Her satt jeg å skravla i telefon og hadde helt glømt at jeg egentlig dreiv å tappa i badekaret for å ta et deilig karbad. Nei, badekaret var ikke i mine tanker før jeg kjente at jeg blei våt på beina her jeg satt på telefonkrakken i gangen utenfor badedøra.
Her var gode råd dyre, så jeg treiv til meg pelspleddet i stua og stappet det inni sprekken under badedøra og la det som en demning utenfor badedøra. Så tørket jeg opp det det vannet som var på ganggulvet, og kunne snart vandre trygt rundt i gangen uten å bli våt på føttene.
Men akk, det varte ikke så lenge. Snart rant det vann gjennom det nå dyvåte pelspleddet . Hva skulle jeg nå finne på? Men selvsagt var jeg ikke lenge rådløs. Jeg har jo to sofaer – og ergo to pelspledd!!! Nytt pelspledd ble lagt utenpå det andre pleddet, og så kunne jeg snart etter en ny runde med kluten for å tørke opp, vandre rundt i gangen uten å bli våt på beina..
Men ikke en gang to pelspledd og etterhvert samtlige sofaputer var i lengden nok til å holde vannet ute fra gangen.
Til slutt måtte jeg bite i det sure eplet og åpne badedøra og gå innpå det oversvømte badet og bøye meg ned å skru av vannkrana.
Litt sånn er det med Listhaug og flyktningkrisa. Det hjelper ikke hvor mange pelspledd, eller regler, Listhaug gjør for å stenge flyktningene ute av Norge, Skal vi løse flyktningkrisen må vi skru av krana, altså hindre at folk legger på flukt. Det klarer vi bare ved å skape fred og stabilitet i verdens urolige hjørner
Så enkelt – og så vanskelig.
Hvordan vi skal skape fred i verden, nei det vet jeg ikke. Men jeg vet at krisen løses ikke ved at hvert land er seg selv nok og kun setter ressurser inn på å holde flyktningsstrømmen ute fra sitt land, sin rikdom og sin velstand.
