JEG HAR TAPT MITT HJERTE TIL PITIGLIANO

De to tennåringssønnene, Gamle Gubben Grå og jeg  dro på en eventyrlig ferie til Italia og den fantastiske lille byen Pitigliano. 

Vi tok fly til Roma, tok en natt på et hotell der, og leide så bil for å komme oss til Pitigliano og leiligheten vi hadde leid.  Vi var anbefallt å leie en liten bil fordi gatene i Pitigliano er bygd for eseltransport og ikke biler.Så det ble en liten turkis Renault som skulle bli vårt fremkomstmiddel. Gamle Gubben Grå brummet litt over det, han liker best å kjøre store firehjulstrekkere med brummende dieselmotor. Jeg hadde vel i mine drømmer sett for meg en liten spenstig toseters sportsbil, men da hadde det ikke vært plass hverken til tennåringssønner eller kofferter.

Vi kom oss raskt oppover kysten på Autostradaen, bommet på riktig avkjøring men tok den neste og via kartet så vi at det bar i riktig rettning. Det gikk opp og ned i sving over marker, gjennom skog forbi .vingårder og små landsbyer.

I følge vår veibeskrivelse skulle Pitiglano “åpenbare seg for oss når vi rundet siste sving. Men i dette landskapet og med disse veiene hvor den ene svingen avløser den andre hvordan skulle vi vite når vi kom til den siste svingen og den fantastiske utsikten? Et hint til de som tar turen etter oss; når dere ser dette kirketårnet er dere der straks…

Å ja utsikten er fantastisk. Når vi siste dagen skulle oppsumere hva som hadde vært det største med hele ferien sa den ene tennåringssønnen at akkurat det å runde denne svingen og se Pitigliano for første gang var den fineste opplevelsen. Vi andre var enige med han. Fra svingen med utsikten og den videre svingete veien inn i byen.

Vi kom oss inn i byen, fikk parkert bilen, hentet nøkkelen på angitt adresse og gikk gjennom byen på leting etter “vår leilighet”. Det var mye å se på og spennende å lete etter riktig adresse i alle smug og sidegater.

Det var en spennende tur. Litt kribling i magen. Hvordan ville det se ut der vi skulle bo? Tilslutt  kom vi frem til vår adresse. Så idyllisk og ..italiensk som jeg hadde drømt om.

Her, i denne idyliske landsbyen skulle vi være en hel uke. Senke skuldrene, slappe av og nyte Italia.  Vi kjøpte grønnsaker hos grønnsakshandleren, kjøtt hos slakteren og brød hos bakeren. Ingen av dem kan engelsk. Vi kan ikke italiensk, men det var ikke noe problem. Positive og blide mennesker hvor enn vi kom. Tomater som smaker som tomater og som er noe av de beste tomatene jeg har spist – Gamle Gubben Grå mente jeg hørtes ut som dama i shamporeklamen du vet… første gang jeg satt tennene mine i en av de deilige tomatene. Ellers var villsvin skinke en lokal spesialitet. Det skal være masse villsvin i dalene og området rundt landsbyen.  Noe villsvin så vi ikke (annet enn i vinduet hos slakteren) men om morgnene ble vi vekket av hanegal fra flere forskjellige haner i dalen under soverommsvinduet.

Pitigliano er opprinnelig en Etruisk landsby, Etruskerne bodde her sånn rundt 500 år før kristus. De gravde gravhuler og noen ganger i bakken som kalles “Via Cava”.  Det er vannskelig å forklare hva en Via Cava er. De må oppleves. Men som min ene sønn, den fotogale, sier; Et bilde sier mer enn ord, så her kommer noen bilder vi tok på vår vandring i Via Cavaene.

Vi gikk en Via Cava opp til vinhandleren i hulen. Dvs opp dit den fantastiske utsikten var da vi kjørte inn i byen første gangen. Vi var og i nabobyen Sorano og guttene gikk en Via Cava fra et stykke utenfor byen og inn i Sorano. Via Cavaene fascinerte oss veldig, var god trim.Fjelltur i 35 grader pluss gjorde at jeg ble ganske rød i toppen.

Vi hadde og en tur til Saturnia. (Jeg syns det høres ut som om navnene er tatt rett ut av Asterix og Obelix ) Der badet vi i en varm, svovelholdig kilde. Det stinget rottne egg, men var deilig
og påstås å være sunt for huden. Med det varme, minneralholdige vannet og strømmen som pisket mot ryggen min var det en deilig, gratis spa-behandling.

Vi spiste godt både hjemme i huset vi hadde leidmed førsteklasses råvarer fra byen butikker og på byens restauranter. Vi fant til og med ut at “Il Tufo Allegro” hadde tre stjerner i Michellin-guiden. Vi nøt et måltid der siste kvelden, og det var bare…helt nydelig.  Men alikevel var det et annet og mindre prangende spisested som ble vårt sted. Ikke minst takket være den sjarmerende servitrisen.

Pitigliano er en idyllisk liten by. Fotoapparatene gikk varme.  Flombelysning av byen gjorde at det og var gøy å gå på foto-tur også på kveldstid.

Jeg avslutter dette lille reisebrevet med et bilde av Pitigliano i flombelysning. Tatt  fra den nye delen av byen.

AUREVIDECHI!!



 

2 kommentarer
    1. Italia er den mest romantiske og vakre landet jeg har vært i! Feiret nyttår der, og kan se på bildene dine at dere har storkost dere! Ønsker dere en fortsatt fin ferie 😀

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg