Hva faen, liksom? Du slettet den kommentaren etter et døgn, men det var mange som lo godt før den tid. Husker for øvrig også at du kommenterte den, så du hadde definitivt sett den, men du slettet ikke før dagen etterpå. Mette Ask skrev du, som jeg har fått med meg, stygt om EN gang og negativt en annen gang. Hvor mange hundre ganger har du skrevet stygt om meg?

          1. Du. Jeg ser ingen grunn til å fortsette denne krangelen.
            Det innlegget du referer til burde jeg ha slettet før. Det beklager jeg.
            Jeg tror egentlig jeg hadde gått litt stille i dørene om kommentarfelt hvis jeg var deg. Du tillot direkte trusler mot meg å bli stående i ditt kommentarfelt.

            Ja, jeg er kritisk til mye av det du skriver. Som jeg er til andre bloggere. Men jeg skriver og mye positivt om deg. Får du ikke med deg det?

            1. Ikke reduser dette til en «krangel», det er en mann du har skrevet mange, mange hundre negative kommentarer om. Mange av disse opplever jeg som direkte ondsinnede og veldig unødvendige. Humoren er fullstendig borte. Dere snakker om kritikk, men som regel går «kritikken» på meg som person, ikke på noe jeg har gjort eller sagt. Ofte «kritiserer» du noe du _tror_ jeg mener eller _nesten_ har skrevet.

            2. Jeg kommenterer ikke deg som person, kun det du skriver – eller de assosiasjonene skriveriene gir meg
              Ja,jeg misforstår med vilje. Det er det som kalles satire

            3. Og hva den _ene_ “trusselen” mot deg angår oppfattet jeg det overhodet ikke som noen trussel, og det tror jeg ikke du heller gjorde, men du fikk i alle fall et billig poeng ut av det. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, jeg syns ikke det du holder på med er greit å gjøre mot andre mennesker. Den absurde og voldsomme mengden kommentarer, 4-5 hundre, pluss det daglige negative kommentarfeltet, tatt i betraktning anser jeg dine kommentarer som regelrett sjikane.

            4. Du vet at jeg oppfattet kommentaren om å få opplyst navnet mitt slik at vedkommende kunne få meg til å holde kjeft – for godt ble oppfattet som en trussel både av meg og av politimannen som jeg fikk til å vurdere kommentaren.
              Men å kommentere det du SKRIVER er altså sjikane….

      2. Hadde du blogget på en mindre sosialpornografisk måte hadde du nok ikkje følt deg så innvadert i privatlivet ditt når Kjerringtanker tar den satiriske pennen fatt. DET er vel hovedsakelig forskjellen på deg (forsåvidt MetteA. også) og de 4 andre bloggerne som ligger på den øverste linja av topplista. Du bør faktisk ta en runde med deg selv å se om du kan endre på hva du utleverer og hvordan du fremstiller deg selv. Sånn sett er du jo litt skyld i det selv?

        1. Satire? Det er vel lenge siden hun brukte noe som lignet en satirisk penn på meg. Føler jeg gjentar meg selv, men først og fremt handler det om mengde, og at denne “satiriske” pennen stort sett bare blir rettet mot EN person. Selvfølgelig kan “kritikk” føles ekstra belastende når man er så åpen, eller sosialpornografisk som du kaller det, for det er deg som person som er skyteskive, men heller ikke det har jeg egentlig noe problem med. Mitt hovedankepunkt i denne saken,( bortsett fra at jeg er sliten av hundrevis av negative bloggposter, med tilhørende tusenvis av syrlige kommentarer, rettet mot meg som person), er at nevnte “satiriker” ofte går inn i hodet mitt og “vet” hva jeg tenker, planlegger og ønsker å oppnå, og kritiserer meg ut fra hva hun _tror_ jeg mener. Og kommentarfeltet henger seg på, og der har jo du vært særdeles aktiv. Ser hun får stor støtte i en av kloakkene på Kvinneguiden, og det er sikkert stor stas, men det har sikkert “Influenseren” fått med seg allerede.

