Jeg ønsker ikke alltid å være tilgjengelig. Noen ganger er det godt å skru av telefonen og la verden klare seg uten meg. Så og disse dagene jeg var på cruise med svigerfamilien.
I går da jeg dro fra båten måtte jeg stresse for å rekke et møte i Drammen. Jeg glemte å ta telefonen ut av veska som lå bak i bilen og sette den til lading. Tidsskjemaet tillot ingen stopp, så telefonen lå utlada og avskrudd i PC veska i hele går og. Etter møtet var det jo fri, og ingen grunn til å væretilgjengelig.
I dag, som og er fridag, ble telefonen ladet og skrudd på. Straks tikket to SMS inn. En var fra en tillitsvalgt, og var bare en beskjed som er grei å få. Den andre var fra sjefen på jobben.
Hei, kan du jobbe dagen i dag?
Jeg vet ikke om den er sendt i dag, i går eller på mandag. Samme det. Litt sent å se meldingen når det nærmer seg lunsjtid. SMS en forblir ubesvart. Jeg kjenner den dårlige samvittigheten komme krypende, men jeg prøver å dytte den vekk. Jeg jobber godt over 100% stilling. Jeg har knapt en fridag. Fridagen i går var jeg en tur i Drammen og arbeidet 3 timer på kontoret. Fridagen i dag hadde jeg tenkt å delta på et møte her i Hønefoss.
Denne vinteren og våren har det vært mange slike meldinger. Hvis jeg ikke har andre oppgaver i den andre jobben, har jeg som regel stilt opp, men oftere og oftere har jeg svart nei. Jeg er så sliten, er nesten aldri hjemme, og trenger virkelig fritiden min.
MEN; den dårlige samvittigheten sliter.. Jeg burde jo stille opp – som jeg har gjort i alle år. Nå er det blitt slik at jeg får vondt i magen bare jeg ser navnet til sjefen dukker opp i displayet på telefonen.
Er det mitt ansvar at de har for liten grunnbemanning? Er det mitt ansvar å dekke opp udekte uforutsette og lange planlagte ferier? Eller er det mitt ansvar å ta vare på egen helse slik at jeg kan være i stand til å ta mine egne vakter og skjøte mine verv og i tillegg ha litt overskudd til hus og hjem, mann og barn?
