I går gikk jeg en lang tur med Kjøteren i det flotte høstværet.
En fin tur. Deilig å være ute, MEN – den ble litt i lengste laget for benet. Det verket, og jeg er ikke sikker på hvem som haltet mest da vi kom tilbake til bilen, den gamle Kjøteren eller meg.
Da jeg kjørte hjemover møtte jeg Gamle Gubben Grå i bil. Flott da har jeg huset for meg selv når jeg kommer hjem, tenkte jeg. Da skal jeg slenge meg på sofaen og hvile beinet. Gamle Gubben Grå ligger litt for mye på sofaen etter min smak, så jeg foretrekker at han ikke ser meg de gangene jeg inntar horisontalen sånn midt på formiddagen.
Men hvor lenge var Eva i Paradis? Jeg hadde ikke før kommet meg inn døra og gitt Kjøteren mat og vann før ytterdøra gikk opp og inn ramla ikke bare Gamle Gubben Grå, men også Datteren.
Alltid kos med Datteren på besøk. Men hun tar innimellom litt mye plass. Det er så mye liv med henne. Hun flyr rundt og sloss med Kjøteren. Skravler nesten mer enn meg, og spiller støyende musikk på telefonen. Så i stedet for horisontalen ble det lange dype tanker over en tekopp etter at hun og Kjøteren hadde løptstøyende rundt i huset og sloss om en rev.
Da kvelden endelig kom var jeg stup trøtt og sliten, og benet verket som bare det. Jeg stupte til køys før 22.00 og fikk en deilig søvn frem til ca 02.00. Da gikk Gamle Gubben Grå til sengs. Og selv om han sikkert var stille og hensynsfull våknet jeg, og fikk ikke sove igjen. Det ble ikke bedre av at Kjøteren pep og sutret ute i gangen og Gubben snorket og hadde søvn apner til jeg ble sprø.
Klokka 04.30 vandret jeg rundt på boligfeltet med en Kjøter som helt riktig MÅTTE ut, men som i tillegg var kjempeglad for å få en tur ut i mørket. Jeg delte ikke hans glede.
Inn igjen rundt 05.00. Da var jeg lys våken. Satt litt på PCn før jeg ble stuptrøtt og stupte til sengs etter å ha smurt kneet inn med voltarol. Sovnet som en sten en halv time førklokka ringte.
Opp og mase opp guttene. En med buss og en måtte kjøres (høres det kjent ut?) Gamle Gubben Grå satt i flanelspysjen og glippet med øynene. Yngste Sønn hadde all verdens tid, og jeg hadde faretruende høyt blodtrykk og var eksplosjonen nær.
Da jeg fikk Sønn på skolen lovlig sent, og kunne puste normalt å kjenne pulsen roe seg noe var det bare en ting å gjøre; ringe ei venninne og kollega og høre om hun hadde fri. Det hadde hun, heldigvis.
S¨ble det laaang lunch på kafe, og masse herlig klaging på alt som er galt i livene våre, på jobben og i verden for øvrig.