          1. Ja, du gjentar deg selv!
            Nei en usannhet blir ikke mer sann om den gjentas i det uendelige.
            Du som ikke driver med sjikane. Synes du det er pent å kalle mine lesere for “Kloakkene på kvinneguiden”?
            Jeg er ikke inne på Kvinneguiden så jeg vet ikke hvem du sikter til.
            Jeg er ikke så opptatt av meg selv at jeg leser alt som er skrevet på blogger, kommentarfelt eller Kvinneguiden for å finne ut om noen nevner meg.
            Jeg har så utrolig mye annet å bedrive tiden med.

          2. Er jo jammen ikkje rart at du føler på tidspresset om det er på Kvinneguiden du sitter! Hvis ditt inntrykk av meg er at eg er særdeles aktiv i kommenteringen mot deg bør du da deg en kaffi å gå gjennom kommentarfeltene en gang til…

    3. Det er stor forskjell på selvtillit og selvfølelse, selv om de to ofte henger godt sammen og kan være vanskelig å skille.
      Jeg utfordrer dere alle til å lese min blogg

      miniblogg.no/hjernevasket

      der jeg skriver om hvordan det er å leve med en svært dårlig mental helse.

      Jeg skriver ikke for å sutre eller for å få oppmerksomhet over meg selv, men for å vise hvordan man kan bli etter en traumatisk barndom.
      Jeg prøver å få fokus på hvordan det er å være plaget med angst og depresjoner med endel mørke perioder. Jeg vil skrive meg frisk og være så åpen og ærlig jeg kan.

      Jeg er faktisk veldig stolt av meg selv over at jeg kan stå stødig på begge føttene mine etter å ha opplevd så mye i barndommen. Jeg har ikke sinne mot noen, men jeg forstår ikke hvordan enkelte mennesker kan være. Jeg forstår ikke ondskapen. Jeg ønsker aldri noen noe vondt.

    4. Et veldig bra refleksjonsinnlegg. Det finnes mange løvetann-barn, som vokser opp til å bli gode, dugende mennesker til tross for en fryktelig barndom. Det sies at om du vokser opp i et dysfunksjonelt hjem, holder det at det finnes en tante, onkel eller annen voksen person som barnet føler seg elsket av. Vi er ikke så deterministiske. Det er mye vi kan gjøre selv, med eget liv. Mange av oss kan finne på å skylde på et dårlig utgangspunkt som forklaring og årsak til at vi ikke får til livet. Øvelsen med å frigjøre seg fra negative krefter man har opplevd, er enklest teoretisk. Men den går an å utføre også i praksis.
      God helg!

    5. Flott innlegg.
      Har også en barndom med traumatiske hendelser og noen konsekvenser jeg må leve med resten av livet. Kan mange ganger være sint og bitter for ting som føles urettferdig som jeg må leve med som jeg ikke kunne gjøre noe med. Men er også som voksen blitt veldig bevisst på at det ikke skal «spise meg opp» og definere meg som person.

      Så skal jeg kommentere kokken, som jeg vanligvis aldri gjør verken her eller på hans blogg (sluttet å være der etter all dritten som kom frem i kommentarfeltet hans). Ser han nå driver å vise til ditt kommentarfelt. Litt ironisk i grunnen. Hans kommentarfelt (når det stormet som verst, vet ikke nå hvordan stemningen der er) flyter over av hallelujastemning og mye hat rettet mot de som tør si noe annet enn halleluja. Uten forkleinelse for deg, så er hans kommentarfelt STORT sammenlignet med de få kommentarene du får. Tror han heller (når det stormet som verst) burde ha ryddet opp i sitt eget kommentarfelt før han tar andre på det. Enda mer ironisk er det at han siler kommentarene før de kommer ut.

      1. Interessant, og ventet, vinkling. Slå ballen tilbake på mitt kommentarfelt. Innrømmer at det kan være god stemning der, men hvor finner du dette _hatet_? Jeg skriver om meg selv, hver enste dag, Aldri noensinne har jeg skrevet noe stygt, mistenkeliggjort eller latterliggjort noen andre enn meg selv. Det styggeste jeg har skrevet om et annet menneske på bloggen var “mobber”, for det var en person som sju dager i uka, noen ganger flere ganger om dagen, i over et år, skrev negative karakteristikker om meg, og mange elsket det. Slik er det jo på skolene også. Det er alltid noen som ler.

