En kollega av meg sier at hun ønsker i blant at hun heller arbeidet i en kiosk med utsikt ut over fjorden. Dette er en ung, fremadstormende kollega med Bachelor, videreutdanning og avansementstillinger i ballasten. En liten streber, vil kanskje noen si. I hvert fall ei svært oppegående dame som ikke skygger banen for utfordringer, og er et arbeidsjern uten like. Stå-på-person som nok trives best med et aktivt liv.
Så hvorfor ønsker denne høyt utdannede kvinnen seg til et liv i en dårlig isolert tre-bu ute i ødemarken? Jeg tror ikke det er på grunn av noen utpreget fascinasjon for bleke unge menn i blomstrete shorts
Kanskje fordi hverdagen til denne kollegaen som mange av oss andre røntgenfolket er å arbeide i halvdunkle rom hvor eneste lys er blafringen fra de mange dataskjermene.
Kanskje fordi arbeidsmengden til tider er så mye at man føler seg lenket til arbeidet uten mulighet for å komme fra. Ansvar og problemløsing fortsetter å svirre i bakhodet selv når kontordøra låses og man kan gå ut i sollyset å ha fri.
Det det handler om er å skape en hverdag hvor det er mulig å legge utfordringer og problemer fra seg. Låse døra og ha fri. Helt fri fra jobb og tanke på jobb og jobbrelaterte utfordringer. Tid til å puste med magen, kyte livet og bare LEVE.