For fem år siden brant Hønefoss kirke ned til grunnen. Jeg husker det godt. Hadde hatt en lang dag på jobben, sittet på kontoret ut over ettermiddagen /kvelden. Da jeg satt meg i bilen på sykehuset og skrudde på radioen, var det midt i nyhetssendingen. De snakket om en kirkebrann i Nordre Buskerud Politidistrikt. “Det er jo her, dette politidistriktet” tenkte jeg. “Hvilken kirke?” jeg lyttet møye for å høre om de sa stedet eller noe jeg kunne relatere til en bestemt kommune. Politidistriktet er stort. Da rundet jeg rundkjøringa og kjørte nedover mot byen og fikk øye på lyset fra flammene og røyken som veltet opp. “Herregud, det er Hønefoss kirke!!! Det er “vår” kirke”.
Strengt tatt er ikke Hønefoss kirke “min” kirke. Jeg er døpt og konfirmert i Norderhov kirke. Og der vi bor nå, sokner vi til Ullerål kirke, en moderne men fin arbeidskirke. Men Hønefoss kirke er likevel min kirke.
Her jar vi hatt alle speidergudstjenestene i de 12 årene jeg var speider i Hønefoss. St. Georgsdagen, Tenkedagen og lysmessa første søndag i advent var gode tradisjoner i de åra. Her har jeg som ung småspeider sittet ærbødig på kne og tegnet kirken innvendig i småspeiderboka. Her har jeg stått i stram speideruniform og med hvite hansker og holdt flagg, tent lys og stått foran alteret og lest bibelord.
Her var det julegudstjeneste siste skoledagen før jul da jeg gikk på videregående. En tradisjon jeg og venninnene mine alltid deltok på før vi gikk på Narum og drakk varm sjokolade med krem og byttet julegaver.
Vi hørte til denne menigheten da ungene var mindre. Her er begge guttene døpt. Her fikk Datteren sin 4-årsbok, og her er begge mine to døde barn bisatt.
Gravstedet til barna mine ligger bare noen meter fra den brennende kirken.
På julaften og 17.mai har det vært gudstjenester på branntomta, mens resten av menighetens gudstjenester har vært holdt i Kirkestua. Konfirmasjonene har vært flyttet til Norderhov….
:::og debatten om gjenoppbyggingen av kirken har gått høy. Engasjementet har vært stort, langt større enn de som jevnlig går til gudstjenester. En kirke er noe vi føler noe for svært mange av oss.
Først var det om kirken skulle bygges opp igjen på den samme tomta eller flyttes litt lengre bort. Jeg mente først at selvsagt skulle kirken bygges akkurat der den alltid hadde vært, men så tenkte jeg at da blir jo kirkegården og graven til barna mine et anleggsområde… Vel beslutningen ble tatt. Kirken skal ligge der den alltid har ligget, i enden av Kirkegata.
Neste debatt, var jo hvorvidt den nye kirken skulle være en tro kopi av den gamle kirken som sto ferdig i 1862. Den debatten gikk virkelig høyt. Der så jeg det mest naturlig at det ble en kirke av i dag. Preget av 2000-tallets arkitektur. Men at det måtte bli en kirke og et kirkerom som ga andaktsfølelse.
Forsikringssummen og kirkens egne penger er ikke nok. Og i juni gikk et enstemmig kommunestyre innfor å være med på en bevilgning slik at hele kirken kunne ferdigstilles med en gang, og ikke i to etapper som Rådmann hadde innstilt på. Med første etasje i første byggetrinn, og innredning av andre etasje når eller hvis kommunen fikk råd til det. Jeg deltok ivrig i debatten, og var glad for vedtaket. Kirke vil jeg ha!!! Selv om resten av Solidaritetslista ikke har dette som noen kampsak. Det er ikke deres klubbhus, som de pleier å si…
Kirke er viktig, og kirken kommer nok. Men da må menigheten og fellesrådet bygge en kirke innenfor det økonomiske handlerommet de har. 58 millioner er en stor sum. Det burde være mulig å få til et praktbygg for den summen.
