Det var en interessant artikkel i Magasinet forrige lørdag.   En lang rekke helsepersonell forteller om  sine skrekkeksempler fra et sykt helse-Norge.  Som helsearbeider, virker mange av historiene kjente, alt for kjente…

!Alt skal måles i penger i stedet for kvalitet.” sier Ola Saugstad, professor og barnelege i artikkelen.  Det er en hverdag jeg kjenner meg godt igjen i .  Sykehus i dag drives som produksjonsbedrifter og styres etter bedriftsøkonomiske prinsipper.  Systemideologien  New Publig Management ble innført likt med helsereformen i 2002 og er en fellesbetegnelse for en rekke prinsipper og metoder hentet fra privatsektor for ¨effektivisere offentlig sektor.  Det økonomisk motiverte systemet  forbindes med nyliberalistisk tankesett og var bejublet av Margareth Tatcher og Ronald Reagen. og ble innført her av Stoltenberg 1 regjeringen.

Men hvis sykehusene er produksjonsbedrifter, hva er det vi produserer? Helse? …eller bare en hel haug med tall som kan måles?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Billigste anbud vinner når de store regionale helseforetakene inngår avtaler på innkjøp av for eksempel engangsutstyr.  Det har ført til at vi helsearbeidere har slitt med nåler som er vanskelige å stikke med, munnbind som glir ned og kontrastmidler som gir flere bivirkninger.  Alt til frustrasjon for oss som arbeider ved sykehusene og til plage eller mulige komplikasjoner for pasientene.

“Pasientens helsevesen” er mantraet fra Helseminister Bent Høye.  Det høres flott ut Høye.  Men tror du pasienten ønsker å bli ført viljeløst bortover samlebåndet i en produksjonsbedrift som har som hovedmål å gjøre han friskere på billigst mulig måte, eller tror du han ønsker helsetjenester av høy kvalitet gitt av helsepersonell med tid for hver enkelt pasient.  Tid for å se hvert individuelle menneske som det individet det er og gi det den pleie, omsorg og behandling som akkurat dette individet trenger?

Samhandlingsreformen har ført til at liggetiden på sykehuset har gått merkbart ned. Pasientene blir overført fra spesialisthelsetjenesten til kommunehelsetjenesten før ergoterapeutene har hatt tid til å lage funksjonsplaner.  Kommunehelsetjenesten har heller ikke flust med penger. Kommunebudsjettene er stramme, og helse- og omsorgssektoren som ofte er den største utgiftsposten blir salderingspost gang på gang.

Når man har brukt ostehøvelen mange nok ganger er det ikke mer ost igjen. 

LEON prinsippet er en kjent betegnelse i kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Lavest Effektive Omsorgsnivå. og det er vel dette prinsippet som er hovedtanken bak samhandlingsreformen.  I min hjemkommune hører jeg nå om BEON prinsippet.  Helse og omsorgssjefen og alle de andre bedyrer at det betyr Beste Effektive Omsorgsnivå, men jeg er overbevist om at den egentlige betydningen er Billigste Effektive Omsorgsnivå.
Slt for ofte har jeg som politiker fått forsikringer om at nivået på de tjenester vi yter til kommunens innbyggere er “Bra nok” når jeg ønsker å få forsikringer om at vi yter tjenester av høy kvalitet og som brukerne føler at er trygge og gode.

Det er et forventningsgap mellom nivået på tjenestene vi tilbyr våre brukere og de forventninger til nivået brukere og ikke minst deres pårørende har.  Dette forventningsgapet bekymrer helseadministrasjon  så vel som oss politikere.  Hva skal gjøres for å minske dette gapet?  Jeg vet hva jeg ønsker – at gapet blir minsket ved at tilbudet på tjenestene øker slik at de tjenester som tilbys ikke bare er “Bra nok” .