I går hadde jeg kveldsvakt. Hele formiddagen gikk jeg og små-kikka på telefonen og bare venta på at SMS en skulle tikke inn.

Den har pleid å komme på hver eneste fridag og hver eneste dag jeg ikke starter på jobb klokka 08.00.  Den kom på mandag, da jeg også hadde kveldsvakt.  Sånn rundt 11 tikka den inn “Kan du begynne klokka 14 i dag, en time før.  Det er så mye å gjøre og mange syke..”.
Den kom forrige mandag. Den eneste fridagen jeg hadde den uka -litt før 9.00.  I underkant av 10 timer etter at jeg forlot jobben etter å ha arbeidet hele helga. “Hei. Kan du ta midtvakt i dag? Behøver ikke komme akkurat klokka 10?”
Uka der før kom den tidlig en morgen, litt over 08.00. Jeg hadde arbeidet til 23.00 kvelden før og skulle på jobb til klokka 10.00. “Hei.  Kan du komme litt før i dag. elst så fort som mulig. Alt hjelper.”

Alle de tre gangene sa jeg nei.
Alle de tre gangene fikk jeg dårlig samvittighet.  
Vanligvis har jeg sagt ja når jobben kaller til ekstra innsats, selv om det i grunnen har passet dårlig om jeg har hatt andre avtaler som lett kan endres. Avtaler om en kaffekopp med Datteren eller å kjøre Mamma for å handle.  Vanligvis har jeg sagt ja selv om det var denne dagen jeg og Gamle Gubben Grå var blitt enige om å tapetsere gjestetoalettet. Vanligvis har jeg sagt ja selv om jeg har vært så sliten at alt jeg har lyst til er å ligge rett ut under pelspleddet på sofaen og bare sove.

Men nå har jeg innsett at skal jeg holde ut noen år til. Skal beinet og ryggen henge med noen år til. Skal kroppen ikke bli helt utslitt alt for tidlig, så må jeg ta mer hensyn til meg selv enn til jobben. Jeg er så sliten. glefser til guttene og Gamle Gubben Grå.  

Men jeg har dårlig samvittighet, kikker på telefon med klunp i magen hver gang den gir fra seg et plp. er det fra jobben?  Det er og slitsomt.

Det kom ikke noen SMS eller telefon i går – heldigvis.