Jeg sitter her ved datamaskinen da mobiltelefonen på sallongbordet starter å ringe.  I og med at jeg er alene i helgen så et hyggelig avbrekk på en litt grå regnværslørdag.  (Ja, jeg vet at datteren som egentlig flyttet inn i ny kåk i sentrum i går kom hjem etter jobb i natt bare for å ha noen timer med sin stakkars syke mor, men hun var jo dratt på jobb igjenn og jeg var atter alene.) Så det var frem med krykkene og å hinke mot sallongbordet. Innen jeg rakk frem sluttet den selvsagt å ringe, men displayet viste at det var min mor som hadde ringt.

Jeg ringte straks tilbake. Slang bena opp i sofaen. Mine og mammas samtaler kan ta en stund, det er koselig å skravle med henne. Optatt. Jeg venter litt, ser på telefonen. En liten lyd. En liten konvolutt vises i displayet. Jeg har fått en melding. Jeg behøver ikke åpne den- Jeg vet at det er en SMS om at det er en talebeskjed til meg fra min mor. Jeg trenger ikke høre på den. Jeg har hørt den mange ganger før. “Hei. Det er bare meg. Det var ikke noe. Men … Jeg bare lurte… Kan du ringe meg? Men det er ikke noe …”

Jeg ringer henne nok en gang. Optatt. Samtidig begynner hustelefonen ute i gangen å ringe. (Ja, vi har fremdeles en slik antikvarisk innrettning. De eneste som bruker den er våre gamle foreldre og en og annen telefonselger.)  Jeg er ikke i tvil om hvem det er som ringer. Bena ut av sofaen. Reiser meg møysommelig, og så er det ny hinketur. Jeg rekker å løfte opp hustelefonen tidsnok til å høre klikket i den andre enden når samtalen blir brutt.

Shopping

Få timer igjen: Siste sjanse for skjønnhetskupp

Jeg kan ikke ringe lange telefonsamtaler stående på ett bein, så jeg putter hustelefon i utringningen og hinker tilbake til PCn. Så ringer jeg min mor. Optatt.  Jeg ringer med jevne melllomrom de neste fem til ti minuttene før jeg endelig får kontakt.  Vi prater omløst og fast en tyve minutters tid. Mens vi prater hører jeg at mobilen på sallongbordet mottar den ene SMSen etter den andre. Så når samtalen er slutt er det å ta krykkene fatt. Det er SMS fra datteren, fra de to tennåringssønnene og fra Gamle Gubben Grå. Alle har samme oppfordring. “RING MORMOR!!!!”

Hva hun lurte på? “Nei, ingenting…”