        1. Ja jeg er heller ikke overrasket- ihvertfall ikke over første del av din kommentar. Om du leser min kommentar så ser du at jeg ikke har beskyldt deg for de tingene du nå legger opp til at jeg har beskyldt deg for. Fra den tiden jeg fulgte deg så har ikke jeg sett at du har latterliggjort, hengt ut noen eller mistenkeliggjort noen andre enn deg selv (bortsett fra en ikke-navngitt kommuneansatt og ikke navngitte ansatte som ble mistenkeliggjort for stjeling). Jeg viser til ditt kommentarfelt på samme måte som du viser til kjeringtankers kommentarfelt.
          Å om du insinuerer at jeg står ved siden av å ler, så kan jeg ikke gjøre annet enn å benekte det.

          1. Har aldri opplevd at mitt kommentarfelt har skrevet negative eller syrlige kommentarer om en og samme person 7 dager i uken, bortsett fra meg selv, for daglig er det noen som forteller meg hvor dum jeg er.

            1. «Opplevd» er et merkelig valg av ord her. Det speiler på hva hver enkelt «opplever» og kan ikke benektes av andre. Jajja. Jeg opplevde at kommentarfeltet ditt over lang tid frådet av skittkasting om Kjerringtanker i et misforstått ønske om å støtte deg.

    6. Litt interessant at bloogkrangel har gått fra unge rosabloggere til godt voksne mennesker som bruker utrykk “hater” fordi de får en refleksjon eller kritisk kommentar.. Aldersgjennomsnitt på topplisten er endret men fremdeles handler det om det samme… Synes du har gode refleksjoner og skulle ønske at bloggere kunne forstå at kritikk eller spørsmål ved nærmest grenseløse utleveringer, ofte med reklame innlegg – ikke nødvendigvis er hat….

    7. Om det er min kommentar du svarer på – I det siste innlegget ditt referer du til “hatere som tror jeg er kjepphøy på meg selv” så jeg leser det som at de som ikke er enig med deg er per definisjon hatere?

      1. Er det å kalle et annet menneske for å være kjepphøy på seg selv, kritikk? Jeg mener ikke det, i alle fall ikke saklig. Og gjentar du dette, si to-ti-tjue ganger, som noen gjør, hva er du da?

        1. Skulle ikke du gå over til stort sett å blogge om Måltidene?
          Ser du er tilbake i god gammel stil, og bruker nå også Kjerringtankers kommentarfelt til små blogginnlegg om hatere.
          Dette er ikke bra:/

          1. Jeg “bruker” ikke noens kommentarfelt, jeg benytter meg av en slags tilsvarsrett hos et menneske som har skrevet mange hundre negative kommentarer om meg. Det mener jeg er både rett og rimelig. Jeg vet du digger når hun er skikkelig ufin, og husker jeg ikke feil skulle du vel slutte å lese henne hvis hun ikke skrev mer dritt om meg, eller husker jeg feil?

            1. Det jeg skrev var at jeg ville slutte å lese bloggen hennes hvis hun lot deg diktere hva hun skulle skrive, samt la deg kontrollere hennes kommentarfelt.

              Så du husker muligens litt feil. Jeg er imidlertid både imponert, sjokkert og nesten litt skremt av at DU faktisk husker hva JEG skrev i kommentarfeltet til en annen blogger, for flere uker siden…..:O

              En kommentar JEG forlengst hadde glemt. Såpass ubetydelig var den i MITT hode.

              Nå bør det snart ringe noen bjeller i et kokkejævelhode…

        2. Ja, Jeg mener å skrive at et menneske virker kjepphøy går under betegnelsen kritikk:
          Hvor i dette innlegget som du kommenterer har jeg forresten skrevet at du er kjepphøy?

          1. Ja, du har vel brukt den, og lignende betegnelser, om meg flere titalls ganger. På et eller annet tidspunkt, vet ikke kanskje det starter rundt 50 blogger, kanskje før. om ett og samme menneske, glir kritikken gradvis over til å bli ren sjikane. At jeg valgte akkurat denne bloggposten, og ikke en av de hundrevis av andre du har skrevet om meg, var vel litt tilfeldig. Litt lenger opp skriver du at du opplever at mitt kommentarfelt skriver negative ting om deg sju dager i uka, altså året rundt. Det er jo bare tull, men jeg forstår du ikke tar dette til deg denne gangen heller. Du kommer fortsatt til å skrive tåredryppende innlegg MOT mobbing og trakassering av andre mennesker. Du er fantastisk god til å skrive, det skal du ha.

    8. Hei igjen – min kommentar var generell og ikke rettet til deg – men om du vil ha svar – du omtaler deg selv som en av de beste i landet på ditt fag – du er ” sendt til jorden for å spre kulinarisk glede” forstår at det er mye humor men du legger litt opp til det selv – og da er vi tilbake til selvrefleksjon og selvkritikk – det er en god øvelse om man får mye tilbakemeldinger man ikke liker – av og til kan man kanske endre budskapet istedet for å angripe mottakeren

      1. Min kokekunst har jeg ingenting i mot blir kritisert. Eller merking av reklame. Eller eksponering av barn. Saklige ting, men latterliggjøring, at jeg må “beskyttes mot meg selv”, eller, som du skriver, “nærmest grenseløse utleveringer”, oppfatter jeg ikke som saklig kritikk, men regelrette hersketeknikker som det er umulig å forsvare seg mot.

    9. Vet vi ikke blir enige om dette – men du må huske på at når man velger å utlevere livet – itlegg til faget – så blir det veldig subjektivt – både fra din side og fra de som leser det mens andre øyne enn dine. Så det er lov å være sår og lei seg men det er også lov å gjøre valg som medfører at man ikke blir utsatt for det om man ikke orker det – i en Disney verden hadde allt vært hjerter og klem – men det er det ikke heldigvis – motstand/kritikk må til for at ting skal endres og bli bedre – og jeg personlig tror det behøves i blogg verden

      1. Jeg vet ikke hvorfor dere nevner disse hjertene hele tiden. Ja, det kom en del min vei da sønnen min døde, men hvor lenge skal det brukes mot meg? Dessuten, jeg “utleverer” ikke livet, jeg er åpen om en del temaer som jeg syns er viktig, samt hverdagen, men korrekt at det er veldig subjektivt. Hvis jeg forteller at jeg har kjørt for fort, fyllekjørt, eller noe i den duren, så syns jeg at jeg kan forvente kritikk. Har forresten stor glede av kritikk og svarer alle som kommer med slikt, både de som lirer av seg noe ræl daglig, og de som kritiserer enkelte hendelser. Mine kommenterer her i dag handler først og fremst om _mengde_ negative tilbakemeldinger fra en og samme person. På et eller annet tidspunkt kan det ikke kalles kritikk, eller “satire” som de kalte det tidligere, lenger, men et et helt annet ord.

        1. Tror at du hadde vært bedre tjent med å ignorere det – akkurat som bloggere stadig skriver – om du ikke liker det bare slutt å les bloggen – du velger selv om du vil følge – kandje du burde tenke sånn også i forhold til dine “hatere”

          1. Ja, det hadde definitivt vært det beste, i alle fall for min egen psyke på de dårlige dagene, men stort sett takler jeg det greit. Ingen kan bli likt av alle, men et menneske skal heller ikke finne seg i absolutt alt. Også en såkalt “kritiker”, tidligere “satiriker”, må finne seg i å bli kritisert tilbake. Dette er 4. gangen jeg gjør det på 1,5 år.

            1. Det finnes ikke noe mindre sexy enn sutrete menn med null selvironi.
              Og nei, selv om du sier at du har det gjør det det ikke sant. Du sutrer mer enn noen annen jeg vet om.

