Vanligvis er morgenene her en kaotisk affære hvor jeg løper hysterisk rundt og skriker for å få opp Ymgste Tennåringssønn mens blodtrykket stiger. De dagene jeg ikke selv må løpe ut døra seinest 07.30 ender det som regel med at han blir kjørt til skolen ca en halv time etter at Eldste Sønn har forsvunnet med bussen.
I dag ble jeg derfor gledelig overrasket da jeg fant Yngste Sønn nydusjet og våken på vei ut av badet da jeg sto opp klokka 07.00.
Inne på kjøkkenet spurte han om jeg ville ha en kopp te i og med at han skulle koke en kopp til seg selv. Jeg takket takknemlig ja, og snart sto en deilig duftende tekopp forran meg på bordet. Snille, flinke gutten min.
Litt senere, da Eldste Sønn satt bøyd og knyttet skolissene for å løpe av gårde til bussen, satt Yngste Sønn med bena oppunder seg i Tante-sofaen med en tekopp, en haug brødskiver og spurte: “Hvis du kunne velge; Hvordan ville du ønske å kdø?” Før jeg besvarte spørsmålet lurte jeg på om ikke han også hadde tenkt å rekke skolebussen. Men det hadde han ikke. Da ville han hverken rekke å spise opp haugen med brødskiver eller drikke opp tekoppen. “Jeg vil heller sitte på med deg, jeg Mamma” Sa han med englehåret og de blå øynene mens han smilte søtt til meg. Vell vitende om at jeg har ferie, og ikke har behov for å stresse ut døra før klokka 08.00 om morgnene..
Vel, selvsagt ble det en halvtime med te og filosofi over temaet dødsmåter.
