Ryggen verket, kroppen var sliten, og det var første solskinnsdag på lenge. Det var mye som fristet mer denne pinseaften enn å sette seg på bussen og dra til Hovedstaden.
Da jeg hoppa av bussen på Bussterminalen, og sjekka mobilen for å finne ut hvor langt unna bestemmelsesstedet jeg befant meg, for å vurdere om jeg skulle gå eller ta drosje. oppdaget jeg at enda en hadde meldt avbud. Nå var vi bare tre igjen. Jeg ble lettere irritert, fant meg ei drosje og kom raskt til rett adresse. Alt for raskt. Det var fremdeles over en halv time til vi skulle møtes.
Restauranten var liten, mørk og uanselig. Ingen uteservering. Jeg tittet forsiktig in. Typisk brun kafe. Få gjester. En barnefamilie, noen eldre ektepar og noen enslige eldre med rulator var spredd utover lokalet. Selvsagt ingen kjente ansikter. Jeg skrådde over gaten til Kaffebrenneriet på andre siden av gata og tok en kaffe latte ved et fortausbord mens jeg holdt øye med inngangen på restaurant Schrøder. Ingen kom eller gikk. Ingen kjente, og ingen andre heller.
Da halvtimen var gått, og Kaffebrenneriet stengte, gikk jeg tilbake over gata og nølende inn i restauranten. var dette virkelig riktig sted?
Koselig sted, rent og pent. Det var ikke det, men jeg hadde trodd at han som hadde valgt stedet hadde valgt noe litt mer moderne og fancy …eller kanskje mer stilig og klassisk. Jeg fant meg et bord. Bestilte en øl, og fikk menyen. Her var sunn tradisjonskost. Flesk og duppe, Stekt makrell, stekt fiskepudding, skinkestek. …. Det var ikke det jeg hadde forventet.
Jeg satt lenge alene og nippet til halvliteren, og studerte de andre gjestene. Mest eldre folk, og da mener jeg godt eldre enn meg med mine snart 50 år. Folk snakket lavt ved bordene. Ingen støy. Ingen utagerende fulle folk. I grunn et perfekt sted for samtale rundt bordet. Hyggelig atmosfære, litt sånn tidløs eller tidsreise tilbake i tid. Passet i grunn bra det og. Men hvor ble det av han som hadde bestemt stedet?
Endelig dukket han opp, Hvit skjorte, lite hår og en høyrøyst flott mann slik jeg husket han. Praten gikk lett fra første minutt, og etter en drøy time og to halvlitere kom også tredje mann.
Vi skravlet så vi nesten ikke husket å bestille mat. Vi lo og mimret, men hadde og dype temaer. 25 år var som viket vekk, men 25 år og alt vi hadde opplevd var der som et bakteppe. Gjenforeningsfesten var kanskje ikke så stor og med så mange som vi hadde håpet da planlegginga begynte. Men vi hadde 25% oppmøte, og det er jo ok. Samtalene ble kanskje nærere og bedre fordi vi bare var tre. Tre som hadde gått ganske så forskjellige veier etter at vi hadde gått ut fra høgskolen. Tre som lever ganske så forskjellige liv i dag. Men tre som fremdeles hadde tonen fra den gang da, og tre som koste seg i hverandres selskap.
Restauranten stengte klokka 23.00. Vi hadde lenge vært de siste gjestene. Tror alle tre var fornøyd med kvelden.
Hele veien hjem satt jeg bare å kjente på den gode følelsen i kroppen. Kjente på hvor godt denne kvelden hadde gjort meg. Lenge siden jeg hadde ledd så godt, kost meg så og følt meg så avslappet. De tre årene på høgskolen var noen av de beste årene i livet mitt. De vennene jeg fikk der, er folk som vil bety utrolig mye for meg bestandig. Dere to jeg traff i går er medisin for sjelen. Håper vi snart ses igjen.