    10. Veldig bra innlegg Brit , og jeg er helt enig. Man kan velge å dvele med fortiden og stå på stedet hvil , eller man kan brette opp armene og se fremover. Hvis jeg skulle skyldt på alt som har gått galt i løpet av livet mitt så hadde jeg hvert under torva for lengst , livet er ikke for pyser men jaggu kan det være fantastisk og 💖

    11. Nu har kokken jevnt og trutt skrevet om det samme i 1 1/2 år, barnedød psykisk syk, piller, beste kokken, mobbere, fødselen når har ble skjært ut av mora ++++++. Lurer på når han skal slutte å gjenta og gjenta det samme i mnd vis. Kanskje finne på noe nytt å skrive. Han har sikkert ikke mer å skrive, får vel ikke lov av familien mer, siden det ble totalt slutt fra den siden. Han skulle slutte å blogge, begynne å ta vare på sin egen psyke pga alle mobberne. Det varte bare noen dager desverre. Men det er ikke i hans kommentarfelt han leser dette. Han må ha en bestettelse når han er inne å snoker på mange andre sider. Får han for liten respons, er det derfor han gjør det tro? Han er toatalt avhengig av ❤fra fansen. Det gir han mersmak. Det er som et lite barn som trenger masse oppmerksomhet. Synes nu at han må legge fortiden bort, kunne starte på ny fremtid med sin nye flotte elskede familie. Kanskje ikke det er så flott allikevel?

      Til kjærringtanker, du skriver fantastisk godt, forsett med dette. Innlegget var veldig bra. Leser aldri at du driver å mobbe noen. Du trekker bare ut essens ut fra bloggernes egne utlegg, det må tåles fra en blogger.

    12. Jeg tenkte..så fint innlegg Kjerringtanker har , her får jo Kokken ros! Men hvor lenge var Adam(jeg..) i paradis? Plutselig var Kokkejævel der m innlegg..og min gode følelse over det hyggelige innlegget til Kjerringtanker, var som blåst vekk..
      Kan ikke dere snart legge ned stridsøksa..eller kokkekniven? Men da blir det vel kanskje litt kjedelige blogginnlegg..
      Født i Vekten jeg, så jeg vil jo at alle skal være venner..

    13. Dette er ett godt reflektert innlegg. Du er veldig flink å skrive og får det veldig godt flettet inn i ditt innlegg. Stå på liker veldig godt det du skriver og det setter virkelig tankene igang. Vi er mange løvetannbarn som har klart livet veldig bra, og alle mennesker har sitt å slite med. Og vi som har hatt ett tøft tidligere liv har en større ryggsekk og bære på. Det har oftest veldig mye å gjøre med valgene vi tar. Vil vi dvele med fortiden og la den forme oss så gjør den det, men livet blir vanskeligere da. Kan vi bare la fortiden være der den høre til og se det positive som er rundt oss blir livet enklere å leve. Joda man kan få ruren revet bort fra de store sårene, men det hjelper så lite å skrike ut i verden og synes synd på seg selv.
      Stå på
      Og god natt til deg

    14. Hei! For et kommentarfelt! Her var det mange selvrettferdige og selvgode kommentarer om å takle motgang. Barn takler motgang forskjellig. Noen klarer å reise seg og gå videre med livet sitt, mens andre sliter nesten livet ut. Selv om du f eks Kjerringa har reist seg og gått videre etter mobbingen, så er det mange andre som er uføretrygdet og sliter med angst etter år med mobbing på skolen. Jeg tolker heller ikke det han skriver om farens tidlige død som grunnen til dårlig selvtillit, men at faren i mange år ikke likte han som liten gutt. Avvisning av den ene forelderen altså. Å sammenligne det med Mamma på hjul sin lille gutt som snart skal miste mammaen sin er slag under beltestedet. For sønnen til Mamma på hjul vokser opp i et trygt og godt hjem med foreldre som elsker han. Det gjorde ikke Kokken. Videre så syns jeg det er en uting å sammenligne sykdom, angst og depresjon. Hva da med all ungdommen som har anoreksi? Ungdom fra gode hjem, med venner og gode karakterer. Skal vi anklage dem for ikke å takle livet bedre når mange andre har det så mye verre enn dem, og likevel klarer seg her i livet?

    15. Leser begge bloggene og tilhørende kommentarfelt. Det som slår meg til stadighet er kokken sin evne til å «overse» alt det positive kjerringa også skriver om kokken. Begge sine kommentarfelt har vært ufine.
      Men kjerringa takler kritikk på en mye bedre måte og viser en mye større selvinnsikt enn kokken. Der har kokken noe å lære 😊

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg