Helsereformen er ti år i disse dager. I ti år har penger og ikke pasienter stått i fokus for de som leder norsk spesialisthelsetjeneste, altså sykehusene våre. Leger, sykepleiere og andre fagfolk er blitt erstattet av økonomer, samfunnsvitere og andre innen proffesjonelle ledelse. Det snakkes om produksjon av helsetjenester og ikke om å behandle syke mennesker.
Men syke mennesker er dårlig butikk, og økonomene forstår ikke hvorfor vi ikke når målet om økonomisk ballanse. Det må flere økonomer, flere spesialrådgivere og flere glavalag med ledelse. Og alle disse administrative stillingene koster jo selvsagt penger, så da må vi kutte i stillinger. Lønnsutgiftene er den største utgiftsposten i norske sykehus. Vi tjener jo så godt… Så kutter vi da ned på vedlikehold, ned på vasking og ned på personaøet som arbeider nærmest passientene.
Fortsatt går det med underskudd. Lederne og økonomene klør seg i hodet og leier inn konsulenttjenester fra Deloit og andre konsulentselskap. Konsulentene finner ut at mesteparten av tiden ligger pasientene bare uvirksommme i sengene sine. Det er dødtid dom de tar opp ressurser på sykehusene. Så dreier vi behandlingen fra døgn til dag. Det vil si at vi helbreder syke mellom klokka 08.00 og 16.00, vanlig kontortid, og kaster de ut igjenn etterpå. Det høres smart ut syns økonomene og lederne. Så betaler de konsulentene fete honorar, sparker litt flere pleiepersonell og gjør sengeavdeliger om tll hotell-poster.
Hotell-poster vil si at de passientene som nekter plent å dra hjem klokka 16.00, som bor for langt unna eller som trenger mer behandling eller flere prøver i morgen. Men Hotell-postene trenger ikke ha pleiere på vakt. Har du npengang sett sykepleiere vandre rundt på hotell? Å passientene kan da ikke klage? De får jpo gratis hotell-opphold.
Men pasientene ligger fortsatt på våre sykehus til alle døgnets tider. Folk blir fremdeles syk utenfior kontortida, og ikke alle lidelser lar seg behandle i løpet av 9 timer. I de sykehusavdelingene som fremdeles er åpne ligger det pasienter i alle rom i koridorer og på andre mer eller mindre egnete steder. Pleierne løper fortere og fortere og går hjem med dårlig samvittighet for alt de ikke rakk. For de minuttene de ikke hadde tid til å sitte ned å trøste en pasient, svare på spørsmål, eller bare holde en engstelig pasient i hånda et kort øyeblikk.
Ti år hvor våre sykehis er drevet som bedrifter etter bedriftsøkonomiske prinsipper er mer enn nok. Kanskje vi snart skulle sette pasientene i fokus igjenn og ikke pengene? Kanskje vi skulle la leger og sykepleiere bestemme hva slags behandling norske pasienter skal få og ikke økonomer og samfunnsvitere. Kanskje vi skulle kvitte oss med noen glavalag med ledelse og dyre lederlønninger og heller benytte de ressursene til å behandle pasienter, vedlikeholde våre sykehus og mytt medisinskteknisk utstyr?
