Tre generasjoner var samlet rundt spisebordet.   Samtalen hadde så langt dreid seg om været.  Trygt tema. 
Fra været dreide samtalen etterhvert over på et annet aktuelt tema.  Flyktningsaken eller innvandringssaken, litt avhengig av politisk ståsted.  Ikke like trygt samtaletema…
Jeg bestemte meg raskt for å ikke tone flagg. Det er ikke alltid like lett å være radikal og rød svigerdatter i en konservativ familie fra Oslo beste vest..

Det var under en av Svigermors tirader om lykkejegere som bare ønsket seg et bedre liv, og at det i og for seg ikke var så vanskelig å forstå, men at det selvsagt ikke gikk an,  at Yngste Sønn fikk inn et motargument,,  “Noen vil bare at alle skal ha det like bra”  .
en svigermor tok den tonen man tar til et barn som har en litt for naiv innstilling til viktige problemer, og forklarte med all tydelig bedrevitenhet, at det gikk jo ikke an. “Da måtte jo vi få det litt dårligere her.” og så kom leksa om innføring av eiendomsskatt og i Oslo, og bilfritt sentrum.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Yngste Sønn pekte vel på det som er sakens kjerne.  Er vi villige til å dele på våre goder, kanskje senke vår egen levestandard litt for at mennesker som har mistet alt de eier og har i livet skal få oppleve trygghet og fred?  Er vi villige til å dele når det dreier seg om å dele mer enn enn det å gi bort de umoderne klærne vi ellers hadde kastet?  Er i villige til å vise litt mer medfølelse, litt mer empati enn bare og  kjøpe seg bedre samvittighet ved å donere fra-vokste klær?