En rullestol gjør meg usynlig….

De siste dagene har jeg opplevd noe rart.  Jeg har blitt usynlig!  Godt gjort vil noen si. Jeg er ei feiende flott stor dame, så det å hevde at store meg liksom helt plutselig skulle blitt usynlig er kanskje litt drøyt?  Men, jo flere ganger den siste uka har jeg følt meg usynlig. Grunnen til det er at jeg den siste uka har vist meg ute i byen i rullestol.  Jeg har jo skadet kneet, og klarer, orker ikke hinke for langt på krykkene. Dårlige albuer og dårlig rygg sørger for det. 

I går var jeg og Gamle Gubben Grå på Jailhouse Rock som er et arrangement her i byen. Masse folk og god stemning, både i salen og utenfor i forkant og etterpå.  Kjente og ukjente. Men ingen eller svært få så meg. De så stolen – og så så de bort. Man skal ikke glo på handikappede. Det har vi alle lært. Men å stirre, glo eller og se på en person slik du ser på alle andre personer rundt deg er to forskjellige ting.  Til og med de som kjenner meg, tildels  ganske godt, nølte med å komme bort og slå av en prat og kanskje få stillt sin nysgjerrighet på hvorfor jeg satt i rullestol.  Merkelig.

Det andre jeg har opplevd denne uka er at jeg og har blitt mindre inteligent. Rullestolen har tatt fra meg all vett og forstand, i hvertfall en del av vettet.  For eksempel. Her om dagen var jeg og Gamle Gubben Grå og handlet mat på Coop Mega. Dette er nærbutikken vår, og jeg er der flere ganger i uka og har vært det de siste 6 årene som vu har bodd her. Kassabetjeningen var kjennt og har sittet der i alle år.  Da jeg skulle betale varene med krtet virket ikke kort terminalen som den skulle.  (Kassadama hadde ikke trykket ok eller kort eller hva de gjør) Jeg gjorde henne oppmerksom på at jeg ikke fikk opp trykk kode og klar. Da sa hun, kanskje du ikke kan bruke betalingsterminal, mannen din kan kanskje hjelpe deg?  Jeg trodde knapt mine egne ører. Jeg er en vanligvis oppegående dame i min beste alder 40 åra. Hvorfor skulle jeg ikke kunne bruke en betalingsterminal, bare fordi jeg for tiden har ødelagt kneet? Hun oppdaget at feilen var på hennes side og ordnet opp og sa med smørblid stemme; “Nå kan du prøve igjenn – kanskje det går bedre denne gangen” Tonefgallet var ikke til å ta feil av. Slik snakker man bare til et lite barn eller en som er svært lite inteligent.  Jeg fikk betalt og spannt på rasende hjul ut ut av butikken.

Det som knskje provoserer mest er vissheten om at dette opplever de som er handikappet ofte i hverdagen. Jeg er heldig. Jeg er snart på bena igjenn – og blir både synlig og får tilbake vett og forstand.

2 kommentarer
    1. Det er så rart at folk behandler deg forskjellig når du sitter i rullestol. Skulle tro at folk forstod at du var den samme personen. håper kneet ditt bli bra snart, slik du kan gå rundt uten å tenke på det.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg