Vi slo følge fra kommunestyresalen og til parkeringen, den gråhårede politikeren og jeg.  Mens snøfillene danset rundt oss gikk vi gjennom  kveldsmørket.  Han snakket om httapå fjellet. Den hadde en fantastisk utsikt over dalen, fjorden og bygda nedenfor. Der hadde han sittet mange ganger, søkt roen, sett ut over landskapet og skrevet flammende leserinlegg og politiske inlegg til kommunestyret.

Andre søker fjellets ro for å senke skuldrene, la bekymringene fare og få fred i sjelen. Men han sitter altså der oppe på fjellet, koser seg med naturen og utsikten og skriver leserbrev om urettferdighet og alt som er galt i samfunnet.  Interesant.

Jeg er forholdsvis ny i politikken. Han har holdt på et helt liv. Et helt liv i opposisjon, et helt liv forankret i en politisk ide han deler med mange – men som nok alltid vil forbli en minoritet her i landet.  Fremdeles like engasjert. Hva driver han?  Hvorfor har han ikke gåttt lei?  Jeg spurte han tidligere i ettermiddag hvordan det hadde vært å gått gjennom livet og sagt NEI: Hadde han aldri hatt lyst til å si JA?  Svaret kom raskt – og med humor;  nei nei nei nei nei nei ….

På talerstolen i kommunestyresalen i dag sa han at mange nok så på han som en klovn.  Jeg håper han tar feil. For han er ingen klovn, han er en av de klokeste personene i den forsamlinga.  Jeg deler kanskje ikke hans politiske ståsted fullt ut.  Men jeg ser utrolig opp til han som politiker. Han har erfaring, han er kunnskapsrik  han har humor og et ekte og glødende engasjement som fascinerer meg På mange måter et politisk forbilde.