Jeg parkerer bilen på gårdsplassen og rusler de få meterne tilbake til postkassestativet og henter dagens post. For det meste reklame, noen regninger og i grunn ganske ofte ei pakke. Før var pakkene i posten stort sett fra “Gamle-tante Astrid” som sendte pakker med strømpebukser, vinterdresser og eventyrsjokolade oppover. Snille Tante Astrid. Nå er det pakker med ting vi har handlet på nett. Det er jo så greit. Bestille på Pc’n sent en kveld, og et par dager senere ligger boka eller yndlingskaffen i postkassa.

Vi bor rett ved Hønefoss og kan få kjøpt det meste ved å svinge innom en butikk på vei hjem fra jobb.  Hadde jeg for eksempel bodd i ei veiløs bygd i Troms hadde jeg nok i enda større grad benyttet meg av netthandel. Så utrolig praktisk!

Vel i det minste enn så lenge. For fra 1. april får for eksempel folkene i Reinfjorden i Kvænangen en 12 timers tur når de skal hente posten. Ja, du leste riktig. En hel dagstur for å hente posten.  Og selv om datoen dette trer i kraft er 1. April, så er det desverre ingen aprilspøk.

Det lønner seg ikke for Posten, Bring eller hva de heter å få distribuert posten ut til Reinfjorden og en del andre små veiløse samfunn i Troms. Det har selvsagt en større kostnad å distribuere post ut til spredd bebodde områder enn til høyblokker i Oslo sentrum.  Slikt vises jo på bunnlinja, og da må jo en ansvarlig blåruss ta grep.

Så i stedet for å få posten bragt ut til befolkningen, må befolkningen reise til posten. For folka i Reinfjorden betyr det at de må dra hjemmefra tidlig på morgenen og ta hurtigbåten til Burfjord, hente posten og finne på noe produktivt å bruke tiden på i Burfjord til hurtigbåten går tilbake til Reinfjord på kvelden. . I Burfjord finnes bank, post i butikk, bibliotek, bensinstasjon, kafé, skistadion, tre fotballbaner, barnehager, div. butikker, idrettshall, legevakt, helsesenter, sykehjem, tannlege, grunnskole og to dagligvarebutikker.  Nok å fylle dagen med, med andre ord. Det er også et yrende folkeliv der. Det bør tross alt over 400 mennesker i Burfjord. 407 for å være nøyaktig.  Men dog, litt tungvint å måtte tilbringe en hel dag i Burfjord hver gang man skal en tur i postkassa.

Posten skal frem!  Lenge var det et motto mange stolte postmenn og kvinner satte sin ære i å oppfylle. Posten var en viktig del av infrastrukturen i landet vårt. Dengang, før oljen, da Norge var et fattig land.

Nå er Norge et av verdens rikeste land. Det er blårussen som råder, og kongeriket Norge har ikke lengre råd til å sende post til Reinfjorden og andre veiløse bygder i distrikts Norge.

Posten sier de må ta grep, fordi det er kostnadskrevende å levere post til de små veiløse bygdene. “De må effektivisere sin postdistribusjon innenfor de kostnadsrammene de har.” Ja, sånn snakker en ekte blåruss. “Det er snakk om flere hundre tusen kroner hvert år. Da må vi se på muligheter for å kutte kostnader “.

Alt skal måles i kostnadseffektivitet i dag.  Så når man ikke kan opprettholde en normal samfunnsstruktur på en mest mulig kostnadseffektiv måte, så må man kutte ut de samfunnene som ikke lønner seg. Postombæring, skoler, sykehjem, kommuner, og fylker. Alt må driftes på den mest mulig kostnadseffektiv måten. Helst med tanken Jo større jo bedre.

På sikt vil dette avfolke bygdene, og legge store deler av landet øde. Er det en utvikling vi er tjent med?