Jeg kjenner helsesektoren godt etter å ha arbeidet der i 25 år. Jeg vet og litt om tankegangen til de som styrer og bestemmer i helsesektoren. Kunnskap som jeg har fått gjennom flere år i sykehusstyrer, som tillitsvalgt og som helsepolitiker.
Den rådende tankegangen for svært mange innen offentlig forvaltning er den såkalte “New Public Management”: En tankegang hentet fra Australia, om at det offentlige skal styres etter de samme prinsippene som private produksjonsbedrifter. Ideen ble omfavnet varmt av teoretikere både Blå-blå regjeringer og i rødgrønne regjeringer. Sosialøkonomer og andre økonomer uten bakgrunn fra sektoren tror de har funnet løsningen på hvordan kan få det offentlige til å være mer effektivt. I utgangspunktet kanskje en god ide, men etter hvert har det blitt videreutviklet til kun å være en teori om hvordan vi kan drive det offentlige, deriblant helsesektoren mer kostnadseffektivt. Kvalitet er underordnet.
Derfor måles våre sykehus på liggetid, hvor lenge pasientene blir liggende på sykehus ved forskjellige behandlinger – ikke hvor friske de blir av de forskjellige behandlingene. På røntgen måles vi på ventetid på de forskjellige undersøkelsene, altså i virkeligheten på hvor mange vi klarer å få presset gjennom en CT eller MR maskin i løpet av en dag, ikke i hvilken grad vi tar en hensiktsmessig undersøkelse eller hvor god omsorg vi yter pasienten i løpet av undersøkelsen. Radiologene måles i svartid. Hvor raskt de klarer å stille diagnose, ikke hvor vidt de stiller riktig diagnose.
Er dette en utvikling vi er tjent med? Er dette riktig bruk av ressursene i våre sykehus? Er det viktigere å holde produksjonen oppe, enn å se på kvaliteten på det vi produserer? Hva er det forresten vi produserer? Er det helse – eller en hel haug med nødvendige og mindre nødvendige røntgenbilder?
Tar vi New Public Management og produksjonstanken videre til kommunehelsetjenesten, blir det virkelig nifst.
For ønsker vi oss virkelig sykehjem med høyest mulig produksjon og færrest mulig liggedøgn? Flest mulig eldre gjennom et sykehjemsforløp i løpet av et år?
Er den mest kostnadseffektive eldreomsorgen den beste eldreomsorgen? Og hvis du svarer ja – den beste for hvem?
Effektivisering av det offentlige er jeg ikke i mot. Kostnadskontroll er og av det gode. Men det gjelder å bruke effektivisering og kostnadskontroll på en slik måte t vi får mest mulig omsorg, best mulig behandling og mest mulig helse for ressursene.
