Med disse ordene av Arnulf Øverland vil jeg filosofere litt over livet – og døden.
For noen dager siden sto dødsannonsen til en bekjent i lokalavisen. Denne gangen var jeg forbredt, Jeg hadde hørt at han var gått bort. “Han valgte å forlate live”t sto det i dødsannonsen. Han tok sitt eget liv. Trist. En mann midt i livet som valgte å ende livet av en eller annen grunn. Jeg kjennte han ikke. Jeg var kun en bekjent, vi var på hils, hadde noen felles venner. Det var alt. Alikevel spør jeg meg selv, Hvorfor? Hvorfor var livet ditt slik at du valgte å ikke leve lenger? Jeg kjennte han ikke. Kjennte bare de ytre rammene. Stilling, sivilstand, alder, bosted etc. De gangene jeg traff han virket han som en hyggelig kar. Har hørt mye pent om han – og også hørt om mindre bra egenskaper. Men alt i alt har jeg dannet meg et intrykk av en trivelig fyr. En trivelig fyr som var en god venn- en man kunne stole på.
Samme dagen som dødsannonsen til denne bekjennte sto i avisen skulle en av mine beste venninner gjennom hele ungdomstiden fyllt år. Jeg gikk innom blomsterbutikken og kjøpte en blomst og dro på kirkegården der hun ligger begravet. Etter å ha satt blomsterpotta varsomt ned blant vissne erica og brukte gravlys ble jeg stående som så mange ganger før å filosofere litt ved gravstedet hennes. Det er over 13 år siden hun døde. Jeg klarer ennå ikke fatte at hun kunne bli revet bort på en så meningsløs måte. Min venninne døde på grunn av en rekke uheldige omstendigheter. Totalt meningsløst ble hun revet bort da livet hennes var på topp.
Etter litt filosofering retter jeg ryggen, tørker tårene som har lurt seg frem i øyekroken og rusler mot bilen for å fortsette mitt liv. Ingen av oss vet hvor lenge vi blir her, så vi får gjøre det beste ut av det livet vi har så lenge vi er her.
Vel, ingen vet hva som bor i et annet menneskets sind.
tombola: Du har jo helt rett i det. Jeg føler det bare så meningsløst når mennesker selv velger å avsluute livet.
Jeg har selv opplevd de fleste typer dødsfall på nært hold, mitt eneste søsken tok sitt eget liv 19 år gammel, i skarp kontrast til min mamma bla som kjempet mot kreft 55 år gammel og tapte..Jeg har mistet 6 av mine aller nærmeste i alderen 19-55 år, og derfor har jeg blitt blogger også..Jeg har også grublet meg nesten i hjel over kontrastene i livet…konklusjon så langt…Det finnes alltid en grunn.eller flere….en SMERTE.. psykisk smerte er ikke ett hår bedre enn fysisk..Mine erfaringer tilsier også at vi alle kan komme dit, om livet gir nok orkan i kastene..Men tusen takk for at du deler dine refleksjoner..tabuer må snakkes i hjel og ikke fortie
åse karin Karlsen: Takk for seriøs kommentar.
Jeg filosoferer nok mer over liv og død enn mange andre. I tillegg til min venninne som døde har jeg og mistet to barn (krybbedød og dødfødsel) og det å oppleve at folk som står meg nær dør, gjør meg bare mer glad i og takknemlig for livet.
Jeg finner det trist at mennesker velger å ta sitt eget liv, fordi det er trist å tenke på at noen mennesker finner livet så håpløst, trist eller smertefullt at de ikke orker å leve lenger. Jeg forstår at noen kan ta det valget, men jeg finner det fremdeles utrolig trist.