Leste en tankevekkende kronikk i dag. (Ja, frisøndager tar jeg meg tid til virkelig å lese avisene.)  Den fokkuserte på døden, og den kjennsgjerning at vi alle skal dø en gang.  Det kom selvsagt ikke som en nhet for meg, men mer som en påminnelse om ikke å ta livet som en selvfølge.

En setning i artikkelen gjorde intrykk.  Så fort et barn er født, er det gammelt nok til å dø.  Gamle Gubben Grå og jeg har mistet to små barn. To ganger har vi opplevd hvor skjørt livet kan være. Datteren vår døde bare en måned gammel, sønn vår døde før han fikk startet på livet.  Sorgen over disse to små vi har mistet bærer vi med oss i hjertet hver dag, men vi bestemte oss raskt etter dødsfallet til datteren vår at denne tragedien ikke skulle prege livet til vår høyst levende datter i alt for stor grad.  Vi skulle ikke overbeskytte henne i redsel for en ny katastrofe. Vi skulle tillate latter og morro, selv om vi var triste. 

Sorgen og tapet gjorde oss i vår ungdom klare over at livet var skjørt.  Vi kunne ikke ta som en selvfølge at det skulle vare. derfpr måtte vi fp det beste ut av det den tiden vi var her. 

Vi klarte det lenge, så innhentet hverdagen oss og.  Plikter og husarbeid ble viktigere enn å Hvor mange ganger utsatte jeg ikke det å leke med barna til en annen dag?  Det var så mye som hastet mer.  Livet med etterhvert tre små og full jobb, hus og hjem ble heltisk. Venner ble satt på sparebluss.  De var like optatte de som oss, så det gikk bra.  Ei venninne og jeg la mange planer om alt vi skulle gjøre – siden.  Ha et fantastisk hetvin-partyog fp knust noen av hetvinsglassene hennes som hun ikke fikk plass til i skapet.  Ha flotte opplevelser med barna våre.  Få mennene våre til å bli bedre kjennt.  Ha jentekvelder med de gamle venninnene….

Så intraff katastrofen på ny. Venninna mi døde. Brått, uentet og totalt meningsløst. 

Jeg gikk lange turer i skogen. Kjennte på min egen dødelighet. Vi hadde vært erteris siden ungdomsskolen.  Det kunne like godt vært meg.  Jeg sluttet å utsette ting.  Hadde jeg lyst til å finne på noe med noen bestemte jeg dag og klokkeslett.  Ikke bare “En gang må vi….”    Jeg tok meg tid til å nyte vårsolen på en helt vanlig tirsdag,  kjenne på lukten av liljekonvall… sitte på terassen og nyte solnedgangen…  Være der ungene var, bare for å være der….

Men hverdagen har på ny innhentet meg. Livet er hektisk.  Det er så mye jeg bare må…  Foreldre, store barn og Gamle Gubben Grå får vente.  Kose oss skal vi i ferien. Kvalitetstid.    Våren har kommet. Jeg har lenge planlagt å sitte i de gode kurvstolene på trammen å prate med Gamle Gubben Grå.  Ikke om noe spessielt.  Bare prate om løst og fast mens vårsola varmer.  Men hver kveld når alle dagens oppgaver er gjort, og jeg har tid til å sette meg ned på trammen har sola for lengst gått ned og det er alt for kaldt for koseprat i kurvstolene.

Så mitt forsett for kommende uke,  Lev livet litt mer her og nå.  Husarbeid og uleste mail går ikke sin vei.