Det pågår en diskusjon om byutvikling i Hønefoss, og etter å ha lest en del innlegg i debatten ble jeg sittende å tenke.  Er det å videreutvikle byen alltid synonymt med vekst? Det som startet tankeprosessen var Åge Thoresens utsagn m at hvis vi ikke la til rette for vekst og utvikling, så ville vi kunne risikere at Hønefoss ble en landsby.
Min første innskytelse var, “Hadde det vært så ille?”

Jeg liker landsbyer.  Jeg liker landsbylivet. Små hyggelige butikker samlet rundt et torg, og ikke bare de store kjedene samlet i store kjøpesentra. Levende torg hvor folk møtes og hilser blidt, hele døgnet og ikke bare på formiddagen.  Et yrende kulturliv.  Cafeer, puber og  gallerier.

For å sette ting litt på spissen.
Hvis det eneste målet med utvikling er å bli størst mulig,  ville det ultimate målet være å skape Hønefoss om til en storby  Men er det en ønsket utvikling? Er det en riktig utvikling?

Jeg har stor forståelse for at flinke forretnings menn innenfor eiendomsutvikling og entreprenørskap ønsker en slik utvikling, men er du sikker på at det er den utviklingen som gagner fellesskapet best?

Også storbylivet med all sin glitter og stas har sine skyggesider.   Kanskje er det lettere å falle i et stort  og uoversiktlig samfunn enn i et samfunn hvor alle kjenner alle?    Er det en utvikling i riktig retning?

For meg vil en riktig utvikling  ikke bare å søke vekst målt i antall mennesker, eller antall bygninger.  For meg vil vekst målt i økt trivsel, økt levestandard og økt livskvalitet være en utvikling i riktig retning.

bilder lånt fra google